mandag 26. desember 2016

Nytt kapell åpner i Østfold

Den 24. desember ble Den guddommelige liturgi feiret for første gang i Guds Moders Hensovnelse kapell i Skjeberg, et tettsted rett utenfor Sarpsborg, byen grunnlagt av Hellige Olav i år 1016.

Kapellet er tilknyttet Hl. Treenighets kloster i Bredared, Sverige (Det serbisk-ortodokse patriarkat, Bispedømmet for Skandinavia og Storbritannia), med åndelig ledelse fra Hegumen Dorotej.

Det blir Liturgi hver søndag kl. 9.30 fremover. Gudstjenestene feires på norsk og svensk, med noe bruk av kirkeslavisk.

Addresse: Hornneslia 55, 1747 Skjeberg.

Kapellets bestyrer er Johannes Hvaal Solberg: [email protected]


søndag 25. desember 2016

Lesing i Kirken burde ikke være emosjonell

av f. Andrei Tsjizhenko


Vi kommer i hu ordene til den russiske dramatikeren Alexandr Sergejevitsj Gribojedovs (1795-1829), Fornuft skaper elendighet: «Ikke brek som en lektor. Les med tanke! Med innlevelse! Med riktig tonefall!» Denne aforismen har fått den russiske intelligentsiaen til å hånle kirkelesning og flire ironisk av den i århundre. Men denne sarkasmen er urettferdig og står i strid med de 2000 år gamle reglene rundt lesing i kirken. Og folk som krever innlevelse fra en lektor viser sin uvitenhet om det liturgiske liv og prinsippene rundt lesing av liturgiske tekster.

Sjangre er veldig viktige i kunst og burde ikke blandes. For å si det enklere, et sjanger er en viss stil et verk er komponert til og det har et visst mål og en viss måte å oppnå dette målet på. Kunst har alltid tre mål (igjen, i en veldig primitiv forstand): å få folk til å le, å skremme dem, å få dem til å gråte. I følge disse prinsippene, velges kunstneriske følelsesuttrykk for å oppnå disse målene. Sammen med skribentens talent, intelligens og innsats, sammensettes disse for å forme et visst kunstverk i en eller annen stil. Dette gjelder også retorisk kunst.

Lesing i kirken er derimot noe helt annet. Kirken forsøker aldri på å få folk til å le eller gråte, eller skremme dem; hennes mål er å gjøre vår vei til Gud så lett som mulig. Som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord: En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Hver dal skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal bli rette, de steinete stier jevne. Og alle mennesker skal se Guds frelse (Lukas 3, 4-6).

Det er derfor Guds ord må uttrykkes med ren lyd, klar tale og hver stavelse må artikuleres; en leser burde ikke påtvinge sine egne følelser på dem som ber i kirken. En leser forventes kun å være en tromme og lyre som spiller de guddommelige melodier. All form for teater i kirken, om det gjelder lesing eller sang, er alltid upassende og distraherer oss fra det som teller: å høre Guds Ord i ydmykhet og oppriktighet. Det er Guds Ord (ikke oss selv) som i mysterium vil gjøre det som menneskesjelen trenger, og som vil rense våre hjerter.

Det er derfor en mellomting mellom lesing og sang ble utviklet innenfor de jødiske synagogene under Gammeltestamentperioden, som kalles «kantillasjon» («Jeg synger med lav stemme, svakt,» fra latin). Professor Mikhail Nikolaevitsj Skaballanovitsj fra Teologisk Institutt i Kiev (1871-1931) skrev i sin bok, Forklaringen av Typikon, det følgende om kantillasjon: «Innføringen i synagogene av såkalt kantillasjon, som er en mellomting mellom lesing og sang, er høytlesing der visse stavelser forlenges.» Dette er Kirkens praktiske erfaring, som har oppnådd en harmoni i den forstand at det er samstemme mellom tydelighet, klarhet i lyden, ikke-emosjonell, og skjønnhet. Kirken bruker fortsatt denne form for lesing i sine gudstjenester.

Dette utelukker naturligvis ikke behovet for lektoren å forbedre seg selv og sine ferdigheter. Først og fremst må han selv leve et fromt kristent liv og behandle de hellige tekstene med kjærlighet og ærbødighet. Han burde også stadig fordype sin forståelse av liturgi og kirkehistorie fordi Salmenes Bok og andre hellige tekster er fulle av slike ting. En lektor må også studere Kirkeslavisk [eller høymålet brukt i liturgiske tekster der han befinner seg – red.] grundig, slik at han forstår det han leser. Det er også anbefalt at han gjør øvelser for tungen og ansiktsmusklene før gudstjenestene, slik at stemmen er så klar som mulig og ordene er tydelige og lett å forstå.

Og naturligvis er det nødvendig å følge «den gyldne middelvei» når det gjelder hvilken hastighet gudstjenesten celebreres med (dette er til stor grad avhengig av presten, diakonen, korlederen). På en side, burde vi ikke lese eller synge for sakte og tregt (da «forsvinner» gudstjenesten og blir nedtrykkende for forsamlingen); på den andre siden, burde vi unngå å gjøre ting for fort, ellers blandes ord og sang til en uforståelig støy.

Hver lektor, korleder, diakon og prest må leve i samstemmighet med ordene selv; de må leve åndelig slik at bønnens piler som skytes fra deres hjerter måtte treffe andres hjerter. Det er viktig å ikke forvalte våre følelser til andre, men ved Guds hjelp å oppdage livet til disse hellige ordene i oss selv – ordene som i et mysterium forener menneske og Gud i en menneskesjel.

torsdag 22. desember 2016

"Det var vanskelig for meg å be til Gudfødersken"

av Erkeprest Michael Gillis


Noen har spurt meg om det var vanskelig for meg i starten, som en konvertitt til ortodoksien, å be til Gudfødersken. Svaret er ja.

Under mitt livsskriftemål uken før jeg ble tatt opp i Den ortodokse tro, bekjente jeg for presten at jeg hadde vansker for å be til Gudfødersken. Jeg fortalte ham at jeg ikke hadde noe problem med teologien rundt de helliges forbønner, eller rundt Guds Moders særegne plass i frelseshistorien og som forbeder. Mitt problem var at jeg bare ikke fikk det til. Jeg kunne si bønnens ord – O Guds Brud, ubesudlede, ubesmittede Jomfru… - men ordene betydde ikke noe for meg. Jeg følte ingen tilknytning til henne. Den vise presten ba meg om å ikke bekymre meg over dette. Hun ville ta kontakt.

