lørdag 30. januar 2016

Likbrenning

av Metropolitt Serafim av Piraeus


Menneskets legeme er den udødelige sjelens ikon og en synliggjøring av evigheten i denne verden. Brenning av legemet utgjør en ikonoklastisk handling, som krenker troen på Kirkens evige væren. Legemes nedbrytingsprosess burde være en naturlig en, og aldri påtvunget. Naturen ser til legemets nedbrudd. Å brenne det er en voldshandling imot legemet. Kirkens erfaring, som har sitt opphav i ærbødighet for hellige relikvier, viser at relikvier er åndelig levende, og av den grunn betrakter Kirken begravelse som en evig verdi. Kremering, derimot, anses ikke som en personlig rettighet for Kirkens medlemmer, i og med at det betraktes som en tydelig nihilistisk handling som henviser personens ende, mens begravelse derimot markerer håpet og forventningen om Oppstandelsen.

Uansett hvilke argumenter det baseres på, ligger kremering av den avdøde utenfor den ortodokse sannheten slik den defineres av det apostoliske ord:

Så er det og med de dødes oppstandelse. Det såes i forgjengelighet; det oppstår i uforgjengelighet; det såes i vanære, det oppstår i herlighet; det såes i skrøpelighet, det oppstår i kraft; der såes et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme. Så visst som det gis et naturlig legeme, gis det og et åndelig legeme. Således er det og skrevet: Det første menneske, Adam, blev til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd (1 Kor. 15, 42-45).

Ved den avdødes kremering, har samfunnet gått med på dens annullering. Hva slags forhold kan samfunnet ha med Livet når et samfunn ikke godtar mennesket i sin sykdom, i sin svakhet og sin død; når et samfunn fortærer sine døde; når et samfunn tilintetgjør ihukommelsen av deres liv og minnet til dets medlemmer; når et samfunn anser menneskets begynnelse som en kunstig og selektiv en, og dets død som endelig og ugjenkallelig; når et samfunn fornekter evighetens ånde og innesperres i flyktighetens kveletak? Ateister har prøvd å bevare sine samfunns minne om sine jordiske «guder,» ved å balsamere deres legemer, som med Lenin og Mao Zedong.

Følgene av humanisme uten Gud, av sivilisasjon uten verdier, av nihilisme uten hensikt, og følgen av ateismens forvirring, har vært personens forsvinnelse – oppbrenningen av hvert siste spor av ham. De dødes kremering fører til kremeringen av menneskets verdighet….

Å velge kremering er en synd, og viser til en vrang holdning til Kirken. Hver avvikelse fra Hennes lære er en fremmedgjøring fra den levende Guds nåde. Dersom noen velger å kremere sitt avdøde legeme – og særlig ved en offentliggjøring av vantro, eller avsky og likegyldighet for Kirken – har vi rett til å si at det absolutt ikke er noen grunn til å holde begravelses- eller minnegudstjenester for vedkommende, fordi Kirken er forpliktet til å respektere den avdødes egen fornektelse av Hennes lære, og ikke slektningenes ønske (vanligvis av sosiale grunner) etter å holde begravelses- eller minnegudstjenester.

Disse gudstjenestene forutser den avdødes tro og håp i det neste liv og deres respekt for Kirken. Gudstjenester holdes ikke av sosiale grunner; de innebærer Kirkens bønner foran Gud, der Kirken uttrykker sin kjærlighet for den avdøde personen som tro til Herren, som håp om frelse, som et ønske om den vedkommendes deltakelse i den evige oppstandelse, og som frnd bønn om at Herren vil tilgi deres synd.

Hvordan kan vi synge, «Velsignet er veien du går…» til noen som kunngjør sin tro til sin ikke-væren etter døden?

Det er derfor ikke tillat for vår Allhellige Kirke å svekke denne lærens absolutte egenskap, siden dette ville svekke dens forhold til Sannheten.

tirsdag 26. januar 2016

13. januar - Martyrene Hermylus og Stratonikus av Beograd

De hellige martyrene Hermylus og Stratonikus, av slavisk opphav, levde i begynnelsen av det 4. århundre under Keiser Licinius’ kristenforfølgelse (311-324). Hl. Hermylus var diakon i byen Sigidon (Beograd). Etter å ha blitt dømt til fengsling av Licinius, ble han pint grusomt og lenge for Kristi skyld, men forble standhaftig i sin tro.

Hermylus hånte de hedenske gudene, og kalte dem døve, stumme og blinde avguder. I sinne beordret Licinius at han skulle lide enda verre straff, men sa at det kunne unngås dersom han ofret til avgudene. Den hellige martyren forutsa at Licinius ville selv lide forferdelige sår fordi han tilba avgudene i stedet for Skaperen. Hans ord ble oppfylt da Licinius ble drept i 324.

Etter tre dager ble Hermylus igjen ført foran retten og spurt om han ville unngå mer straff ved å ofre til avgudene. Den hellige svarte at han ville ofre tilbedelse og offer kun til den sanne Gud.

Hl. Hermylus ba at Herren ville gi ham styrke til å utholde sin straff og seire over hedningene. Det kom en stemme som sa, «Hermylus, du vil befris fra din lidelse om tre dager, og vil motta stor belønning.» Bødlene falt ned til bakken i frykt, og tok den hellige tilbake til fengselet.

Hl. Stratonikus var en av vaktene og en hemmelig kristen. Han kunne ikke la være å gråte da han så sin venns uutholdelige smerte, og åpenbarte at han selv var kristen. Da ble også han straffet.


Etter torturen, la de begge martyrene i et nett og kastet dem inn i Donau. På den tredje dag, ble de helliges legemer funnet av kristne på elvebredden og begravd i nærheten av Sigidon. Deres ærverdige hodeskaller ble bevart i Hagia Sofia kirken, der den russiske pilegrimen Anton så dem i år 1200.
Nyere innlegg Eldre innlegg Start