torsdag 25. mai 2017

Unia: Kan man være både ortodoks og i kommunion med Paven?

Et brev skrevet av f. Gregorio Tognetti, en ortodoks prest i Italia, der han forklarer hvorfor han forlot romerkirken for å bli ortodoks.

Kjære Bill,

Selv om du aldri har spurt direkte, føler jeg fra det du sier at du ikke enda har forstått hvorfor jeg forlot romerkirken for å bli en ortodoks kristen.

«Du var til og med medlem i den minst latiniserte bysantinske menigheten,» sier du, «hvorfor dra da?»

Jeg skylder deg kanskje en forklaring, siden vi begge hadde like følelser da vi for lenge siden var medlemmer i den latinske kirken. Disse følelsene førte oss begge til en menighet med bysantinsk ritus, og førte deretter meg til ortodoksien. Du kan ikke ha glemt kritikken vi førte mot romerne: den stadige innføringen av nye «tradisjoner» for å erstatte gamle, skolastisismen, det loviske forholdet til det åndelige liv, Pavens ufeilbarlighet. Samtidig anerkjente vi begge Den ortodokse kirkes legitimitet og riktighet. En unia-menighet virket som en perfekt løsning. Jeg husker det jeg sa i den perioden: «Jeg tenker som en ortodoks, jeg tror som en ortodoks, derfor er jeg ortodoks.»

Å bli formelt tatt opp i Den ortodokse kirke virket for meg som en meningsløs formalitet. Jeg trodde til og med at det var positivt å forbli i kommunion med romerkirken, med tanke på målet om kirkenes gjenforening.

Vel, Bill, jeg tok feil.

Jeg trodde jeg kjente den ortodokse troen, men det var bare en overfladisk kunnskap. Ellers hadde jeg kunnet se den vesentlige motsigelsen ved å føle at jeg var ortodoks samtidig som den Kirken jeg følte jeg delte min tro med ikke anerkjente meg som ortodoks. Kun en ikke-ortodoks kan komme på noe så absurd som å være ortodoks utenfor ortodoksien. Individuell frelse angår ikke en enkelt person, slike mange i Vesten tror, men må betraktes innenfor den større sammenhengen til hele Kirkens samfunn.

Hver ortodoks kristen er som et blad: hvordan skal han kunne motta den livgivende kvaen dersom han ikke er tilknyttet grenen? (Joh. 15, 5).

Ortodoksien er en levemåte, ikke en rite. Dens skjønnhet kommer fra den indre virkeligheten til den ortodokse tro, ikke fra utvendige former. Den guddommelige liturgi er ikke en pittoresk måte å be messen på: den kommer fra, og styrker, en teologisk virkelighet som blir tom og inkonsekvent dersom den skilles fra ortodoksien.
Når ånden til den ortodokse tro er til stedet, er selv den mest uraffinerte gudstjenesten - fremført i en hytte med to papirikoner satt opp på et par stoler som ikonostas, og et tonedøvt kor – langt høyere enn gudstjenestene i min tidligere unia-menighet, der de hadde praktfulle bysantinske mosaikker fra 12. århundre, og et dyktig kor. Deres nesten paranoide fokus på rituelle former er et nytteløst forsøk på å gjøre opp for mangelen på et sant ortodoks etos. Jeg lurte meg selv da jeg trodde jeg kunne være ortodoks i kommunion med Roma.

Det var en vrangforestilling fordi det er umulig.

Romas stadige innblanding i det kirkelige liv minner deg gradvis på hvem som er sjefen. Å late som du kan overse dette er selvbedrag. Jeg prøvde å unngå problemet ved å spille døvstum, og gjentok for meg selv at jeg tilhørte den ideelle «udelte Kirke». Min holdning var ganske syndig. Først og fremst, finnes den udelte Kirken fortsatt: dette er Kirken som aldri brøt med sin fortid, og som alltid er identisk med seg selv: med andre ord, Den ortodokse kirke.

