tirsdag 28. juni 2016

Encyklika fra Den ortodokse kirkes Hellige og Store Konsil 2016 - del 3/4

Del 2


V. Kirken i møte med moderne utfordringer

10. Kristi Kirke konfronteres i dag av ekstreme og til og med provoserende uttrykk for ideologisk sekularisme, som er underliggende i politiske, kulturelle og sosiale utviklinger. En vesentlig del av denne sekulære ideologien har alltid vært, og fortsetter å være, menneskets fullstendige selvstyre fra Kristus og Kirkens åndelige innflytelse, ved en arbitrær forbindelse av Kirken med konservatisme og ved den historiske urettferdige påstanden der Kirken karakteriseres som et hinder for all fremgang og utvikling. I moderne sekulære samfunn, forbinder mennesket, adskilt fra Gud, sin frihet og livs betydning med fullstendig selvstyre og med befrielse fra sin evige skjebne, som fører til en rekke misforståelser og bevisste feiltolkninger av den kristne tradisjonen. Menneskets mottakelse ovenfra av frihet i Kristus og dets modning til å bli «fullvoksent og ha hele Kristi fylde» (Ef. 4, 13), anses derfor som noe som står i strid med menneskets ønske om selvfrelse. Kristi selvofrende kjærlighet anses som uforenlig med individualisme mens det kristne etos’ asketiske natur dømmes for å være en uutholdelig utfordring for individets lykke.

Forbindelsen av Kirken med en konservatisme som er uforenlig med sivilisasjonens fremgang, er arbitrær og upassende, siden bevisstheten til de kristne folkenes identitet bærer det uutslettelige merket av Kirkens historiske bidrag, ikke bare til deres kulturelle arv, men også den sekulære sivilisasjonens sunne fremgang mer generelt, siden Gud satte mennesket som bevarer av den guddommelige skapningen og Hans samarbeider i verden. Den ortodokse kirke setter ‘Gudmennesket’ imot den moderne verdens «menneske-gud» som målet med hvilket alt annet måles. «Vi taler ikke om et guddommeliggjort menneske, men om Gud som har blitt menneske» (Johannes Damaskinos, En nøyaktig eksposisjon av den ortodokse tro iii, 2 PG 94.988). Kirken åpenbarer den frelsende sannhet til Gudmennesket og Hans legeme, Kirken, som kilden og veien til et liv i fridom, som taler «sannheten i kjærlighet» (Ef. 4, 15), og som deltakelse i livet til den oppstandne Kristus selv her på jord. Kirkens gudmenneskelige natur [«ikke av denne verden» (Joh. 18, 36)], som dyrker og leder hennes tilstedeværelse og vitne «i verden,» er uforenelig med noen form for tilpassing av Kirken til verden (Rom. 12, 2).

11. Moderne utviklinger i vitenskap og teknologi har ført til drastiske endringer i vårt liv. Og slike endringer til menneskets liv krever dømmekraft, siden vi i tillegg til store fordeler – slik som forenkling av hverdagen, vellykkede behandlinger for alvorlige sykdommer og romferd – også konfronteres med de negative følgene av vitenskapelig fremgang. Farer som manipulasjon av menneskelig frihet, utnyttelsen av mennesket som et enkelt virkemiddel, gradvis tap av dyrebare tradisjoner og miljøødeleggelse.

Vitenskapen i seg selv har dessverre ikke de nødvendige midlene til å hindre eller møte mange av problemene den skaper, direkte eller indirekte. Vitenskapelig kunnskap motiverer ikke menneskets moralske vilje, og selv om mennesket er oppmerksomme på disse, fortsetter han å handle som om han var uvitende. Menneskets alvorlige eksistensielle og moralske problemer og dets og verdens evige betydning kan ikke svares uten en åndelig tilnærming.

12. Det er i vår tid en utbredt entusiasme for imponerende utviklinger i biologi, genetikk og neurofysiologi. Disse er vitenskapelige fremskritt, hvis utbredte bruk vil sannsynligvis skape alvorlige antropologiske og moralske dilemmaer. Ukontrollert bruk av bioteknologi ved lives begynnelse, gjennomgang og ende setter dets egen autentiske fylde i fare. Mennesket eksperimenterer enda mer med sin egen natur på en ekstrem og farlig måte. Han er i fare for å bli en biologisk maskin, en upersonlig sosialenhet eller et mekanisk redskap uten kontrollert tanke.

Den ortodokse kirke kan ikke stå ved sidelinjene rundt diskusjoner om så viktige antropologiske, etiske og eksistensielle temaer. Hun står fast ved guddommelig lærte kriteria og åpenbarer relevansen til den ortodokse antropologien i møte med den moderne forkastelsen av verdier. Vår Kirke kan og må i verden uttrykke hennes profetiske bevissthet i Kristus Jesus, som med sin menneskevorden påtok seg hele mennesket og er den absolutte prototypen for menneskelighetens fornyelse. Hun bekrefter lives hellighet og mennesket som person helt fra unnfangelsen av. Rettigheten til å bli født er den aller første menneskerettigheten. Kirken er et gudmenneskelig samfunn, der hvert menneske er et unikt vesen skapt for personlig kommunion med Gud, og hun motstår hvert forsøk på å objektifisere mennesket, å gjøre det om til en målelig kvantitet. Intet vitenskapelig gjennombrudd kan tillates å kompromittere menneskets verd og guddommelige mål. Mennesket defineres ikke kun ved sine gener.