Siden jeg konverterte som del av en menighet (det var 85 av oss), ble jeg ordinert diakon samme dag som jeg ble krismert. Og jeg tjente som diakon i ca. tre år før hun «tok kontakt.» De første tre årene, da jeg sto foran Guds Moders ikon under Den guddommelige liturgi, følte jeg mer eller mindre et tomrom i hjertet. Jeg hadde til og med vansker for å venerere ikonet, og kysset alltid føttene til Kristus som hun holdt i armene, ikke henne. (Jeg hadde vært for skamfull til å bekjenne det nå, men det viser til Guds Moders store kjærlighet og tålmodighet ovenfor dem som frelses.) Jeg ba bønnene til Guds Moder med trofasthet, men uten følelse. Jeg prøvde ofte å granske ordene for å forstå hva de «betydde», som om det ville hjelpe meg i å finne tilknytningen jeg manglet.

En dag skjedde det et under. Jeg slet med en spesielt stressende periode med økonomiske bekymringer. Stresset var knusende. En søndag under Den guddommelige liturgi, ba jeg Guds Moder om hjelp mens jeg sto foran hennes ikon. Jeg husker ikke hva jeg ba, men jeg husker det som skjedde. Jeg hørte en stemme i hodet. De nøyaktige ordene har gått tapt, men det var noe a la dette: du vil ikke bekymre deg om penger igjen. Ordene kom med en sterk fredsfølelse, som knutene inni meg ble knytt opp. Følelsen forble hos meg i flere dager.

Innen noen få dager kom det endringer som befridde meg fra årsaken til mine økonomiske bekymringer. Siden den tid, hver gang jeg er fristet til å bekymre meg om penger, står jeg foran Guds Moders ikon og minner henne (og meg selv, egentlig) på ordene jeg mener hun talte til meg. Og underet er at jeg ikke bekymrer meg. Økonomisk opptur og nedtur kommer og går, men underet er at hun befridde meg fra bekymringen.

Ved å be til Guds Moder, har jeg på små måter fått vite hvem hun er. Hun er vår himmelske Mor. Jeg vet at Protestanter vil frike ut på grunn av den type språk – det hadde i hvert fall jeg gjort – fordi de ikke har noen kategorier for guddommelig-menneskelig samarbeid. Men på samme måte som Gud utdeler sine nådegaver ved den frie viljen til mennesker på jord, utdeler Han også nådegaver ved forbønnene til de hellige som er i himmelen, og især Guds Moder.

[…]

Gud gir oss ofte sin nåde ved andres forbønner. Det burde derfor ikke være noen overraskelse dersom vi, når vi er i trøbbel, finner hjelp i Guds Moders forbønner. Nåden er Guds, forbønnene er Hans Moders, og hjelpen kommer fra begge. Gud virker i samarbeid med og ved sitt folk.

Encyklika - Julen 2016 - Met. Cleopas av Sverige

HANS EMINENSE CLEOPAS
METROPOLITT AV SVERIGE OG HELE SKANDINAVIA


«…Dog Han er foruten kjød, påtar Han det seg frivillig for vår skyld. HAN SOM ER blir det Han aldri før var. Han deltar i vår natur uten å forsake sitt eget vesen…»
(Kathisma III, Matutin til 1. Juledag)


Kjære brødre og søstre i Kristus,

Høytidsdagen da vi feirer vår Herres legemlige fødsel har kommet, den historiske hendelsen som Hl. Basilios kaller «verdens frelse, menneskelighetens fødselsdag, hele skapelsens felles høytid» og som Hl. Johannes Gullmunn beskriver som «høytidenes metropol». Denne «rystende hendelsen» - slik Hl. Gregorios Teologen forkynner den – står som en varig invitasjon til mennesket, til folk i hvert år og hver tidsalder, til å opphøye og feire de gode nyheter om Guds frelsende inkarnasjon og inntreden i denne verden.

Når vi ser inn i våre sjeler - forbi ferieatmosfærens hygge, pene dekorasjoner eller bruddet fra slitet i vår daglige rutine - vil vi finne, gjemt i våre hjerters dyp, lik barnet Kristus lå i den fattigslige krybben, kilden til den gleden som gjør denne historiske virkeligheten til menneskets varige håp og frelse. Kirkefedrene kaller oss til denne oppdagelsen ved sine tidløse hymnografiske og poetiske mesterverk, som synges i ortodokse kirker verden rundt på første Juledag og som fanger gledens kilde som strømmer frem fra Guds guddommelige kjærlighetshandling for mennesket, virkeliggjort både eksistentiellt og historisk ved at Han sendte sin enbårne Sønn til verden for å ha samfunn med oss.

Gud forbigår begrensningene til all form for eksistensiell nødvendighet, og velger fritt å eksistere i form av en kjærlighetskommunion mellom Personer: Fader, Sønn og Hellig Ånd. Den hellige treenighets andre Person, Jesus Kristus, forbigår så grensene mellom guddommelighet og dødelighet ved å påta seg kjød og menneskelig natur. Gud påtar seg menneskets form, slik at mennesket kan ha mulighet til å eksistere i Guds form og seire over døden. Dette er det grunnleggende og gledelige budskapet som gir oss grunn til å feire ustanselig og love Gud i det høyeste. Kristi fødsel betegner erklæringen av vår befrielse fra vår trelldom til døden og dødelighetens nødvendighet!

Verdenshistoriens viktigste fødsel fant sted i en enkel grotte (det var ikke plass i herberget), med kun en gruppe ydmyke gjetere der til å ønske Ham velkommen, mens verdens herskere ville forfølge Ham. Fra begynnelsen av Hans jordiske liv, var Han tatt imot av de ydmyke, som mottok Ham med beundring, og ansett som en trussel av jordiske styresmakter, som ønsket å tilintetgjøre Ham ved blodsutgytelse.

Ikke mye har endret seg siden den livsendrende stunden. Kristendommen lider stor forfølgelse i dag, som åpenbares ved de stadige terrorhandlingene rettet mot våre brødre i Midtøsten – hvis eneste «forbrytelse» er deres fredlige deltakelse i Den guddommelige liturgi – eller beslagleggelsen og ødeleggelsen av våre kirker der og andre steder i verden. Herrens løfte om frihet truer fortsatt, og vil alltid true, dem som ønsker å undertrykke oss, om det så er ved religiøs fanatisisme, autoritær politikk eller ideologi, eller andre egoistiske motiver.

Men til tross for sterk motstand, samler menneskeligheten seg hvert år for å feire sin Frelsers fødsel i Betlehems enkle grotte. Hvert år fryder vi oss over at «et Barn er oss født… Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste» (Jes. 9, 6).

Det hellige metropolittdømme av Sverige og Hele Skandinavia, stadig oppmerksom på at den allmektige Gud valgte å åpenbare seg til oss som et barn, forblir forpliktet til å engasjere vår ungdom og forberede neste generasjon av ledere for vår lokale Kirke. Slik Kristus brakte oss håp og glede ved sin ydmyke fødsel, bringer også barna i våre menigheter oss mot og håp om en lysere fremtid.