Så den følelsen av å være en medlem av den «Udelte Kirke», som jeg mente var så kristen og fredsæl, var faktisk en syndig form for hovmod. Jeg satte meg selv høyere enn både patriarker og paver. Jeg trodde jeg var en av de få som virkelig forstod «Sannheten» over «gammel og steril polemikk.»

Jeg følte jeg hadde rett til å be om Nattverden både fra romerne og fra de ortodokse, og følte jeg ble mishandlet når de ortodokse nektet meg den. Jeg er nå dypt takknemlig til prestene som da nektet meg å delta. I stedet for å snakke mykt om «kanoniske hindringer», som om det bare var et byråkratisk problem, spurte han meg direkte: «Hvis du virkelig mener du er ortodoks, hvorfor forblir du hos en heresi?»

Disse ordene var sjokkerende for meg, og det tok lang tid før jeg vendte tilbake til den kirken. Men han hadde rett. Jeg hadde «fattet» det helgener, fedre, biskoper og prester ikke hadde fattet i flere århundre.

Ifølge meg, var skismaet mellom Øst og Vest en tragisk «misforståelse» basert på politiske problemer og teologers grubling. Og jeg indirekte beskylte derfor mange hellige mennesker for bedrag, overfladiskhet og fordom. Og dette misforsto jeg som kristen kjærlighet…

Nei, Bill, det er ikke mulig å være både romersk-katolsk og ortodoks samtidig.

Ritus er ikke så viktig. Latinerne var trossalt ortodokse med vestlig ritus i mange århundre. Jeg er enig med deg i at romere og ortodokse fortsatt har mye tilfelles etter skismaet, men ikke nok til at begge kan anses som del av samme Kirke. Bortsett fra de kjente dogmatiske uenighetene, gjør også holdningen til det overnaturlige og Kirkens levemåte det umulig å leve to religiøse virkeligheter samtidig.

Vi sier i Trosbekjennelsen: «og (jeg tror) på én, hellige, katolsk og apostolisk Kirke.»
Med mindre de oppnår enhet i tro, vil de forbli to kirker.

Idéen (også anerkjent av Johannes Paulus II) om at romerne og de ortodokse fortsatt utgjør den samme éne Kirke (på en usynlig måte, til tross for skismaet) høres fint ut, men kan ikke forsvares. Den er basert kun på fine ord. Trosforskjellene er derimot virkelige, og er ikke bare ordspill.

Ja, jeg er oppmerksom på at «teologisk dialog» er underveis, og at det er mulig (alt er mulig for Herren) at vi til slutt vil oppnå enhet. Men vær varsom! Mange gode romere tror at forskjellene vil kunne løses ved en smart trosbekjennelse som er så vag at den vil kunne godkjennes av begge parter. Ved å oppnå enighet ved en slik bekjennelse, vil begge kunne tolke den etter eget ønske, og faktisk beholde sine tidligere holdninger. Andre ønsker noe verre, en enhet i mangfold som ikke innebærer noen forpliktelse til tro, men under den romerske pavens universale ledelse.

Vel, alt dette er umulig. Fedrene lærte oss at enhet i troen må være bestemt og tydelig.
Ortodoksien følger lovens ånd, ikke bokstaven. Og siden det er umulig for Den ortodokse kirke å innføre nye dogmer, er det romerne som må forsake et årtusen med innovasjoner, og fullstendig vende tilbake til troen til Den katolske og apostoliske kirke.

Dette er den eneste muligheten for enhet.

Historien har vist oss feilene ved dårlige enhetsforsøk. La meg nå spørre deg et trivielt spørsmål, Bill: er Paven ufeilbar («i seg selv og ikke ved kirkelig konsensus,» som det heter i 1870 dogmen) eller ikke? Han kan ikke være feilbar og ufeilbar samtidig, som hadde vært tilfellet dersom de to kirkene fortsatt var del av samme Kirke. Én av de to må være feil.

«Men 2. Vatikankonsil tillater større meningsfrihet…» svarer du kanskje. Men dette er sofisme. Den sanne Kirken kan ikke falle inn i vranglære. Hvis du mener din Kirke har gått vill, eller er nå i vranglære, da fornekter du at den er den sanne Kirke.