Fra et ortodokst synspunkt er bioetikk basert på dette grunnlaget. I en tid med motsatte menneskesyn, insisterer ortodoks bioetikk - i motsetning til sekulære autonome og reduksjonistiske antropologiske holdninger – på menneskets skapelse i Guds bilde og likhet, samt dets evige skjebne. Kirken bidrar derved til berikelsen av den filosofiske og vitenskapelige diskusjonen om bioetiske spørsmål ved hennes bibelske antropologi og ortodoksiens åndelige erfaring.

13. I et globalt samfunn, orientert mot ‘å ha’ og individualisme, viser Den ortodokse katolske kirke sannheten om live i og etter Kristus, sannheten som fritt menneskeliggjøres i hvert menneskets hverdag ved «sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen» (Salme 103, 23), ved hvilket han gjøres til den evige Faderens og Hans Sønns medarbeider [«For vi er Guds medarbeidere» (1 Kor. 3, 9); «Min Fader arbeider inntil nå; også Jeg arbeider» (Joh. 5, 17)]. Guds nåde helliggjør ved Helligånden arbeidet til menneskets hender når han arbeider med Gud, og deri åpenbarer bekreftelsen om livet og menneskelig samfunn. Kristen askese må settes inn i dette rammeverket; dette noe helt annet enn den dualistiske askesen som skiller mennesket fra livet og fra sine medmennesker. Kristen askese og øvelse i selvbeherskelse, som knytter mennesket med Kirkens sakramentale liv, gjelder ikke bare klosterlivet, men tilhører det kirkelige liv i alle dets uttrykk, som et konkret vitne til den eskatologiske åndens tilstedeværelse i de troendes velsignede liv.

14. Røttene til den økologiske krisen er åndelige og etiske, og kommer fra hvert menneskes hjerte. Denne krisen har blitt mer kritisk i de siste århundre på grunn av forskjellige splittelser provosert av menneskelige lidenskaper – som grådighet, griskhet, egoisme og den umettelige lysten etter mer – og deres følger for planeten, som klimaendring, som nå til stor grad truer miljøet, vårt felles «hjem». Bruddet i forholdet mellom mennesket og skapelsen er en forvrenging av riktig bruk av Guds skapelse. Vår holdning til økologiske problemer basert på den kristne tradisjonens prinsipper krever ikke bare omvendelse for synden begått ved utnyttelse av planetens naturresurser, en radikal endring i tankegang og oppførsel, men også askese som en motgift til forbrukersamfunnet, guddommeliggjøringen av behov og den holdningen til oppkjøp. Den forutser også vårt store ansvar for å overlevere et holdbart miljø til fremtidige generasjoner og bruke det etter guddommelig vilje og velsignelse. I Kirkens sakramenter bekreftes skapelsen, og mennesket oppfordres til å være skapelsens pleier, beskytter og «prest», som ofrer den til Skaperen i lovsang – «Ditt av det som Ditt er, ofrer vi til Deg i alt og for alt» - og dyrker et eukaristisk forhold til skapelsen. Denne ortodokse, evangeliske og patristiske holdningen vender også vårt blikk til miljøødeleggelsens sosiale dimensjoner og tragiske følger.

Del 4

mandag 27. juni 2016

Encyklika fra Den ortodokse kirkes Hellige og Store Konsil 2016 - del 2/4

Del 1


II. Kirkens misjon i verden

6. Det apostoliske arbeid og forkynnelsen av Evangeliet, som også kalles misjon, står sentralt i Kirkens identitet, som oppfyllelsen og opprettholdelsen av Kristi bud: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt. 28, 19). Dette er «livets ånde» som Kirken puster inn i hvert menneskelige samfunn og kirkeliggjør verden ved nyetablering av lokale kirker alle steder. De ortodokse troende burde er derfor, og burde være, Kristi apostler til verden. Denne misjonsoppgaven må oppfylles, ikke aggressivt, men fritt, med kjærlighet og respekt for enkeltpersoners og folkeslags kulturelle identitet. Alle ortodokse kirker burde delta i denne oppgaven med passene respekt for kanonisk orden.

Deltakelse i den hellige Nattverden er kilden til misjonsiveren for verdens evangelisering. Ved deltakelse i den hellige Nattverden og bønn for hele verden i den Hellige Forsamling, kalles vi til å fortsette «liturgien etter Liturgien» og vitne til vår tros sannhet foran Gud og mennesker, ved å dele Guds gaver med hele menneskeligheten, i lydighet til Kristi tydelige bud før Hans Himmelfart: «Dere skal være mine vidner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende» (Apg. 1, 8). Ordene i Den guddommelige liturgi før deltakelse i Nattverden, «Guds Lam brytes og deles, det brytes, men forblir udelt, det etes alltid, men forblir ufortært,» viser til at Kristus, som «Guds Lam» (Joh. 1, 29) og «Livets Brød» (Joh. 6, 48), er gitt oss som en evig kjærlighet, som forener oss med Gud og med hverandre. Det lærer oss å fordele Guds gaver og gi oss selv til alle på en kristelig måte.

