lørdag 31. januar 2015

Noen tanker om østlig ortodoksi i Vesten

av Arkimandritt Vassilios Papavassiliou

En engelsk ortodoks prest fortalte meg en gang at han ikke var enig i mitt bruk av uttrykket «Østlig Ortodoks». Grunnen til klagen var at «Vi burde ikke forsterke ideen om at ortodoksien er noe ‘eksotisk’ og ‘fremmed’.» Min første tanke var, «Hva er galt med å være eksotisk og fremmed?» Min andre tanke var at «Østlig Ortodoks» er et veldig gammelt uttrykk som jeg bruker av tre grunner:

1) Det inkluderer alle ortodokse, uansett kulturelle og etniske tradisjoner – gresk, slavisk, arabisk, osv.
2) Det hjelper andre forstå at jeg ikke inkluderer de såkalte «Orientale Ortodokse» kirker.
3) Det minner oss i Vesten på at kristendommen har sitt opphav i Midtøsten, ikke Vest-Europa.

Men dette om terminologi, som jeg begynner å synes er stadig kjedeligere, er tilknyttet noe annet jeg føler mange i Vesten som blir ortodokse overser. Mens det absolutt finnes kristne som hadde følt seg mer hjemme i en Ortodoks Kirke der alt spor av østlig kultur hadde forsvunnet (noe mange av oss som har vokst opp med det hadde vært ganske ulykkelige over – og hvorfor er følelsene og meningene til slike som meg ikke verd å ta i betraktning?), er det et voksende antall i Vesten som vender seg til østlige religioner. I mange tilfeller er grunnen til dette at de søker spiritualitet og mystisisme, og ikke finner det i den vestlige kristendommens kirkelige kultur. Mens deres syn på spiritualitet er feil og, om jeg tør si det, overfladisk, burde vi ikke overse at en ortodoks kirke som ser ut som mer av det samme (om det så bare er utvendig), ikke kommer til å være spesielt interessant. Når folk tenker på spiritualitet og mystisisme, er kristendommen det siste folk tenker på, fordi de tenker på en kristendom som har blitt fratatt disse gavene og egenskapene, men de finner dem i overflod i Den østlige ortodokse kirke.

Jeg har blitt stadig mer uinteressert i å gjøre ortodoksien attraktiv for mennesker som ikke er helt interesserte i å konvertere fullstendig og helhjertet til ortodoksien. Jeg lurer på hvor mange anglikanere hadde blitt ortodokse dersom Den anglikanske kommunion ikke hadde ordinert kvinner. Men mens jeg prøver å være følsom for at østlig ortodoksi, særlig de greske og arabiske kirkene, kan virke velig fremmed sammenliknet med det mange engelske konvertitter er vant med, føler jeg at de som tiltrekkes ortodoksien nettopp fordi den er ‘østlig’, ‘eksotisk’ eller hva du nå ville kalle det, ikke tas i betraktning.

Er det ikke på tide at vi begynte å se på ‘østligheten’ til Den østlige ortodokse kirke i Vesten (uansett våre nasjonaliteter) som en fordel? Jeg føler vi er den eneste Kirken som er både konvensjonell og alternativ, både kristen og østlig. Jeg er lei av at folk forbinder Vesten med kristendommen, og Østen med alle andre religioner. Hvorfor skulle vi forsterke slik uvitenhet? Jeg kan fortsatt ikke glemme et kort forhør fra en ung kvinne etter et ortodokst bryllup i min kirke. Halvparten av seremonien var på engelsk. Jeg må ha nevnt Kristus i hvert fall et dusin ganger, Korsets tegn ble sett gjennom hele gudstjenesten, for ikke å nevne alle ikonene, bønnene som omtalte Guds Moder, osv. Og allikevel spurte denne kvinnen, «Er dere kristne, da?» Når jeg bekreftet dette, spurte hun, «Så hvorfor har du skjegg?» Denne jenta var kanskje ikke alt for skarp, men du ser poenget mitt: hvis du ser østlig ut, kan du ikke være kristen. Og noen prester ser ut til å like å spille på denne misforståelsen ved å etterlikne vestlige kristne så mye som mulig – bli kvitt skjegget og erstatte prestekappen med prestekrager, helt til østlig kristendom ikke lenger er synlig i Vesten. Er det så galt å være annerledes? Er det ikke bra at folk kommer bort til oss og spør oss om vår Kirke nettopp fordi vi skiller oss ut?

Hvorfor skammer vi oss for å være det vi er? Er det realistisk å forvente å ikke finne noe spor av østlig kultur i den samme Kirke som begynte sitt liv i Jerusalem for 2000 år siden?

Oversatt fra:Some Thoughts on Eastern Orthodoxy in the West

torsdag 29. januar 2015

Tre typer kristne

av Hl. Nikodemos Hagioritten (1749-1809)

Utdrag fra Kristen Moralitet, 13. diskurs

Ifølge Hl. Basilios den Store finnes det tre ranger og typer kristne. Noen er treller, som ikke gjør ondt fordi de frykter straff; andre er leiekarer, som gjør det gode i forventning om belønning og nytelse av Himmelriket; og andre er barn, som gledelig gjør det gode for dets egen skyld og kun ut av kjærlighet for sin Hersker.