Jeg omfavner deg med uendret vennskap og kjærlighet i Kristus,
Gregorio.


(F. Gregorio Cognetti har bekreftet at brevets mottaker selv konverterte til ortodoksien i kort ettertid – han er nå en leser i OCA i Florida)

tirsdag 23. mai 2017

Guds nåde forlater dem som ikke elsker syndere



Dersom du ser noen som har syndet og ikke har medfølelse for ham, vil Guds nåde forlate deg. Den som forbanner onde mennesker, og ikke ber for dem, vil aldri lære Guds nåde å kjenne.  
Hl. Silouan av Athos

søndag 21. mai 2017

Guds vesen

av Abbed Tryfon

Hl. Gregorios Palamas

Guds vesen blir openberra i Hans energiar.

Heilage Gregorios Palamas seier oss at: “Dei som er rekna som verdige til det, har samfunn med Gud, alle tings årsak … Han forblir i seg sjølv fullt og heilt, og samtidig bur Han fullt og heilt i oss, slik at vi får ta del, ikkje i Hans vesen, men i Hans ære og stråleglans.”

På grunn av dette er Gud både openberra og gøymt – openberra i sine energiar, men gøymt i sin essens. Gud manifesterer seg i sin heilskap, og samtidig manifesterer han seg ikkje. Og sjølv om vi fattar Han ved intellektet vårt, fattar vi Han ikkje. Og sjølv om vi tar del i Han, forblir Han hinsides all deltaking. Vår Gud er og er ikkje, Han er overalt og ingen stader. Herren har mange namn, men kan ikkje nemnast. Gud er alltid i rørsle, og samtidig er Han urørleg. Han er alt – og ingenting.   

I Guds essens er Han uendeleg overskridande, ukjenneleg og bakom all forstand og all deltaking. Men i energiane Hans er Gud uutsliteleg nærverande, alle tings kjerne og nærare hjarta til kvar og ein av oss enn vårt eige hjarta. Guds himmelske energiar er ikkje ein mellom-ting mellom Gud og oss sjølve, og Hans energiar er ikkje ei skapt gåve som han gjev oss, dei er Gud sjølv i handling. Kvar uskapte energi er Gud i Sin udelelege heilskap, dei er ikkje ein del av Han, men heilskapen.

Oversatt av Hallvard Lid

tirsdag 9. mai 2017

Preken til Samaritanerkvinnens søndag

av Metropolitt Anthony av Sourozh
8. Mai 1988


I Faderens, Sønnens og Helligåndens Navn. Amen.

Det hellige evangelium har ikke gitt oss samaritanerkvinnens navn. Men Kirkens Tradisjon kommer det i hu, og kaller henne Foteini på gresk, Svetlana på russisk, Fiona på keltiske språk, og Claire på andre vestlige språk. Alle disse navnene beskriver én ting: lys.

Etter å ha møtt Herren Jesus Kristus, har hun blitt et lys som skinner i verden, et lys som opplyser alle som møter henne. Hver helgen blir gitt oss som et eksempel; men vi kan ikke alltid etterligne deres liv på en konkret måte, vi kan ikke alltid repetere deres vei fra jorden til himmelen. Men vi kan alle lære to ting fra dem. Den ene er at vi, ved Guds nåde, kan oppnå det som virker umulig for et menneske; dvs. å bli en person i Guds bilde og likhet, å være – i en verden full av mørkhet og tragedie, der løgn har makten – et sant ord, et tegn om håp, en sikkerhet om at Gud kan seire dersom vi bare gir Ham tilgang til våre sjeler. For dersom Guds rike ikke opprettes i oss, dersom Gud ikke troner i vårt sinn og vårt hjerte, som en ild som fortærer alt uverdig oss og Ham, kan vi ikke spre Guds lys til andre.