Det kristne liv er et sant vitne på alles fornyelse i Kristus – «Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt» (2 Kor. 5, 17) – og en invitasjon til alle mennesker til personlig og fri deltakelse i det evige liv, i vår Herre Jesu Kristi nåde og i Gud Faders kjærlighet, for å erfare Helligåndens samfunn i Kirken. «For frelsens mysterium tilhører dem som ønsker det, ikke de som blir tvunget» (Maximus Bekjenneren PG 90.880). Re-evangeliseringen av Guds folk i moderne sekulariserte samfunn, samt evangelisering av dem som ikke enda har lært Kristus å kjenne, er Kirkens ustanselige plikt.

III. Familien: Bildet på Kristi kjærlighet til Kirken

7. Den ortodokse kirke ser på den uoppløselige, kjærlige foreningen av mann og kvinne som et «stort mysterium»…. om Kristus og Kirken (Ef. 5, 32) og hun anser familien som springer frem derfra, som utgjør den eneste garanti for fødsel og oppdragelse av barn i samstemmighet med den guddommelige frelsesplan, som en «liten Kirke» (Johannes Gullmunn, Forklaring av Efeserbrevet, 20, PG 62.143), og gir familien nødvendig pastoral støtte.

Den moderne krisen rundt ekteskapet og familien er en følge av krisen rundt frihet som ansvar: frihetens forfall til en selvsentrert selvrealisering, at den blir identifisert med individuell selvoppfyllelse, selvforsynthet og selvstendighet, og at foreningen mellom mann og kvinne har mistet sin sakramentale natur, som en følge av at kjærlighetens selvofrende etos har gått glemt.

Ekteskapet er et kirkestøttet verksted av liv i kjærlighet og en uovergåelig gave av Guds nåde. Den «sammensettende» Guds «høye hånd» er «usynlig til stede, og harmoniserer dem som forenes» med Kristus og med hverandre. Kronene som settes på hodene til bruden og brudgommen under den sakramentale riten refererer til overgivelse og fullstendig trofasthet til Gud og til hverandre. De peker også til livet i Guds Rike, og åpenbarer kjærlighetsmysteriets eskatologiske natur.

8. Det hellige og store konsil taler især med kjærlighet og omsorg til barn og all ungdom. Blant alle de mange og motsatte definisjoner av barndom, viser vår hellige Kirke oss vår Herres ord: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ingenlunde inn i himlenes rike» (Matt. 18, 3) og «Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, han skal ingenlunde komme inn i det» (Luk. 18, 17), samt det vår Frelser sier om de som «hindrer» (Luk. 18, 16) barn i å komme til Ham og de som «forfører» dem (Matt. 18, 6).

Kirken tilbyr unge mennesker ikke bare «hjelp» men «sannhet,» sannheten om det nye gudmenneskelige liv i Kristus. Ortodokse ungdommer burde være oppmerksomme på at de bærer Den ortodokse kirkes århundrelange og velsignede tradisjon og at det er de som vil videreføre denne tradisjonen og bevare den med mot, og dyrke ortodoksiens evige verdier på en dynamisk måte for å gi et livgivende kristent vitne. Fra dem vil komme Kristi Kirkes fremtidige tjenere. De unge er derfor ikke bare Kirkens «fremtid,» men er også det aktive uttrykket av hennes Gudkjære og menneskekjære liv i nåtiden.

IV. Utdanning i Kristus

9. I vår tid kan vi se nye tendenser når det gjelder barneoppdragelse og utdanning med hensyn til både innhold og mål, samt måten barndom og rollene til lærer, elev og den moderne skolen blir sett på. Siden utdanning ikke bare handler om hva mennesket er, men også hva mennesket burde bli og hva hans ansvar innebærer, sier det seg selv at vårt syn på mennesket og eksistensens betydning vil bestemme måten vi ser på dets utdanning. Det dominerende sekulariserte og individualistiske utdanningssystemet som plager de unge i dag er dypt bekymrende for Den ortodokse kirke.

Sentralt til Kirkens pastorale rolle er en utdannelse som ikke bare kultiverer intellektet, men også hele personens oppbyggelse og utvikling som et psyko-somatisk og åndelig vesen sett i lys av triptyken, Gud, mennesket og verden. I sin katekese kaller Den ortodokse kirke på Guds folk, særlig på unge mennesker, til en bevisst og aktiv deltakelse i Kirkens liv, og bygger dem opp i «den utmerkede lengsel» for livet i Kristus. Det kristne folkets fylde finner derfor en eksistensiell støtte i Kirkens gudmenneskelige kommunion og erfarer deri guddommeliggjøringens oppstandne perspektiv ved nåde.

Del 3

Encyklika fra Den ortodokse kirkes Hellige og Store Konsil 2016 - del 1/4



ENCYKLIKA
FRA DEN ORTODOKSE KIRKES
HELLIGE OG STORE KONSIL
(Kreta 2016)

I Faderens og Sønnens og Helligåndens navn.