Vi ser her at disse tre gruppene er nødt til å holde alle Herrens bud. For hvis en viss kristen er blant trellene og frykter irettesettelse og straff, er han tvunget til å gjøre alt hans hersker har sagt og ikke overse selv det minste bud, dersom han ønsker å unngå straff. Hvis han er en leiekar, er han også nødt til å oppfylle alt som befales av den som har leid ham til vingården, for dersom han ikke gjør dette, kan han ikke motta sin lønn. Hvis han er et barn, er han forpliktet til å være lydhør og til sin fars behag i alle ting, og ikke være årsak til noen ulykke.

«Det er ikke mulig for dem som frykter å utelate noe de har blitt bedt om å gjøre eller å gjøre det uaktsomt. Men selv leiekaren vil ikke ønske å gå imot noe han har blitt bedt om å gjøre; for hvordan vil han tjene lønning for sitt arbeid i vingården dersom han ikke oppfyller alt som var avtalt?... Hvilket barn, hvis ønske det er å være sin far til behag, ville ønske å glede ham i viktige ting mens han såret ham i de mest ubetydelige saker?» (Hl. Basilios, Lange Regler: Forord, 3).

Og hvis Gud ba det gamle Israels folk om å holde alle sine bud, hvor mye mer ber Han da de kristne, som er Hans utvalgte folk, et kjært folk frelst av Hans dyrebare blod, å holde sine bud.»

Det største hinder for frelsen

Hl. Nikolas Kabasilas

Blant alle ting som kan hindre vår frelse, er den største når vi begår en overtredelse og ikke med en gang vender oss tilbake til Gud. Fordi vi føler skam og frykter, tror vi at veien tilbake til Gud er vanskelig, og at Han er harm og sint på oss, og at vi behøver stor forberedelse for å nærme oss Ham igjen. Men Guds kjærlighet driver denne tanken fullstendig bort fra sjelen. Hva kan hindre en som vet hvor barmhjertig Han er og at, som det står skrevet, «Mens du roper, skal Han si: ‘Her er Jeg!’» (Jesaja 58:8), fra å nærme seg Ham umiddelbart for å motta tilgivelse for syndene han har begått?

Dette er vår felles fiendes plan og våpen mot oss, han som leder til synd med hast og freidighet, men som fyller mennesker med skam og ubegrunnet frykt etter de har fullført sine forferdelige gjerninger. Derved forbereder han først deres fall, og deretter tillater dem ikke reise seg, men på begge måter fører dem vekk fra Gud og hindrer dem i å vende tilbake til Ham. Så han fører dem til samme ødeleggelse ved motsatte veier.


onsdag 28. januar 2015

Konsekrering av Hl. Paisios av Athos' kirke på Kypros (Bilder)

23. januar 2015

Video finner du her.


Den første kirken på Kypros viet til Hl. Paisios av
Athos befinner seg i Ekali nabolaget i byen Lemesos.


Metropolitt Athanasios av Lemesos og Nikolaos,
biskop av Amathoundos konsekrerte den nye kirken.




Kirken har tre altere, ett viet til Hl. Paisios, ett til Hl. Arsenios av Kappadokia og ett til
Hl. Varakisios og Jonas, skytshelgene til landsbyen Hl. Arsenios og Hl. Paisios kom fra.


Hl. Arsenios av Kappadokia og Hl. Paisios av Athos





Alle ortodokse kirker må ha et antimension, signert av en kanonisk
biskop, uten hvilket Den guddommelige liturgi ikke kan feires.


Bilder hentet fra pemptousia.com

tirsdag 27. januar 2015

En kristen må ikke være fanatisk

av Hl. Paisios av Athos

En kristen må ikke være fanatisk; han må ha kjærlighet og være følsom mot alle mennesker. De som kaster ut kommentarer uten å tenke seg om, selv om det de sier er sant, kan skade folk.

Jeg møtte en gang en teolog som var veldig from, men som hadde som vane å tale til lekfolkene rundt seg på en veldig direkte måte; metoden hans gjennomtrengte dem så dypt at det rystet dem sterkt. Han fortalte meg en gang: «Under et møte, sa jeg sånn og sånn til en dame.» Men måten han sa det på, knuste henne. «Hør her,» sa jeg til ham, «det er kanskje diamantdekkede gullkroner du kaster til folk, men måten du kaster dem på knekker skallen på dem, ikke bare de følsomme, men de sikre også.»

La oss ikke steine våre medmennesker på en såkalt «kristen måte.» Den som – i andres nærvær – sjekker om noen har syndet (eller taler om en viss person på en lidenskapelig måte), røres ikke av Guds Ånd; han ledes av en annen ånd.