Den andre tingen vi kan lære fra de hellige er å forstå budskapet deres navn forvalter til oss. Og i dag taler samaritanerkvinnens navn om lys. Kristus har sagt at Han er verdens lys, et lys som opplyser ethvert menneske; og vi kalles til å ta imot dette lyset i våre sjeler, vårt sinn og hjerte – ja, hele vårt vesen – slik at ordene Kristus taler, «La deres lys så skinne foran mennesker, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen,» må oppfylles og virkeliggjøres i og gjennom oss.

Det er kun ved å vitne våre gjerninger, ved å se hvordan vi lever, at folk vil tro at lyset er Guds lys; det er ikke i våre ord, med mindre de er ord av sannhet og kraft lik de Apostlene og Kristus selv talte. Og la oss, la envher, tenke over hva våre navn betyr og hvordan vi kan bli det vi heter.

Samaritanerkvinnen kom til brønnen uten noen åndelig hensikt; hun kom for å hente vann, slik hun gjorde hver dag – og så møtte hun Kristus. Vi kan alle møte Kristus til enhver tid i vårt liv, selv når vi gjør de mest hverdagslige ting, dersom våre hjerter peker i riktig retning, dersom vi er forberedt på å motta et budskap, å lytte; ja, også å spørre! For samaritanerkvinnen stilte Kristus et spørsmål, og det hun lærte overskred hennes spørsmål på en slik måte at hun kjente at Han var en profet, og deretter, at Han var Kristus, verdens Frelser.

Men lyset må ikke settes under et kar. Etter å ha oppdaget at Lyset hadde kommet til verden, at den guddommelige sannhets ord lød blant menneskene, at Gud var med oss, forlot hun alle sine oppgaver og sprang for å dele gleden og beundringen over det hun hadde oppdaget med andre. Hun førte sine medborgere til Kristus. Hun fortalte dem først hvorfor hun trodde; og når nysgjerrighet, eller hennes overbevisende ord, og endringene i hennes liv hadde brakt dem til Kristus, så de det for seg selv og sa til henne, «Det er ikke lenger på grunn av det du sier at vi tror – men vi har sett, vi har hørt.»

Og dette lærer samaritanerkvinnen oss alle: vær åpen i hver stund i livet, mens vi er opptatt med de enkleste ting, til å motta det guddommelige ord, til å opplyses av det guddommelige lys, til å renses av Hans renhet, til å motta det i sjelens dyp, motta det med hele vårt liv, slik at folk kan se hva vi har blitt og derved tro at lyset har kommet til verden.

La oss be samaritanerkvinnen om å lære oss, veilede oss, og føre oss til Kristus på samme måte som hun kom til Ham, og tjene Ham på samme måte som hun tjente Ham, ved å føre alle rundt seg til frelse. Og må Guds velsignelse være med dere, Fader, Sønn og Hellig Ånd, nå og alltid og i all evighet.


Amen.

mandag 8. mai 2017

Den syke ved Betesda og menneskets ensomhet

Men det er ved Fåreporten i Jerusalem en dam som på hebraisk heter Betesda og har fem bueganger;  i dem lå en mengde syke: blinde, halte, visne. For en engel steg til visse tider ned i dammen og opprørte vannet. Den som da først steg ned etterat vannet var blitt opprørt, han ble helbredet, hva sykdom han så led av.
Johannes 5, 2-4

av f. Gheorghe Calciu


Det mest dramatiske ved hele denne lesningen fra Evangeliet er den syke mannens ensomhet. Hørte dere den ikke? Den syke svarte Ham: Herre! jeg har ingen til å kaste meg ned i dammen når vannet blir oprørt; og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før meg (Joh. 5, 7). Den mest tragiske tilstanden en person kan befinne seg i, er ensomheten, fullstendig isolasjon.

Hl. Cyprian av Karthago sier at, «Hvert menneske faller i isolasjon, men vi frelses i Kirkens samfunn.» Å være alene betyr å falle, å dø. Å være alene betyr å ikke tenke på noen annen enn deg selv, fordi du er overveldet av lidelsenes bølger, som drukner deg. Du nedtrykkes av livets meningsløshet. Dette er fordi et liv levd i ensomhet, dersom du ikke har Gud med deg, er et meningsløst, bortkastet liv. Livet mistet sin verd i det øyeblikk du ble alene.