La oss i denne Julen, da vi ber spesiellt for våre søsken, nåtidens martyrer, som ofrer alt for frihet i deres tro til vår Herre, stadig vise, tenne og overrekke denne frelsende høytidens sanne glede til våre barn ved vår regelmessige deltakelse i Kirkens sakramentale liv. La oss fra erfaring gi dem kunnskap og opplysning til å bekjempe denne verdens utfordringer og hjelpe dem i å spre dette gledelige budskapet om frigjøring og fullkommenhet i Kristus til andre. La oss også huske at, uansett hvor ydmyke våre menigheter og lokale Kirkes ressurser og midler er, har denne ydmykheten kraft til å gjøre underverk når den kommer sammen med Guds nåde. Med Hans hjelp, vil vår tjeneste og innsats fortsette å bære frukt og gjøre vårt Hellige Metropolittdømme – samt dere, dets trofaste medlemmer – i stand til å bære gledelige budskap gjennom hele samfunnet.      

Må vår Herre og Frelser Jesus Kristus, som påtok seg kjød for vår frelse, gi dere og deres familier helse, lykke og sin mangfoldige nåde i denne Juletiden.

Med faderlige velsignelser og kjærlighet i Kristus blitt kjød,

† Metropolitt Cleopas av Sverige og Hele Skandinavia

mandag 19. desember 2016

Encyklika - Julen 2016 - Den økumeniske patriark

Skal leses i alle menigheter underlagt Det økumeniske patriarkat
under Den guddommelige liturgi på første juledag.

Nr. 1297
Patriarkal Juleencyklika

X B A R T H O L O M E O S
Ved Guds nåde Erkebiskop av Konstantinopel, det nye Roma, og Økumenisk Patriark
til Kirkens fylde
nåde, miskunn og fred fra Frelseren Kristus født i Betlehem.




«Kristi inkarnasjon er min egen gjenskapelse»[1]

Kjære søsken og elskverdige barn i Herren,

Vi priser og forherliger Gud i Treenighet, som også i år har verdiget oss å nå den store høytiden da vi feirer Gud Faders Sønn og Ords kjødelige fødsel i «lille Betlehem.»

Den hellige Kirken feirer med gledens fylde, fordi Kristus «påtok seg kjød» ved sin inkarnasjon[2] og gjorde Kirken til et «verdens smykke.»[3] Ja, hele menneskeslekten, til og med «hele skapelsen,» fryder seg over denne guddommelige velsignelsen. «Hele skapelsen fylles i dag av glede fordi Kristus er født av Jomfruen.»[4]

I motsetning til antikkens grekeres «ubevegede beveger», er vår Gud en kjærlighetskommunion som i kjærlighet nærmer seg mennesket og verden gjennom tidens gang. «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss» (1 Joh. 4, 10).

Faderens Ord som var før evighetene, og som ga «væren» til mennesket, gir oss nå «velvære» ved sin inkarnasjon. «Dette er grunnen til høytiden; det er dette vi feirer i dag: nemlig, Guds nedstigning til oss slik at vi kunne stige opp – eller vende tilbake – til Gud… slik at vi, ved å legge vekk det gamle mennesket, kan ikle oss det nye mennesket; og slik at vi, ved å dø til Adam, derved kan leve i Kristus; slik at vi kan være med Kristus, korsfestes med Ham, begraves med Ham og stå opp med Ham.»[5] Veien til guddommeliggjøring ved nåde er heretter åpnet til alle som kommer til verden. Alle er «i stand til å romme Gud.» «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal. 3, 28).

Dessverre forkynnes Juleevangeliet atter en gang i en verden der våpenstøy lyder, der uprovosert vold mot individer og folkegrupper begås, og der ulikhet og urettferdighet rår. Det er uutholdelig å se tilstanden til talløse barn, offer for militærkonflikter, irregulære situasjoner, mangfoldig utnyttelse, forfølgelse og diskriminering, samt sult, fattigdom og smertefullt tap.



Forrige april, på Lesbos, hadde vi mulighet til å se med egne øyne – sammen med Hans Hellighet Pave Frans av Roma og Hans Salighet Erkebiskop Hieronymos av Athen og Hele Hellas – de tragiske omstendighetene til flykninger og innvandrere, og særlig det akutte problemet rundt lidende barn, uskyldige og forsvarsløse ofre for militær vold, samt rasistisk og religiøs diskriminering og urett, som det stadig blir mer av.

Høytiden da Guds Ord ble et spedbarn – Jesusbarnet, hvis forsvinning ble fulgt av verdslige krefter, ifølge Evangelisten Matteus (Matt. 2, 13) – er en påminnelse og invitasjon for oss til å ta vare på barna, å beskytte disse sårbare ofrene og respektere barndommens hellighet.

Barn og sensitive sjeler trues så klart også i økonomisk utviklede og politisk sett stabile land rundt om i verden, enten på grunn av den enorme krisen rundt ekteskapet og familien, eller ved forskjellige innblandinger samt brukt av fysisk og åndelig makt. Et barns sjel endres av forbruk av elektronisk media, særlig fjernsynet og internett, og ved den radikale endringen i måten vi kommuniserer på. Fra ung alder gjør en ubegrenset økonomi dem til forbrukere, mens leten etter nytelse raskt gjør slutt på deres uskyldighet.

Med tanke på disse farene, taler Den ortodokse kirkes Store og Hellige Konsil til barn og ungdom «med særlig kjærlighet og omsorg» ved å inkludere det følgende i sin encyklika:
Blant alle de mange og motsatte definisjoner av barndom, viser vår hellige Kirke oss vår Herres ord: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ingenlunde inn i himlenes rike» (Matt. 18, 3) og «Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, han skal ingenlunde komme inn i det» (Luk. 18, 17), samt det vår Frelser sier om de som «hindrer» (Luk. 18, 16) barn i å komme til Ham og de som «forfører» dem (Matt. 18, 6).
Julens mysterium klargjøres i ordene til høytidens Kontakion: «For oss er født et barn, Gud før all evighet.» Det guddommelige Ord som barn og barnet som Gud åpenbares for verden med et barns «rene hjerte» og enkelhet. Barna forstår sannheter som «vise og forstandige» ikke kan nærme seg. Som Elytis bemerker i sitt dikt Fra ens neste: «Barn er nok til at du kan bygge Jerusalem!»



Kjære brødre og søstre i Herren,

Vi ber dere alle om å respektere barndommens identitet og helligdom. I lys av den verdensomfattende flyktningekrisen som spesielt rammer barnas rettigheter; i lys av barnedødelighetens plage, hungersnød og barnearbeid, barneovergrep og psykisk vold, samt faren for å endre barnas sjeler ved deres ukontrollerte utsettelse for innflytelse fra moderne elektroniske kommunikasjonsmedier og deres utsettelse for forbrukersamfunnet, utnevner vi 2017 som Året for Beskyttelse av Barndommens Hellighet, og inviterer alle til å anerkjenne og respektere barnas rettigheter og integritet.