Med takkesang, lovsyinger og tilber vi Gud i Treenighet, som har gitt oss i Pinsens høytidsdager å samles her på øyen Kreta, som har blitt helliggjort av Hl. Paulus, folkeslagenes Apostel, og hans disippel Titus, hans «ektefødte barn i vår felles tro» (Tit. 1, 4), og, ved Helligåndens inspirasjon, å gjennomføre møtene til vår Ortodokse Kirkes Hellige og Store Konsil – sammenkalt av Hans Allhellighet den Økumeniske Patriark Bartholomeos, ved fellesbestemmelse fra Deres Saligheter, de allhellige ortodokse kirkenes overhoder – til Hans hellige Navns ære og for stor velsignelse for Hans folk og for hele verden, som bekjenner med den guddommelige Paulus: «Således akte dere oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds mysterier» (1 Kor. 4, 1).

Den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirkes Hellige og Store Konsil utgjør et autentisk vitne til tro til Gudmennesket Kristus, Guds enbårne Sønn og Ord, som ved sin menneskevorden, ved alt sitt verk på jord, ved sitt offer på Korset og ved sin Oppstandelse, åpenbarte den Treenige Gud som uendelig kjærlighet. Med én røst og ett hjerte retter vi derfor dette budskapet om «det håp som bor i oss» (1 Peter 3, 15), ikke bare til vår allhellige Kirkes sønner og døtre, men til hvert menneske, «langt borte eller nær ved» (Ef. 2, 17). «Vårt håp» (1 Tim. 1, 1), verdens Frelser, ble åpenbart som «Gud med oss» (Matt. 1, 23) og som Gud «for vår skyld» (Rom. 8, 32), «som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1 Tim. 1, 4). Vi forkynner Hans miskunn og skjuler ikke Hans store velsignelser, vi minnes Herrens ord om at «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå» (Matt. 24, 35) og «fulle av glede» (1 Joh. 1, 4) forkynner vi troens, håpets og kjærlighetens Evangelium, mens vi ser frem til den «dag uten kveld og uten ende» (Basilios den Store, Om de seks dager II, PG 29.54). At vi har «vår borgerrett i himmelen» svekker på ingen måte vårt vitne i verden, men heller styrker det.

I dette følger vi tradisjonen til apostlene og vår Kirkes fedre som forkynte Kristus og, ved Ham, den frelsende erfaringen av Kirkens tro, og som talte om Gud «slik fiskere kaster et nett,» altså på apostolisk måte, til folk av hver alder for å forvalte til dem frihetens Evangelium, for «til frihet har Kristus frigjort oss» (Gal. 5, 1). Kirken lever ikke for seg selv. Hun ofrer seg selv for hele menneskeligheten for å løfte opp og fornye verden til en ny himmel og en ny jord (Åp. 21, 1). Hun vitner derfor til Evangeliet og forvalter Guds nådegaver i verden: Hans kjærlighet, fred, rettferd, forsoning, Oppstandelsens kraft og forventningen om det evige liv.

***

I. Kirken: Kristi Legeme, den hellige Treenighets avbilde

1. Den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke er en gudmenneskelig kommunion i den hellige Treenighetens bilde, en forsmak og erfaring av enden [eschaton] i den hellige Nattverden og en åpenbaring om den kommende herlighet, og, som en fortsettelse av Pinsen, er hun en profetisk røst i denne verden som ikke kan ties, en tilstedeværelse og et vitne om Guds Rike som «er kommet med kraft» (Markus 9, 1). Kirken, som Kristi legeme, «samler» verden (Matt. 23, 37) til seg selv, omvandler den og vanner den med «vann som veller fram og gir evig liv» (Joh. 4, 14).

2. Apostlenes og Fedrenes tradisjon – i samstemmighet med Herrens, Kirkens grunnleggers ord til sine disipler under Nattverden, etablerte Eukaristiens sakrament – understreker Kirkens egenskap som «Kristi legeme» (Matt. 25, 26; Mark 14, 22; Luk. 22, 19; 1 Kor. 10, 16-17; 11, 23-29), og har alltid knyttet dette til mysteriet til Guds Sønn og Ords inkarnasjon fra Helligånden og Jomfru Maria. I denne ånd, la den alltid vekt på det uoppløslige bånd både mellom hele Kristi forsyns mysterium og Kirkens mysterium, og også mellom Kirkens mysterium og den hellige Nattverdens mysterium, som stadig bekreftes i Kirkens sakramentale liv ved Helligåndens virke.

Den ortodokse kirke, trofast til denne enstemmige apostoliske tradisjon og sakramentale erfaring, utgjør den autentiske videreføring av den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke, og dette bekjennes i Trosbekjennelsen og bekreftes i Kirkefedrenes lære. Derfor er hun bevisst på sitt større ansvar, ikke bare for å forsikre en trofast uttrykkelse av denne erfaringen i det kirkelige legemet, men også for å gi hele menneskeligheten et troverdig vitne om sannheten.