Den syke mannen hadde ikke en gang en familiemedlem eller venn som kunne løfte ham opp når vannet ble opprørt og kaste ham nedi, så han kunne helbredes. Hvor ofte befinner vi oss i en slik situasjon! Hvor ofte er vi ensomme og syke, og uten noen til å hjelpe oss så vi kan helbredes, ingen som kan befri oss fra vår lidelse! Eller så finner vi kanskje ikke noen vi kan kommunisere med i vår ensomhet og lidelse, eller, som de sier på tysk, smerte som deles er halvparten så ille, men udelt smerte er dobbelt så vanskelig.

Slik var det med denne mannen. Men Kristus spør ham i sin store miskunn, Vil du bli frisk?

Vi vil se dette senere, når Frelseren møter ham i tempelet og sier, Se, du er blitt frisk; synd ikke mere, forat ikke noget verre skal vederfares dig! (Joh. 5, 14).

Det som også rører oss og andre er at, i samme minutt som Jesus helbreder mannen som var lam i hele 38 år, gleder ikke de skriftlærde og fariseerne seg over at mannen hadde blitt frisk, men de blir sinte og sier, «Hvorfor går du, hvorfor bærer du sengen på sabbaten?»

De sa ikke, «Så flott at du er blitt frisk! Ja, gå og takk Gud!» Nei, de interesserte seg kun for lovens formaliteter, der det sto at arbeid på sabbaten var forbudt. De ofret et menneske for å kunne følge denne loven.

Og så spurte de ham, «Hvem helbredet deg?»

Den helbredede mannen visste ikke med en gang hvordan han skulle svare dem. Men når Jesus møtte ham i tempelet, gikk han til jødene og sa, «Der, det var Jesus som hebredet meg!»

Dette var ikke en anklage for å sette jødene imot Jesus. Dette var et ønske om å forkynne så alle kunne få høre det, «Denne Mannen hjalp meg! Han helbredet meg! Han sto meg bi i mine vansker!» Vi må si dette når noen har hjulpet oss. Vi må vitne om et under. Ikke for å skryte, men fordi vi har blitt reddet fra ensomhet, sykdom og lidelse! Jeg må fortelle hvem det var som hjalp meg, som førte meg til troen, som reddet meg fra mine synder og mitt hjertes fordømmelse – en prest, en troende, en venn… Jeg må si det, «Han reddet meg!» Det var slik det var med den syke mannen.

Kjære troende! Vår moderne samfunn isolerer oss stadig mer og mer. Regjeringene – ikke bare kommunistene, men alle regjeringer – prøver å isolere oss mer og mer, for å gjøre oss mer ensomme, så vi har stadig mindre tilknytning til hverandre, så vi ikke omgås med hverandre, fordi alle regjeringer prøver å bli totalitære så de kan kontrollere oss. Det er mye vanskeligere å kontrollere sammensatte samfunn enn isolerte individer, og derfor prøver regjeringer å isolere oss.

Kommunistene gjorde dette ved makt. I Vesten bruker de ikke makt, men kaller deg unik, forteller at du har rettigheter, at du er selvstendig. Og dette gjør de så du blir isolert, så du ikke holder deg til dine foreldre, så du ikke lyder dem i din barndom, så du ikke underordner deg noen – du er trossalt et fritt vesen.

Misforstått frihet er opprør mot Gud; det er nihilisme. Det er slik vi har endt opp dit vi nå er, med alle forbrytelsene som herjer i verden. Det er så mange byer der fjorten år gamle barn har drept sine lærere, venner og foreldre. Det menneskelige båndet som knytter oss til vår neste, til dem som bor ved siden av oss, har blitt brutt. Hjertelige forhold mellom meg og min bror, meg og mine foreldre, mellom foreldre og barn, mellom venner, har blitt brutt. Vi blir stadig mer alene i denne overdrevne individualismen, som er grunnlaget til samfunnets demonisering.