Som det står tydelig i et annet viktig dokument fra Det store og hellige konsil, ønsker ikke Kristi Kirke å «dømme og fordømme verden» ved sitt ord (Joh. 3, 17; 12, 47), «men heller å tilby verden veiledelsen til Guds Rikes Evangelium, nemlig håpet og sikkerheten om at ondskap, uansett form, ikke vil ha siste ordet i historien og ikke får bestemme historiens retning.»[6]

Derfor tilber vi vår Frelser med ydmykhet og anger, for Han har besøkt oss fra det høyeste; med guddommelig sang priser vi den hellige inkarnasjonens storhet; vi bøyer våre knær foran den allhellige Gudfødersken, som holder Jesusbarnet; og fra den søvnløse Fener sender vi høytidshilsenen til alle Konstantinopel-kirkens barn, både de som er nærme og de som er langt vekk: «Kristus er født; pris Ham. Kristus har kommet fra himmelen; møt Ham,» sammen med våre faderlige ønsker og patriarkale bønn.

«Vær da sterk ved nåden i Kristus Jesus» (2 Tim. 2, 1). La oss alle streve sammen i tro og inderlig kjærlighet i den gode strid for nytt liv i Kirken, og holde fast ved alt vår Herre har pålagt oss. For Han er med oss «alle dager inntil verdens ende» (Matt. 28, 20).

Julen 2016
X BARTHOLOMEOS av Konstantinopel
Alles stadige forbeder foran Gud




[1] Gregorios Teologen, Moralske Dikt 34.
[2] Johannes Gullmunn, Preken før eksil  PG 52.429
[3] Origenes, Forklaring av Johannesevangeliet 6.
[4] Matutin til 1. juledag.
[5] Gregorios Teologen, Preken 38 på Kristi Dåpsdag.
[6] Den ortodokse kirkes misjon i den moderne verden, innledning.

søndag 18. desember 2016

Vår tro er en tro i glede!


Av Eldste Nikon av Det hellige fjell 

Vestlig kristendom så på lidelse som en god ting. Kristus utholdt korset, Kristus led for oss. Slik forstås lidelsen som nyttig for oss, og slik kom lidelsen, nøden, korsfestelsen til å få en primær rolle i hvordan man forstår frelsen.

Vi ortodokse legger mer vekt på Oppstandelsen. Den største helligdagen for oss er Påskedag og ikke korsfestelsen. Selv i den hellige uke synger vi: «Din lidelse tilber vi O Kristus, Vis oss din herlige Oppstandelse!» Vi tenker på glede og oppstandelse selv i lidelse og sorg. Dette viser oss at Ortodoks og Vestlig kristendom har to helt ulike tilnærmelser til lidelsens problem.

Grunnen til at noen bevegelser som Buddisme og New Age får så mye innflytelse i Vesten er nettopp at de sier: «Vi kommer for å fri dere fra denne 'kristendom' som lovpriser og rettferdiggjør lidelse og noen ganger forårsaker lidelse». Dette er grunnen til at verden følger slike bevegelser, de vil kvitte seg med en religion som sier at lidelse er en god ting.

De store motstanderne av kristendommen, Nietzsche, Camus, og de vi ser idag, de kan ikke forestille seg at vi ortodokse også avviser den form for kristendom som sentreres omkring lidelse. Vår tro sier ikke at lidelse er en god ting, eller at sykdom er en god ting.

«Sorg og lidelse er som et kyss av Jesus selv», sier en Vestlig helgen. Nei, ikke slik! Hvis lidelse var en slik god ting, da ville vel ikke Kristus når han kom til jorden, ha helbredet syke mennesker i det hele tatt. Men han helbredet så mange Han kunne! Lidelse er ikke en godt ting. Dette er grunnen til at alt de Vestlige ateister avviser, ja det avviser vi også. Tragedien er at de ikke forstår at det de avviser ikke er det samme som den ortodokse tro... Disse ateistene kjenner ikke Den ortodokse kirke, eller den ortodokse teologien eller måten vi lever på.

Vår tro er en tro i glede. Slik er troen! Derfor vil en kristen glede seg selv i sine lidelser og sin sorg. Ikke fordi han lider eller er lei seg, men fordi han vet at alt dette onde vil komme til en ende. En dag skal all lidelse skal legges bort og vi skal glede oss og hvile blant de rettferdige.

Husk på apostelen Paulus gledes- hymne, hans sang om kjærligheten (1. Kor 13), og du vil forstå hva jeg sikter til. Hvorfor? Fordi den som elsker på en slik måte, også gleder seg!

Den som hater andre har ingen glede, den som har ondskap innen i seg... fordi han har skilt seg fra Den ene som bringer oss Glede og Liv!


mandag 5. desember 2016

En kan be hvor som helst, men ikke som i kirken

av Metropolitt Onufry av Kiev
og hele Ukraina


Folk sier av og til at det ikke er nødvendig å gå i kirken for å be, at du kan be hvor som helst, og dette er riktig – du kan og burde be på hvert sted. Men visse steder er viet til bønn. En ortodoks person vet at det er lettere å be i kirken enn på andre steder. I kirken finnes den nåde som hjelper mennesket i sin bønn. Det er i Kirken at den kristne vokser åndelig. Den allhellige Jomfru Maria tilbrakte ti år i bønn i tempelet i Jerusalem. Der gjorde hun sin sjel om til et rom for Himmelens Konge. En finner alltid Herren i kirken i Hans allrene Legeme og Blod. Her feires Nattverdens, dåpens, ekteskapets, krismeringens, skriftemålets, sykesalvingens og prestevielsens sakramenter. Ja, vi trenger Guds nåde overalt og ber til Gud alle steder, men den sterkeste bønnen opplever vi i Guds kirke. Og i dag, kjære brødre og søstre, ber vi den hellige Jomfru Maria om å hjelpe oss til å leve åndelig, at vi ikke glemmer at Guds kirke er et bønnens tempel.


mandag 21. november 2016

Hvorfor tillater Gud ondskap?



Utdrag fra et foredrag av Andrei Solodkov

Dagens emne er veldig viktig og alvorlig, og ikke alltid så lett å forstå: Hvorfor tillater Gud ondskap hvis Han er kjærlighet og godhet? Hvis Gud har skapt alt så fantastisk – Gud så selv at skaperverket var «meget godt» - hvorfor eksisterer da det onde i verden? Hvorfor kan ikke Gud bare fjerne all ondskapen? Og mer generelt, hvor kommer menneskers ondskap fra; misunnelse, sinne, hevngjerrighet, hat... ? I 1.Moseboks tredje kapitel sier noe om dette:

Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noget tre i haven?Og kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i haven; men om frukten på det tre som er midt i haven, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø. Da sa slangen til kvinnen: I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øine åpnes, og I skal bli likesom Gud og kjenne godt og ondt (1. Mos. 3, 1-5).