3. Den ortodokse kirke, i hennes enhet og katolskhet, er Konsilenes Kirke, fra det apostoliske konsil i Jerusalem (Apg. 15, 5-19) til i dag. Kirken er i seg selv et konsil, etablert av Kristus og ledet av Helligånden, ifølge de apostoliske ord: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet» (Apg. 15, 28). Ved økumeniske og lokale konsiler, forkynte Kirken mysteriet om den hellige Treenighet, åpenbart ved Guds Sønn og Ords menneskevorden, og dette fortsetter hun å gjøre. Dette konsiliære arbeidet fortsetter ubrutt gjennom historien ved senere konsil med verdensomfattende myndighet, som f.eks. det Store Konsil (879-880) holdt da Hl. Fotios den Store var patriark av Konstantinopel, og de Store Konsiler som ble holdt i Hl. Gregorios Palamas sin tid (1341, 1351, 1368), ved hvilke den samme troens sannhet ble bekreftet, især Helligåndens utgang [Filioque] og menneskenes deltakelse i de uskapte guddommelige energier, og videre ved de Store og Hellige Konsiler holdt i Konstantinopel, i 1484 for å refutere unionistkonsilet i Firenze (1438-1439), i 1638, 1642, 1672 og 1691 for å refutere protestantisk lære, og i 1872 for å fordømme etno-fyletisme [nasjonalisme] som en ekklesiologisk heresi.

4. Menneskets hellighet kan ikke forstås uten Kristi Legeme, «som er Kirken» (Ef. 1, 23). Hellighet utgår fra Den som alene er Hellig. Det er menneskets deltakelse i Guds hellighet, i «de Helliges samfunn,» slik presten forkynner ved sine ord under Det guddommelige liturgi: «De hellige for de hellige,» og slik de troende forkynner ved sitt svar: «Én er hellig, én er Herre, Jesus Kristus, til Gud Faders ære. Amen.» Med denne ånd, understreker Hl. Kyrillos av Alexandria at Kristus, «som er hellig i sin natur som Gud (…) helliggjøres for vår skyld i Helligånden (…) og dette gjorde (Kristus) på vegne av oss, ikke seg selv, slik at helliggjøringens nåde måtte komme over hele menneskeligheten fra Ham og ved Ham som først mottok denne helliggjørelsen…» (Forklaring av Johannesevangeliet, 11, PG 74, 548).

Ifølge Hl. Kyrillos, er Kristus vår «felles person» ved å rekapitulere hele menneskerasen i sin egen menneskelighet, «for vi var alle i Kristus, og menneskelighetens fellesperson gjenlives i Ham» (Forklaring av Johannesevangeliet, XI, PG 73. 157-161), og Han er derfor også den eneste kilde til menneskets helliggjørelse i Helligånden. Helligdom er da menneskets deltakelse både i Kirkens sakrament og i hennes mysterier, med Nattverden i midten, som er «et levende, hellig, Gud velbehagelig offer» (Rom. 12, 1). «Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd? som skrevet er: ‘For din skyld drepes vi hele dagen; vi er regnet som slaktefår’. Men i alt dette vinner vi mere enn seier ved Ham som elsket oss.» (Rom 8, 35-37). De hellige bærer Kirkens eskatologiske identitet som en evig lovsang foran Herlighetens Konges jordiske og himmelske Trone (Salme 23, 7), og gir oss et bilde av Guds Rike.

5. Den ortodokse katolske kirke består av fjorten lokale selvstyrte kirker, som anerkjennes på pan-ortodokst nivå. Selvstyre-prinsippet må ikke tillates å virke på en slik måte at det går ut over Kirkens enhet og katolskhet. Vi mener derfor at opprettelsen av Bispeforsamlinger i den ortodokse diaspora - som består av alle anerkjente kanoniske biskoper, som utnevnes til sin lokale forsamling i hvert område, og som forblir under deres kanoniske jurisdiksjon – er et positivt steg til deres kanoniske organisering, og at slike forsamlinger garanterer respekt for det ekklesiologiske konsilidaritetsprinsippet dersom de fungerer som de skal.

Del 2

søndag 19. juni 2016

Konstantinopel-patriarkatets offisielle uttalelse om heterodoks dåp i år 1756

Dette er et dokument som ofte refereres til i diskusjoner om Kirkens holdning til ikke-ortodokse sakramenter, og forutsetningene for mottakelse av heterodoske via krismering eller trosbekjennelse, gjennom dens historie. Det gjøres derfor tilgjengelig her for de som ønsker større historisk innsikt med hensyn til dette temaet..

Hans Allhellighet Patriark Kyrillos V av Konstantinopel
ENCYKLIKA
fra Kristi Hellige Kirke. En opprettholdelse
av den hellige Dåpen gitt oss fra Gud,
og en fordømmelse av heretikeres dåp
som utføres på annet vis