La oss prøve å forene oss. La oss prøve å holde oss samlet ved tro og nestekjærlighet, med Jesus Kristus. La oss ta bolig i Kirkens enhet, for Kirken utgjør den eneste positive sosiale enheten. Alle andre former for enhet fører oss til selvødeleggelse. De prøver å ødelegge mennesket, å gjøre det til et middel, til et vanlig tannhjul i menneskesamfunnets kompliserte mekanisme.


tirsdag 2. mai 2017

Homofilt samleie og surdeigen

av f. Lawrence Farley

Hva mener Den ortodokse kirke om homofil sex? Det offisielle svaret er ikke vanskelig å finne. Den ortodokse kirke har alltid fordømt homofil sex som synd og noe som derfor ikke er tillatt for kristne. Homofil sex er ikke særlig forskjellig fra hor (dvs. sex utenfor ekteskapet blant heterofile) – hor fordømms også som synd og er heller ikke tillatt for kristne. Dersom en kristen mann er en horkar (dvs. en som regelmessig og uten omvendelse har sex med folk han ikke er gift med), da kan vedkommende ikke delta i Nattverden før han har omvendt seg og skriftet. Så enkelt er det. Dette er Kirkens lære, uansett hvor upopulært det er i dag, og uansett hvor mye enkelte prester verken forkynner eller opprettholder den.

Bekreftelse på Ortodoksiens fordømmelse av sex blant homofile finner en flere steder. I Den ortodokse kirke i Amerikas 1992 Synodal Affirmation on Marriage, Family, Sexuality, and the Sanctity of Life, for eksempel, står det i avsnittet om homofili at “Homofili burde anses som en følge av menneskelighetens opprør mot Gud, og derfor noe som strider med dens egne natur og velvære. Det godtas ikke som en måte for menn og kvinner skapt i Guds bilde og likhet å leve eller handle på… De som opplæres og rådes etter Den ortodokse kirkes lære og asketiske liv, og som allikevel ønsker å rettferdiggjøre sin oppførsel, kan ikke delta i Kirkens sakramentale mysterier, siden dette ville være dem til skade, ikke til hjelp.» Det samme avsnittet fortsetter å si at personer med homofil legning burde behandles med forståelse, og at ortodokse kristne som sliter med slike følelser, og allikevel prøver å leve etter den ortodokse levemåte, kan delta i Nattverden – på samme måte som hvert menneske som sliter med å bekjempe en syndig lidenskap må være velkommen. Men det grunnleggende budskapet er tydelig nok: homofil praksis er syndig og derfor ikke kompatibel med liv som en ortodoks Nattverdsdeltaker.

I dagens vestlige kultur der en aggressiv promotering og feiring av homofil seksualitet er overalt, og der å nekte å delta i feiringen blir ansett som foraktelig, krever en mot for å kunne forkynne Kirkens lære. Ja, visse ortodokse lar ikke bare være å gjøre dette på grunn av feighet, men fordi de selv ikke er enige med Kirkens lære. Det er ikke fordi Kirkens lære ikke har Skfiten og Kirkefedrene som grunnlag. Både Skriftene og Kirkefedrene fordømmer homofil praksis, og de som er uenige pleier ikke å si, «Hva så? La oss kvitte oss med Skriftene og Kirkefedrene.» Ortodoksien er Fedrenes Kirke par excellence, og en slik total forkastelse vil rett og slett ikke godtas. Det er andre, subtile måter å hive Skriftene og Fredrene i søpla på. En kan spørre uærlige spørsmål («Ikke bli irritert, jeg bare spør, jeg!») som foreslår at Skriftene og Fedrene ikke har noe imot homofil praksis i seg selv, men bare når den er promiskuøs.