Før vi kommenterer disse versene, så skal vi gå via profeten Esekiel. I Esekielbokens 28 kapittel diskuteres nemlig årsakene og begynnelsen til ondskapen. Her ser vi at før ondskapen infiltrerte jorderike, så var det en stor krig i himmelen. Som det er skrevet også andre steder i Bibelen, for eksempel i Johannes Åpenbaring, så var Djevelen – Satan («Satanos» kan oversettes med «motstanderen») den første som falt fra Gud. Satan tok med seg en tredjedel av englene, de som som trodde på Hans løgner når hans sa at Gud var en tyrann som ikke gir noe frihet til de som lever i Himlene, eller de han har skapt, og at Gud begrenset deres frihet på alle mulige vis. Djevelen, Satan, Motstanderen, reiste seg da imot Gud selv [...].

Den gudommelige åpenbaring – Bibelen- forteller oss også hvordan Lucifer var den utvalgte, skjønneste og største av englene. Han var en som Gud hadde stor tillit til. Lucifer var den første blant de første. Det som skrives om Lucifers onde opprør, ondskapens opphav i himlene, er dette:
Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte dig på det hellige gudefjell; der gikk du omkring blandt skinnende stener. Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du blev skapt, til det blev funnet urettferdighet hos dig. (Esekiel 28, 14-15).

Et spørsmål melder seg: Hvor kom ondskapen fra, i denne høyeste Kjerub som Gud hadde skapt? Svaret kommer i vers 17: Ditt hjerte ophøiet sig for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans (slavisk leser her «tomhet»); jeg kastet dig til jorden, jeg la dig ned for kongers åsyn, forat de skulde se på dig med lyst (Esekiel 28,17).

Vi ser altså at fallet ligger i dette at «... Ditt hjerte ophøiet sig for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans/tomhet

Dette betyr at årsaken til fallet ligger i forfengelighet og narsissisme, noe vi ser mye av i verden idag. Det har blitt slik at uansett hva vi driver med regnes ikke dette lenger for synd: «Jeg er best, jeg er den flotteste... Selvfølgelig er andre bra også, men jeg er den beste av alle.» Etter at mennesket falt bort fra Gud, slik det utviklet seg etter det første fallet, ser vi at denne tilstanden av ødeleggende forfengelighet og narsissisme har blitt gitt videre fra de første mennesker til hele menneskeslekten. Dette er hemmeligheten med menneskelig synd og ondskap. Det uttrykkes nettopp slik, som vi så over: «Ditt hjerte ophøiet sig for din skjønnhets skyld.»

Jeg vil gjerne her få trekke frem eksempelet med den hellige martyr Christoffer, hvis minnedag er den samme som Hl. Nikolai undergjøreren på 22. mai. Hl. Christoffer liv var kort, men det sier oss mye om dette temaet. Christoffer var usedvanlig høy og vakker. Og, se det for dere, helgenen ba hele sitt liv til Gud om at skjønnheten skulle bli tatt ifra ham! Dette er jo totalt uforståelig for oss. Hvordan kunne han gjøre dette? Vi ber jo om det motsatte for vi tenker helt motsatt. Filosofen Vladimir Soloviev artikulerte denne modernismens grunnsetning slik; «for å være god, må man se godt ut». Men denne unge mannen, hellige martyr Christoffer ba om det motsatte, at han ikke skulle se godt ut. Hvorfor? Fordi han så at selv-dyrkelse er en livsløgn som ville lede han bort fra frelsens vei. Denne mannen var veldig oppmerksom på den indre verden, på hvordan det sto til med hjerte og sjel, den som er udødelig. Dette er et sant eksempel som er verdig vår beundring; å be om at alt som kan lede oss bort fra frelsens vei må taes bort fra oss, selv om mange av disse tingene ville bringe oss tilsynelatende fremgang og velstand i denne forbigående verden. Denne typen bønn er bare mulig når vi blir oppmerksomme på vår indre verden, bare da kan vi lære hva som er virkelig godt for oss og hva som ikke er det (Jf. Rom 12,2).

I lys av dette kan vi si med profeten Esekiel at roten til vårt fall og vår ondskap ligger i selv-dyrkelse. Vi må huske på hvorfor Gud skapte verden, slik kirkefaderen Hl. Simeon den Nye Teologen formulerte det: Gud som er fullkommen Kjærlighet, kan ikke opphøye seg selv, derfor skapte Gud verden for å skjenke den sin Kjærlighet.

Men la oss nå gå tilbake til det tredje kapittelet i 1. Mosebok. Vi leser at «slangen var listigere enn alle andre dyr som Gud hadde skapt». Hvorfor var det en slange? Idag ser vi for oss slangen som et slimete krypdyr vi ser ned på. Før fallet var det annerledes. Slangen fremsto faktisk som en vakker skapning.

Jeg vil gjerne komme med en annen liten digresjon angående dette. Vi hører ofte at det er store likheter mellom Islam og Ortodoksi. Imidlertid så ser vi at Islam fremstiller Fallet på en helt annen måte. Koranen lærer at når mennesket falt bort fra sin Skaper, så kom de tilbake til Ham og angret. Det er helt uklart i Koranen hvorfor Gud kastet dem ut av paradiset etter å ha anerkjent deres anger. Dette er et spørsmål innad i Koranen. Videre beskriver Islam fallet slik: Djevelen kom ikke inn i slangen fra starten av. Først ville djevelen, ifølge Islam, forsøke bestette en påfugl, fordi påfuglen har disse runde øynene på fjærene sine som ser ut som edelstener. Djevelen nærmet seg påfuglen, men påfuglen nektet djevelen å ta bolig i ham, idet den sa: «Nei, jeg vil ikke være din kropp. Du kan ikke komme inn i meg, la oss gå å finne noen andre». Ifølge den islamske tradisjonen (hadithene) gikk de to da til slangen, og slangen godtok djevelens forslag. Det interessante er hvordan slangen beskrives i den islamske tradisjonen: Akkurat som den ser ut idag, bare utrolig stor, som en Boa-slange. Men slangen hadde føtter og pukler som en kamel. Dette er slik slangen så ut når den nærmet seg mennesket for å friste dem. Et nokså komisk bilde når vi ser det for oss; en slange gående på føtter og med kamelpukler.

Imidlertid, om vi leser 1. Mosebok ser vi at «slangen var mer listig enn noe annet dyr;
Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noget tre i haven? (1.Mos. 3, 1).»

Gud skapte altså verden, og vi leser at Gud ikke forbød menneske å ete av noe tre, unntatt ett. Gud sa til Adam at han ikke kunne smake av livets tre før han var nådd en viss alder og modenhet, det vil si et visst mål for åndelig utvikling. Mennesket måtte altså komme på et visst nivå av modenhet for å kunne gjøre seg nytte av fruktene fra livets tre. Dette nivået kjenner bare Gud.