Av de mange midler ved hvilken vi verdiges vår frelse - som er sammenbundet til forskjellig grad, knyttet til hverandre i den forstand at alle fører til samme mål - er dåpen som Gud ga sine apostler det første. For uten dette midlet er alle de andre uten effekt (for «den som ikke blir født av vann og Ånd,» sier Han, «kan ikke komme inn i Guds rike»). Det var riktig og nødvendig at det skulle finnes en fødsel som var annerledes enn den første fødsel som bringer menneske inn i dette dødelige livet, en mer mystisk form – som hverken begynner i fordervelse eller ender i fordervelse – ved hvilken det kunne være mulig for oss å etterlikne vår Frelser Jesus Kristus. For vannet i døpefonten blir livmoren, og det som fødes derfra blir dets barn, slik Gullmunn sier. Og Ånden som overskygger vannet oppfyller Guds rolle da Han skaper embryoet. Og slik som Herren ble lagt i graven og kom tilbake til live den tredje dag, slik dekkes de troende av vann i stedet for jord, og avbilder i seg selv nåden til Oppstandelsen den tredje dag ved tre immersjoner i vann helliggjort av Helligåndens overskyggelse, slik at legemet opplyses ved synelig vann og sjelen mottar helliggjøring ved den usynelige Ånd. For slik som kjelen deltar i flammens varme, blir vannet i fonten omgjort til guddommelig kraft ved Åndens energi, og derved renser dem som døpes og verdiger dem adopsjon. Men de som døpes på et annet vis mottar ikke renselse og adopsjon, men forblir urene og mørkets sønner.

I tre år nå, har det kommet opp et spørsmål om det er mulig å godta dåpen til heretikere som kommer til oss [dvs. dåp ved øsing eller stenking i stedet for neddykking], da denne utføres i strid med de hellige Apostlenes og guddommelige Kirkefedrenes Tradisjon, og i strid med den Katolske og Apostoliske Kirkes lære og bud. Vi som ved guddommelig nåde har vokst opp i Den ortodokse kirke og som følger de hellige Apostlenes og guddommelige Kirkefedrenes kanoner vet at vår Kirke alene er den éne, hellige, katolske og apostoliske Kirke. Vi godtar kun denne Kirkes sakramenter, og derfor kun dennes guddommelige Dåp. Men heretikerenes sakramenter, som er fordervelige menneskers påfunn, utføres ikke slik Helligånden lærte de hellige Apostlene og slik de fortsatt utføres i Kristi Kirke per i dag. Siden vi vet at de er fremmede for hele den apostoliske Tradisjon, forakter vi dem ved felles vedtak. Vi mottar derfor dem som kommer til oss som profane og udøpte, og følger både vår Herre Jesus Kristus, som ba sine disipler, «Døp i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds Navn,» og de hellige og gudommelige Apostlene som ba at de som kom nær [til Kirken] skulle døpes med tre immersjoner, ved påkallelse av ett av Treenighetens navn ved hver immersjon. Vi følger også hellige Dionysios isapostolos, som sier, «Den som kommer til oss, etter han har tatt av seg sin kledning, dykkes under tre ganger i fonten som inneholder vann og hellig olje, mens vi påkaller den guddommelige Velsignelses trefoldige Hypostaser. Den døpte salves umiddelbart deretter med guddommeliggjørende myrra og blir deretter en deltaker i den guddommelig utførte Nattverden.» Vi følger også de 2. og 5-6. hellige økumeniske konsiler som bestemte at de som ikke ble døpt ved tre immersjoner, eller uten påkallelse av én av de guddommelige Hypostaser ved hver immersjon, men som ble døpt på annet vis, burde anses som udøpte når de kommer til ortodoksien.

Siden vi følger disse hellige og guddommelige budene, holder vi fast ved at heretikeres dåp, siden de ikke er samstemmige, men heller i strid med det guddommelige og apostoliske bud, er ubrukelig vann, slik Hellige Ambrosius og Athanasios den Store sier, og forvalter ingen helliggjørelse til den som mottar den, og gjør intet for å vaske vekk synd. Den burde derfor foraktes og ungås som en styggdom. Og de som kommer til den ortodokse tro med falsk dåp, mottar vi som udøpte, og uten noen fare døper vi dem i takt med både de apostoliske og konsiliære kanonene, som er den hellige, katolske og apostoliske Kristi Kirkes, alles felles Moders standhaftige grunnvoll.

Med denne fellesbestemmelsen, besegler vi vår Encyklika, i enhet med apostlenes og konsilenes bestemmelser, og bekrefter den ved vår underskrift.

I frelsens år, 1756

Kyrillos, ved Guds nåde, Erkebiskop av Konstantinopel
(det Nye Roma) og Økumenisk Patriark.

Matteus, ved Guds nåde, Pave og Patriark av
Storbyen Alexandria og Rikets Dommer.

Parthenios, ved Guds nåde, Patriark av den Hellige Byen
Jerusalem og hele Palestina.

lørdag 18. juni 2016

Hvorfor har ikke kvinner adgang til alteret?

Spørsmål: Hvorfor har ikke kvinner adgang til alteret i ortodokse kirker?

Jomfru Maria i helligdommen

Svar: Dette er en vanlig påstand, men det er faktisk ikke sant. Alterrommet er en helligdom, og vi går inn i alteret kun når vi har noe der å gjøre. Siden kun klerikale roller innebærer oppgaver i alteret, er det kun de som tilhører presteskapet – biskoper, prester, diakoner, subdiakoner – som har tilgang til alteret under vanlige forhold. Kirkens kanoner tillater ikke lekmenn, uansett kjønn, å gå inn i alteret. Trullo-konsilets 69. kanon sier tydelig «Det er ikke tillatt for en lekmann å gå inn i alterrommet.»