Derfor, selv om Hl. Paulus fordømmer homofile handlinger i Romerbrevet 1. som «unaturlig» (gresk: para fysin), sier disse revisjonistene at dette kun gjaldt menn som brukte ungutter til promiskuøs sex, og at Paulus ikke ville hatt noe imot to homofile menn som levde sammen i trofast monogami. Det er en forbløffende ting å si om Paulus, som trossalt var en jøde i det 1. århundre, men det viser også hvor desperat tolkningen deres er. En kan si mye på sosiale medier om «en ny antropologi» og bruke mange store ord i et forsøk på å lure de ulærde, mens det vi faktisk har her ikke er en ny antropologi, men bare en ny tolkning av gamle tekster. Det er ikke antropologien som er ny, men antropologene: kristne som åpent motsier sin egen mottagne tradisjon.

Ellers kan en la være å opprettholde Kirkens offisielle lære, uten å fordømme den åpent, siden dette er enklere. Det vil si, en kan tillate menn eller kvinner en vet er aktive i samkjønnede sexuelle forhold å stå i Nattverdskøen og la dem delta. Dersom noen protesterer, kan en svare med en strøm av fine ord om kjærlighet, godtakelse, at vi alle er syndere, farene for å bli som fariseerne, og Kristi universale kjærlighet. Eller så kan en like godt svare ved å ikke si noe som helst, og late som at forskjellen mellom det vi gjør og det vi sier ikke betyr noe.

Men dette er problematisk, ikke bare med hensyn til det spektakulære hykleriet til dem som lar uomvendte homofile delta i Nattveden til tross for Kirkens lære om at samkjønnet sex er syndig: Problemet er nemmelig surdeigen.

Hl. Paulus (1 Kor. 5) advarer folket i Korint om at de ikke må overse de uomvendte synderne i sitt samfunn og la dem fortsette å delta i Nattverden som om synden ikke var der, fordi slik synd ville virke i deres samfunn på samme måte som surdeig virker i en deigklump. Det vil si, på samme måte som surdeigen til slutt syrer hele deigen, så vil slik synd vokse og berøre alt i kirken. Han bruker gjær som et eksempel; i vår moderne kultur, der hver familie ikke lenger baker sitt eget brød, er kanskje kreft et bedre eksempel. Dersom en kreftsvuls forblir i kroppen, vil den spre seg og til slutt berøre alt, med døden som siste følge. Hl. Paulus’ formaning og løsning: «Støt da den onde ut fra dere». Dette handler ikke bare om synderens individuelle skjebne, men om hele samfunnets skjebne. Den uomvendte synderen må støtes ut så ikke hele samfunnets helse og åndelige liv trues. «Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor?» sier Paulus, «dømmer ikke også dere bare dem som er innenfor?» (v.12-13). Og så klart, når Paulus sier «støt ut», mener han ikke å jage dem ut av byen, men bare at de skal nektes deltakelse i Nattverden. Slik ekskommunikasjon er et uttrykk for kjærlighet og følsom pastoralt ansvar. Det handler faktisk om dyp bekymring for menneskets skjel, og har vedkommendes omvendelse som mål.

Dette er problemet med å tillate uomvendte aktive homofile deltakelse i Nattverden. Det truer hele Kirkens velferd, og gir inntrykk for at Kirken nå godtar verdens flytende holdninger som sine egne. For de fleste i Kirken er ikke beleste når det gjelder Skriftene eller Kirkefedrene, og det er lite sannsynlig at de har lest biskopenes encykliker. De vet at Nils og Gunnar eller Kjersti og Karen bor sammen i en homofilt forhold og at de allikevel mottar Nattverden. Da vil vi virkelig ha godtatt «en ny antropologi», men ikke som en følge av gjennomtenkt teologisk revurdering, men bare på grunn av verdslig praksis og fordi vi var for feige til å si noe. Hvis det er sant, som våre biskoper en gang sa, at Troen bevares av de troendes, og ikke kun biskopene, da er det de troendes plikt å protestere når de ser at Tradisjonen tråkkes på. Ellers vil vi ikke virkelig være ortodokse som følger Kirkefedrene, men verdslige mennesker i bysantinsk drakt.


Oversatt fra: Gay sex and Leaven
Nyere innlegg Eldre innlegg Start