For oss, brødre og søstre, er dette veldig relevant og viktig. For når Herren kaster de første mennesker ut av paradiset, så er det helt tydelig at de vises ut av hagen fordi de ikke skulle få mulighet til å udødeliggjøre ondskapen de hadde latt komme inn i verden, ved å ete fra livets tre.

Men la oss se på dette steg for steg. Etter å ha tatt bolig i slangen, spør djevelen menneskene: «Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noget tre i haven?»
I dette spørsmål – i ett eneste spørsmål – ligger det to løgner. Den første er «Har Gud virkelig sagt?...» La oss spørre oss selv: Kan Gud si noe usant? Gud er absolutt rettferdighet, absolutt godhet, absolutt kjærlighet, absolutt sannhet. Det kan ikke være noe falskt i Gud. Men djevelen spør altså om Gud fortalte sannheten, og han spør med den hensikt å bedra menneske slik at mennesket skulle begynne å tvile på Gud. Den neste løgnen; «I skal ikke ete av noget tre i haven?», vrir på det faktum at menneske kunne ete av alle trær i hagen, unntatt ett.

[...]. Dette er hvordan slangen gikk frem for å friste menneske. På samme måte går sekterikere og heretikere frem, de følger det samme skjema. De har ikke kommet opp med noe nytt. Ofte når man skal samtale med dem om «de store sannheter» begynner de med en liten løgn. Når jeg sier «liten løgn», mener jeg at medlemmer av sekter nesten aldri forteller hva slags gruppering de tilhører.

Slangen spør kvinnen, og det er to løgner i spørsmålet. Og hva med kvinnen, hun som var skapt for mannen sin? Hun svarer slangen; «Vi kan ete av frukten på trærne i haven; men om frukten på det tre som er midt i haven, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø.» Hun lytter nå til slangens røst, ikke til sin manns røst. I paradiset var det et meget klart hierarki. Mannen skulle lære fra Gud, og kvinnen skulle lære fra mannen sin. Idag er dette hierarkiet dessverre veldig forstyrret i mange familier. Men det skulle være slik; mannen er hode, kvinnen er hans hjelper og venn, og barna lyder foreldrene sine. Hvis denne strukturen hadde vært opprettholdt, eller om menneskene ihvertfall hadde forsøkt å bygge familien i følge disse prinsippene, ja da kunne veldig mange av det moderne menneskets problemer vært unngått. Men folket, som har latt syndens ødeleggende kraft komme inn i sine liv, har ofte heller ingen ønske om å unngå disse problemene. Den mest farlige tilstanden for menneskets sjel er når synden blir godtatt som normalen.

La oss gå tilbake til slangens samtale med kvinnen. I sin respons til dette besnærende spørsmålet, taler kvinnen nesten som en forsvarer for Gud, hun tar Guds parti. Hun sier; «nei, nei, Gud lar oss ikke gjøre det. Han sier det bare ett tre som vi ikke kan ete av, så skal vi ikke dø.» Og slangen ser at hun allerede har tatt agnet, han ser at hun viser ulydighet til Gud og til sin mann ved å gå inn i en samtale med ham, slangedjevelen, selv om Gud skapte henne for mannen.

Imidlertid er det ikke bare kvinnen som gjør noe galt her. Hvorfor lar Adam sin kvinne snakke med slangen på denne måten? Han skulle være sammen med henne, se etter henne, passe på kvinnen som Gud hadde gitt ham. La oss huske at mannen nettopp hadde sett kvinnen og sagt med stor beundring: «Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt» (1.Mos. 2, 23). Og nå har hun kommet bort fra ham, og mannen har latt henne gå i denne fellen. Slik faller mannen også inn i djevelens felle, ved sin egen uansvarlighet.

Slangen ser at han har lykkes med å få en samtale med menneske, og han fortsetter med å spinne omkring løgnene sine ved nå å gi et lite løfte. Han sier; «I skal visselig ikke dø, for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øine åpnes, og I skal bli likesom Gud og kjenne godt og ondt» (1.Mos. 3, 4-5). Slangen taler grunnleggende sant her, men la oss likevel huske at det som kommer fra djevelens munn er alltid halvsannheter. Det er et ord for halvsannheter som dette: Heresi. Heresi betyr en sannhet med litt løgn blandet inn. Djevelen sier: «Vær som Guder». Husk hvordan Gud skapte menneske: «Gud skapte mennesket i sitt billede, i Guds billede skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem» (1. Mos. 1,26). Gud skapte mennesket så det skulle være som Ham og være evig med Ham. Slik skulle menneske utvikle forståelse for det gudommelige.

Djevelen taler som om det var sannheten, men ordene kommer fra hans egen munn. Vi vet at alle ord som ikke kommer fra Kirken - det vil si det hellige fedrenes munn- det er alltid halvsannheter. Som sagt så kaller vi dette for heresi.

Djevelen sier til kvinnen; «Nei, du vil ikke dø, men Gud vet at du vil kjenne godt og ondt». Mange snubler i disse ord. De tror at Gud begrenset menneskets kunnskap og ikke tillot dem å kjenne hva som er godt og ondt fra begynnelsen. Men, som jeg har talt om en annen gang, så er det ikke nødvendig å direkte erfare ondskap, for å vite hva ondskap er. På denne bakgrunn gjorde Gud alt for å beskytte mennesket fra onde erfaringer fordi han elsket dem.


Vi leser videre i 1. Mosebok kap. 3:
«Og kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øinene, og at det var et prektig tre, siden en kunde få forstand av det, og hun tok av frukten og åt; og hun gav sin mann med sig, og han åt. Da blev begges øine åpnet, og de blev var at de var nakne, og de heftet fikenblad sammen og bandt dem om livet. Og de hørte Gud Herren som vandret i haven, da dagen var blitt kjølig; og Adam og hans hustru skjulte sig for Gud Herrens åsyn mellem trærne i haven»
(Gen. 3:6-9).

Se hva som blir sagt her: «Deres øyne ble åpnet». Betyr det at deres øyne hadde vært lukket før? Nei, men som vi har lest tidligere, fra 1. Mosebok 2, 25, så var de begge nakne, men de skammet seg ikke. Hvorfor skammet de seg ikke før, men begynte å skamme seg nå? Fordi deres natur ble forandret ved at de mistet sin kledebon av nådefylt lys. Og dette skjedde etter deres samkvem med djevelen og spisingen som fulgte, det vil si når de tok imot løgnene og fikk misstillit til Gud. Den hellige skrifts språk er lakonisk; unødvendige detaljer unngås. Historien med Edens hage er derfor ikke en tekstbok i hagestell eller blomsterdyrkning eller om epler eller slike ting. Den hellige skrift taler med oss i et tilstrekkelig og enkelt språk, slik at alle mennesker gjennom hele menneskehetens historie skal kunne forstå hva som skjedde. Hvis dette ble skrevet med filosofiens språk, det vil si at Gud er både transcendent og immanent i skaperverket, så ville mange mennesker som ikke er trenet i filosofisk terminologi ikke forstå hvordan mennesket falt fra Gud.