I praksis ser en ofte at lekmenn hjelper til i alteret der det ikke finnes ordinerte subdiakoner – som ofte er tilfellet i mindre menigheter. De som velsignes til å utfylle denne tjenesten er da som regel mennesker som senere kan ordineres til altertjeneste, som vil si at de blant annet er menn. Men i kvinnelige kloster, for eksempel, er det vanlig at en eller flere nonner vil hjelpe til i alteret,

Regelen over hvem som har tilgang til alteret er altså klerikal, ikke kjønnsbasert. Lekfolk har tilgang til alteret kun når det er nødvendig, da også kvinner. 

fredag 10. juni 2016

Eldste Josef Hesychasten om tålmodighet


Fra et brev til et av hans åndelige barn.


Gud hjelper oss alltid. Han kommer alltid tidsnok, men tålmodighet er nødvendig.

Kom min gode og elskede søster! Kom og jeg skal ta meg av deg og hjelpe deg i din sorg, nok engang. Kom og vi skal velsigne Gud med hjertets milde røst, med munnens lovsang, og vi skal si i vårt sinn: Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er,velsign hans hellige navn (Salm. 103,1).

Ser du hvor høyt Herren elsker oss? Ser du hvor heldige vi utakknemlige mennesker er for alt det Han i sin godhet gir oss hver dag? Tiden for den virkelige innhøstningen venter oss: Det velsignede øyeblikk når vi skal forlate allting og gå til vårt andre hjemland- vårt virkelige hjemland – det velsignede liv, den sikre glede, så alle får den andel de skal ha av vår milde Jesus.

O Glede! O takknemlighet! O kjærlighet fra den himmelske Fader! Han renser oss fra all urenhet, han ærer oss, han gjør oss rike, han overøser oss med velstand! Der i himmelen kjære søster av gull, der vil ingen listige mennesker forsøke å bedra oss. Misunnelse og sjalusi vil forsvinne. Det er ingen onde lidenskaper der i det hele; de som dyrket dem er på den andre siden av broen. For det er en dyp kløft mellom her og der (Luk. 16, 26).


Men, O milde Kristi kjærlighet, hva godt så du i oss, siden du har ledet oss langs dine guddommelige stier?


Så gled deg og juble av fryd, min kjære søster. Takk og gi ære til Gud, og se, timen kommer. Timen da vi hører den velsignede røst som sier; «Kom til meg» (Matt. 11, 28). Så snart våre kroppslige øyne lukker seg, vil sjelens indre øyne åpne seg. Som fra søvnen skal vi våkne opp til det nye livet. Da vil du se dine foreldre, søsken, slektninger. Da vil du se engler, helgener, og den velsignede alles Moder, den rene Jomfru og Gudføderske. Det er hun vi alltid roper til og – nest etter Gud selv – er skyldig alle ting.


Der i himmelen, hvem skal vi tale med først, hvem vil kysse oss først, hvem skal vi kysse? I all renhet, i all beskjedenhet, i all hellighet. Så når vi forventer slike velsignelser, skulle vi ikke kunne utholde enhver sorg i dette livet?


Derfor, min gode elskede søster, se tilbake på livet ditt. Tenk gjennom hvordan du har levet. Kom i hu de umålelige gaver vår Herre og Frelser Jesus Kristus og hans Milde Moder har gitt deg, og vær alltid tålmodig i de fristelser som måtte komme.


Gud hjelper alltid. Han kommer alltid i tide, men tålmodighet er nødvendig. Han hører oss straks når vi roper til Ham, men ikke alltid ifølge våre tanker.


Du tenker kanskje at din røst ikke nådde tidsnok frem til de hellige, vår Allhelige Moder, og til Kristus. Men det er motsatt; før du ropte, løp de hellige for å hjelpe deg. De visste at du ville kalle på dem og søke deres Gud-gitte beskyttelse. Siden du ikke kan se bakenfor det umiddelbart synlige, og heller ikke vet hvordan Gud styrer verden, så ønsker du at din bønn skal oppfylles raskere enn lynet. Men dette er ikke hvordan tingene henger sammen. Herren ønsker tålmodighet. Han ønsker å fremdyrke troen din. Du kan ikke be som en papegøye. Det er nødvendig å arbeide selv for det man ber om og deretter lære å vente. Du ser kanskje at det du lengtet etter for en stund siden nå er gått i oppfyllelse. Men du er såret, fordi du ikke hadde tålmodigheten til vente. Hvis du hadde ventet, hadde du fått både det ene og det andre, både de timelige og de evige gaver.


Nå har du blitt sint og hardhjertet og sorgfull. Du tenker at den himmelske Fader er treg til å svare deg. Men jeg skal si deg at det du ba om skal skje slik du ønsket det – det vil det helt sikkert – men først må du be med hele din sjel, og deretter vente. Og når du har glemt hva du ba om og har stoppet med å spørre om det, da vil bønnesvaret komme til deg som en belønning for din tålmodighet og din utholdenhet.


Når du holder på å bli motløs av bønn og søken, da er oppfyllelsen av din bønn nær. Kristus vil helbrede noen av de skjulte lidenskaper inne i deg, og dette er grunnen til at Han er sen i å oppfylle din bønn. Hvis du får bønnesvar med en gang, når du selv ønsket det, da ville dine indre onde lidenskaper fortsatt være som en sykdom inne i deg. Hvis du venter, da vil du oppnå bønnesvar og samtidig også en kur mot de onde lidenskaper. Først da kan du virkelig juble og gi varm takk til Gud, som i sin visdom ordnet alle ting og gjorde alt for til din fordel.