Den hellige skrift taler til oss tilstrekkelig og enkelt, den taler om hvordan menneske aksepterte ondskapens innvirkning på menneskenaturen, om hvordan mennesket godtok ondskapen i den frie vilje som Gud hadde gitt dem. Gud begrenset ikke menneskets frihet, men gjorde valget mulig. Der det er valg er det alltid frihet, og uten valg er ingen frihet. Mennesket har ifølge sin egen personlige frihet, som vi har sett, valgt å ødelegge familiehierarkiet, trampe på Guds bud, og gå langt utover Guds vilje. Idag blir enhver abnormal tilstand kalt «grensesprengende», som om det er noe positivt.

Vel, denne «grensesprengningen» var nettopp det som utløste de første menneskenes fall. Frihetens grenser hadde Gud gitt dem, så mennesket ikke skulle forgå. Vi må forstå at ikke alle typer friheter er sunne og fører til det gode. Friheten til å hoppe fra en ti-etasjers bygning eller å misbruke narkotika er ikke en god frihet. Hva slags frihet er det når den tar livet av mennesker. Derfor advarte Gud menneskene fra begynnelsen om at denne typen frihet ikke er godt for dem, fordi den vil drepe dem og slik ødelegge dem. De færreste vil argumentere for at en frihet som dreper er en god type frihet. Gud beskyttet mennesket fra slik type frihet. Men de første mennesker valgte selv denne friheten- og jeg gjentar – de begynte med å ødelegge hierarkiet i familien. Og la oss legge til; Synden er alltid selvødeleggende, selvmorderisk, den leder en person til selvmord og ødelagt liv.

Etter å ha smakt den forbudte frukt, gjemte Adam seg fra Gud. Når en person gjør en kriminell handling ønsker han også å gjemme seg. Han føler seg skyldig, samvittighetens stemme plager ham, selv om han et øyeblikk innbiller seg at det er riktig å gjøre det som er galt.

Adam gjemmer seg for Gud i buskene. Han gjemmer seg for den alle steds nærværende og allmektige Gud! Kirkefedrene sier at det som skjedde med Adam var dette: Hans sinn ble svakt og uintelligent: En mann vil gjemme seg for Den ene som vet og ser alt, selv hva mennesker tenker.
Kirkefedrene sier videre: Hans sinn var formørket, hans følelser var opphisset, og hans vilje ble selvsentrert. Men Gud forlot ikke mennesket, og mennesket møtes av spørsmålet; «Adam, hvor er du?».

Hvorfor spør den allmektige Gud slik: «Hvor er du?» Gud er jo alle steds nærværende! Vet ikke Gud hvor Adam er? Han vet. Men han spør fordi han vil vise menneske hvilken tilstand det er kommet i. Hl. Ambrosius av Milan sier det på denne måten: «Guds spørsmål, «hvor er du?», betyr ikke «på hvilket sted er du?», men «i hvilken tilstand er du?». Dette er ikke et spørsmål, men en tilnærming. Fra hvilken godhet, velsignethet og nåde er du falt, og til hvilken tomhet! Det er hva Gud sier. Du har avvist evig liv og er nå begravet i døden, ved synden. Hvor er din rene samvittighet? Din frykt har forrådt din skyld, og ditt forsøk på å skjule deg, har forrådt dine lovbrudd».

Dette viser oss hvordan synd og ondskap kan infiltrerte en person; og Gud tillater det, fordi personen selv velger bort Gud. Mennesket oppfatter sin frihet etter fallet bort fra Gud som en frihet «fra», selv om Gud gav mennesket frihet «til»: Friheten til å tjene Gud og mennesker med offer i kjærlighet etter Kristi forbilde og i Kristi bilde.


Oversatt fra http://www.pravoslavie.ru/english/

lørdag 15. oktober 2016

Preken på festen for Gudmoders Beskyttelse

Preken på festen for Gudmoders Beskyttelse
Av Hellige Nikolai Velimirovic


Den lysende festen for Gudmoders beskyttelse! Et vitnesbyrd for oss om den store ære den Allhellige Guds mor er kronet med i himmelen. På denne dagen fremsto Hun i sin himmelske ære, og menneskene så det og jublet. I hennes hender holdt hun et undergjørende og beskyttende kledebon, for å vise oss at hun beskytter og forsvarer mennesket mot all ondskap.
Det ligger en dobbelt glede i denne festen: For det første ser vi en sterk og rettferdig kvinne, en som led mye i sitt jordiske liv. Nå er hun kronet med himmelsk ære. For det andre gleder vi oss over at hun er i himmelen og ber for oss og oppmerksomt tar seg av alle kristne, Guds Sønns arvinger.
Hun gleder oss ved å forsvare oss og ved å vise seg for oss; før, nå og alltid vil hun gjøre det. Derfor bør vi også gjøre henne glad. Og vi kan i sannhet gjøre henne glad. Vet du hvordan?
Hvis vi tror på Guds Sønn og Jomfru Marias Sønn, da bringer vi henne glede.
Hvis vi elsker Ham, slik Hun elsker oss, da bringer vi henne glede.Hvis vi holder Kristi bud, da bringer vi glede til hun som fødte Herren Kristus.Hvis vi angrer syndene våre, da gleder hun seg med englene og alle Guds hærskarer. For Herren sa: Det skal bli større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn nittini som ikke trenger omvendelse (Luk. 15, 7). Men om vi synder og ikke anger, da krenker vi Den allrene Guds mor og vi krenker de lyse Guds engler, og alle de rettferdige i himmelen. Hva skulle da være meningen med å feire denne festen? Hva nytte er det da av å samles til bønn og synge åndelige sanger?
Herren ser ikke på leppenes bevegelse, men til hjerte. Og når han kommer igjen for å dømme verden, så vil han ikke dømme oss etter ordene, men etter hjertet. Hvis våre hjerter ikke er renset så vil han vise oss bort, men om Han finner våre hjerter rene og fylt av kjærlighet og nåde da vil Han lede oss inn i sitt evige Kongedømme. Dett er grunnen til at de kloke fra Den gamle Pakt sa: Bevar ditt hjerte fremfor alt det du bevarer (Ordspråkene 4,23). Hvis roten er råtten, hvor lenge kan et tre leve? Menneskenes hjerter råtner av synden, og når det råtner blir mennesket kun en skygge av seg selv, og blir dratt gjennom verden til det tilslutt forsvinner fullstendig.
Måtte det ikke bli slik for dere, brødre og søstre! Ikke fall inn i skyggene, men forbli Guds folk! Hvis dere er Guds folk, da er dere også arvinger til Guds rike!
De rettferdige skal arve Guds rike. Gud viser oss dette gjennom det vitnesbyrd Guds mor har gitt oss, i ære og lys, med sitt beskyttende kledebon, idet hun forsvarer alle de som løper til Henne i tårer, bønn og tro, mot all ondskap. Hun viste seg for menneskene og hun viser seg fortsatt – ikke bare for at vi skal se henne, men for at deres åndelige øyne skal åpnes som er uten tro. Slik kan de også få lære det evige livet og Guds rike å kjenne:
Ved å trøste de sørgende, så de kan kjenne hvilken stor glede som venter dem i det neste livet.
Ved å være en støtte for de små og svake, så de kan gå sin jordiske vei i glede, og til slutt komme inn i Riket.
Ved å oppmuntre de som gjør bot, så de ikke skal snuble på angerens vei, men stå fast og bli frelst.
Ved bringe mange sjeler til frelse for hver dråpe av hennes Sønns blod.
For at ved hver dråpe av hennes Sønns blod skal hun beskytte tusenvis av sjeler fra ødeleggelse. Brødre og søstre! Hvor kostelig er det blod som Guds sønn lot renne for menneskeheten! Ve de som bringer vanry over dette salige blod – deres lønn blir de evige pinsler.
Velsignet er dere når dere ærer dette blod og frivillig lar dere frelse ved det – deres lønn blir det evige liv. I sannhet, salig er blodet til Jomfru Marias sønn. Alle mennesker fra verdens begynnelse til verdens ende, så tallrike som gresset på jordene og som sandkorn på strendene, alle kan frelses ved dette blod.
Men ikke alle blir frelst. Bare de som ønsker det blir frelst. De som ikke ønsker frelsen vil bli avvist, for de foraktet prisen de ble kjøpt fri for. Vis ikke andre forakt, brødre og søstre, for det finnes ikke en person her på jorden som ikke Den rene jomfruens Sønn gav sitt blod for. Hvis man forakter blodet som frikjøpte oss, så må man svare for sin egen død. Ingen av dere må bli årsaken til noens død.
Videre, hvis du forakter et menneske, så forakter du også det blodet Kristus lot renne for dette menneske. Streb heller etter å bringe synderen til fornuft, og gjør han fast i troen. Hvis du lykkes med dette, vil du få en ny broder i troen og en med-arving til Kristi rike. Derfor: Lovpris de rettferdige, veiled synderen, gi mot til de som angrer. Akkurat som skittent vann ikke kan gjøre hvitt tøy rent, slik kan heller ikke én synder gjøre en annen synder ren. Man må selv renses først. Dette er grunnen til at Herren advarer deg mot å forsøke å helbrede deg selv! Hvis du ønsker å rettlede andre, så la deg selv rettlede først, for deretter å kunne ivre for andre. Dette er Kristi lov!
Dette er hva du må gjøre for glede den allrene Guds mor, som alltid bringer oss glede. Hun verner oss fra onde angrep og ber for oss til Gud, og kysser oss slik en mor gjør med sine barn. Hun har et brennende ønske om at alle skal frelses og komme inn i Sønnens Kongerike.
Ære være vår Gud, og fred, helse, glede og velsignelse fra evighetenes evigheter. Amen! 

torsdag 13. oktober 2016

12 ting vanlige ortodokse kristne gjør

av f. Andrew Stephen Damick


1.     Deltagelse i kirkegudstjenestene så ofte som mulig.
Å gå til Liturgien hver søndag morgen er et minstekrav til et åndelig liv – og som regel er ikke dette nok. Og deltakelse betyr ikke bare å være tilstede, men engasjement, om det så er i stillhet og oppmerksomhet, eller man synger med, gjør korsets tegn, osv.

2.     Bønn hjemme hver dag.
Ideelt burde en i hvertfall be hver morgen og kveld, samt over før og etter måltidene. Det er spesiellt viktig at ektepar regelmessig ber sammen, og at foreldre ber sammen med sine barn. Dette vil også innebære lesing av Skriften, særlig de delene av Skriften som brukes til bønn, f.eks. Salmene.

3.     Mottakelse av sakramentene
Dette betyr ikke bare Nattverd og skriftemålet, men også helligolje (når en er syk), ekteskap (i Kirken, ikke utenfor!), dåp og krismering (for deg og dine barn), og til og med å tenke over om du eller en av mennene i familien burde tenke over ordinasjon.

4.     Unngåelse av umoralsk oppførsel
Det vi gjør med våre kropper, vårt sinn og våre ord har følger for vår frelse. Bruk dem til godt, ikke ondt. Søk tjeneste til andre, ikke at andre skal tjene deg.

5.     Faste etter Kirkens tradisjoner.
Din skriftefar vil hjelpe deg til å tilpasse Kirkens fastetradisjoner til deg og din familie. Vi faster de fleste onsdager og fredager, samt de store fire fasteperiodene (Den store fasten, Apostlenes faste, Maria Hensovnelses faste og Adventfasten).

6.     Skriftemålet
Skriftemålet er kritisk for vår omvendelse. Vi burde skrifte minst én gang i hver av de fire fasteperiodene, men også hver gang det er behov, særlig når en synd forstyrrer vår fred.

7.     Søke åndelig råd.
Dette skjer ofte som del av skriftemålet, men din skrifefar vil også være der til andre tider. Han er et middel du burde benytte deg av ofte.

8.     Tiende
Å gi 10% av sin inntekt tilbake til Gud (det er Hans gave til deg!) er en bibelsk standard som ortodokse kristne burde holde seg til. Hvis du ikke enda er klar til å gi 10%, gi en annen sum og prøv å nå 10%. Hvis du har råd til å gi mer enn 10%, burde du gjøre det. Ikke «gi til det gjør vondt» - gi til det føles godt! Å gi våre penger til Gud i tilbedelse (ikke fordi vi må nå et budsjett) er en del av hva det vil si å gi Ham alt om oss så det kan leges. (Er tiende ortodokst? Ja! Det nevnes mange ganger av Kirkefedrene, men Fedrene sier vanligvis at kristne burde gi mer enn tienden som forventes i Gamletestamentet).

9.     Veldedighet
Dette betyr direkt hjelp til en som er i nød. Det kan bety penger, men det kan også være ved arbeid, ved oppmuntring, til og med bare med din holdning.

10. Utdannelse
Vi søker en dypere forståelse av vår tro, ikke bare så vi kan forstå hva det vi gjør betyr, men slik at vi overgir vårt sinn til Gud for helbredelse og omgjøring. Hele vår fortsand burde våre engasjert i Kristus – ved åndelig lesestoff, foredrag eller en annen form for utdanning. Å kjenne og forstå Skriften burde settes høyest mht utdannelse.

11. Å dele vår tro
Hvis du er takknemmelig for den frelse Gud har gitt deg, vil du ha lyst til å dele den med andre.

12. Å gå på pilegrimsferd

Det er en reise med et hellig mål. Vanlige reisemål er klostre og viktige helligdommer.
Nyere innlegg Eldre innlegg Start