Så det er ingen grunn til å miste hjertets ro, eller å bli hissig eller å klage. Du må lukke munnen. La ingen ane at du er fortvilet. Ikke spre om deg med sinne, som om det å streve er uaktuelt. Vær heller rolig. Brenn djevelen gjennom tålmodighet og overbærenhet.


Herren, som ødelegger alle løgnere, er mitt vitne på at jeg selv har hatt stor fremgang i troen gjennom de råd jeg gir deg. Fristelsene jeg hadde var så sterke at jeg trodde sjelen skulle forsvinne på grunn av smerten, som om det var fra en flammende ovn. Likevel, når prøvelsene er over, kjenner du så mye omsorg at det føles som om du er i paradis, ute av legeme. Da kjenner du at Kristus elsker deg, Den allhellige Moder elsker deg, og alle de hellige priser deg og englene beundrer deg.


Ser du nå hvor mange gode ting fristelser og lidelser kan føre til? Så, om du ønsker å se, å smake Kristi kjærlighet, da må du utholde alt som kommer over deg – ikke bare det du selv vil, men det Herren lar komme over deg. Det vi selv sysler med frivillig er absolutt ingenting imot de prøvelsene Herren sender oss mot vår vilje. Den fiendtlige djevelen kjemper imot oss, bein mot bein, og blod mot blod – men kun så lang Gud tillater det. Han kjemper så hardt mot oss at man smelter som flyter ut som voks fremfor ilden (Salm. 68, 2). Men når prøvelsene er forbi, blir du fylt helt og fullt med glede. Du omfattes fullstendig av et helt spesielt lys, og du ser mysterier som den menneskelige tunge er ute av stand til å tale om. Når du har erfart dette, vil du ønske å kjempe videre, for du har lært hvor frelsende kampen er.


Dette er i sannhet veien å gå, søster. Og jeg som skriver til deg er selv vitne om sannheten gjennom egen erfaring. Så vær modig og sterk i Herren, uthold hva enn som rammer deg. Forvent smerte, men også fred og nåde fra Gud. Vær sterk og gi mot til sjelen, tenk etter – de lamme og lemlestede får ikke de gode ting du får. Kristus tillater fristelser så vi skal renses for det vi bærer med oss. Fristelser er som såpe og kost som gjør hvitt og rent når vi bruker dem. Alle klær som er nye er passende for en brudgom, men de som ikke tåler vask, blir ødelagt og kastet som søppel.


Derfor, la oss ta dette bit for bit. Tiden er nær. Behold brevene jeg sender til deg, så du kan ha dem når prøvelsene kommer. Det ser ut som om jeg snart skal forlate deg. Tiden går, og jeg blir sykere, jeg er som en lam nå.


Etterskrift: Jeg hadde ikke tid til å skrive til deg om det mirakel Herren viste meg, for å rette opp en feil jeg gjorde ut av uvitenhet, som du vet. Så, du ser hvor stor Herrens godhet er? Ser du at han gjør mirakler når Han gjennom sitt guddommelige forsyn vet at det er passende? Mange ganger er mennesker misledet, ut av uvitenhet eller fordi andre leder dem på gale veier. Men når et slik menneske har en ærlig sjel med gode intensjoner, vil ikke Herren forlate ham, men bringe han til opplysning på ulike måter. Dette får meg til å føle meg som jord, aske, som en mark i bakken.

I sannhet, stor er Herrens nåde. Salmisten har rett når han sier: «Han gjør ikke gjengjeld for våre synder, han lønner oss ikke etter vår skyld» (Salm. 103, 9).


Skulle vi ikke da takke Gud? Hvorfor gå omkring å gruble. Hvis jeg skrev til deg om alle de fristelser jeg har måttet gjennomgå, hadde du ikke klart å bære det. Likevel, Kristi nåde og Den allhellige Moder driver de alle vekk. Ha tålmodighet, for Gudfødersken, Dronningen og Alles Frue skal ikke forlate oss. Hun ber for oss.

Oversettelse: Johannes H. Solberg

lørdag 4. juni 2016

Gje til alle

Eit utdrag frå Hyrden (Hermas) – 100talet


Gjer det gode, og av den løna Gud gjev deg for ditt daglege strev skal du gje heilhjarta til alle som lir naud, utan å vega fram og tilbake kven du skal og ikkje skal gje til. Gje til alle, for Gud vil at hans gåver skal koma alle til gode. Så blir det mottakarane si sak å gjera rekneskap for Gud om kvifor dei tok imot, og kva dei skulle med det. Dei som tek imot hjelp fordi dei lir naud, skal ikkje bli dømde, men dei som tek imot på falskt grunnlag, skal få si straff. Gjevaren er altså utan skuld. For han har i all enkelheit fullført si teneste, slik han fekk henne frå Herren, utan å grubla over kven han skulle eller ikkje skulle gje til. Dersom ei slik teneste vert utført av eit enkelt og reint hjarte, er det til ære for Gud.

Omsetjing: Øystein Silouan Lid
Nyere innlegg Eldre innlegg Start