Kirkens vei er kjærlighet; den er forskjellig fra den juridiske. Kirken ser på alt med toleranse og prøver å hjelpe hvert menneske, uansett hva en har gjort, uansett hvor syndig.

Jeg har sett en rar form for logikk blant visse fromme folk. Deres fromhet er noe godt, og deres tilbøyelighet til det gode er også en god ting; men en viss åndelig dømmekraft og retningssans er nødvendig så deres fromhet ikke følges av sneversynthet og stahet. Noen som virkelig er i en åndelig tilstand må ha og vise åndelig dømmekraft; ellers vil han alltid forbli knyttet til «Lovens bokstav», og Lovens bokstav kan være dødelig.

Et virkelig ydmykt menneske oppfører seg aldri som en lærer; han vil lytte, og, når noen andre ber om hans synspunkt, vil han svare med ydmykhet. Med andre ord, svarer han som en elev. Den som tror han er i stand til å rette på andre er full av egoisme.

Et menneske som begynner å gjøre noe med gode hensikter og til slutt når ett ekstremt punkt, mangler sann dømmekraft. Hans gjerninger viser en underliggende egoisme som gjemmes bak denne oppførselen; han er ikke oppmerksom på den, fordi han ikke kjenner seg godt, og derfor går han til ekstremer.

Detter er som ikontilbederne og ikonmotstanderne. Den ene var ekstrem, og den andre var ekstrem!

Den ene går så langt som å skrape støvet av Kristi ikon og putte det oppi Kalken, for at Nattverden kunne forbedres; den andre brente og kastet ikonene.

Det er derfor Kirken da ble nødt til å henge ikonene høyt oppe på veggen og, når forfølgelsen tok slutt, brakte dem ned, så vi kunne venerere dem og ære den avbildede.


lørdag 24. januar 2015

Hvordan burde prester være?

av Hl. Symeon den Nye Teologen (ca. 949-1022)


«Jeg er uverdig presteskapet; men jeg vet godt hvordan en som feirer Guds guddommelige mysterier burde være. Først og fremst burde han være kysk, ikke bare i legeme men også i sjel, og han burde være fri for all synd. Han burde også være ydmyk både i sin eksterne holdning og hans sjels indre tilstand. Da, når han står foran det hellige alteret, mens han med sine fysiske øyne ser på de hellige gavene, burde han åndelig – med fullstendig sikkerhet – skue Guddommen. Videre burde hans hjerte stadig være oppmerksomt på Ham som usynlig er til stede og er i gavene, så han kan be bønnene med sikkerhet; og når han, som når en venn taler med en venn, sier, «Fader vår, Du som er i himlene, helliget vorde Ditt navn» (Matt. 6:9), vil måten han resiterer bønnen på vise at den sanne Guds Sønn har bolig i ham, sammen med Faderen og Helligånden. Slike prester har jeg sett. Tilgi meg, fedre og brødre.»


Hl. Paisios om prestenes kledning

Geronda, vi har et uttrykk, “Er det virkelig prestekappen som gjør presten?»

Vel, tenk på to oliventrær, ett med blader og det andre uten. Hvilket foretrekker du? En gang jeg var på Det Hellige Korsets Kalyvi, skrapte jeg barken av et oliventre og skrev dette på det: «Trærne tok av seg klærne; på tide å se frukten av deres gjerninger!» Ved siden av det, skrev jeg, «En kappeløs (arasotos) prest er en bortkommen (asotos) prest.»

Geronda, noen tok med til klosteret en ortodoks prest som gikk kun i bukse [uten prestekappe]. Burde vi har bedt om hans velsignelse?

Hvilken velsignelse? Du burde ha sagt til den som tok ham med, uansett hvor viktig han måtte ha vært, «Tilgi oss, men det er en regel i vårt kloster å gi kapper til prester som går uten. At en prest skulle komme til et kvinnelig kloster i kun buksene, det er upassende!» Når den som tok han med ikke eier skam, når presten selv ikke eier skam, hvorfor burde du da skamme deg for å be ham om å ta på seg en? Jeg traff en gang en ung arkimandritt som gikk i lekmannsklær på en flyplass. Han skulle til utlandet og introduserte seg, «Jeg er Fader den og den,» sa han. «Hvor er prestekappen din?» var mitt svar. Så klart, bøyde jeg meg ikke for ham.

Geronda, noen sier at moderniserte prester vil være i bedre stand til å hjelpe folk.

Når Patriark Demetrios besøkte seminariet Holy Cross i USA, kom noen fromme amerikanske studenter bort til ham og sa, «Din Hellighet, synes du ikke det er på tide for kleresiet å være mer a jour?» Patriarkens svar var, «Hl. Kosmas sier at når prester blir lekmenn, blir lekmenn djevler.» Var ikke det et godt svar? Så gjorde de i stand en luksussuite med en stor seng til ham. Så snart han så det, sa han, «Er det her jeg skal bo, i dette rommet? Bedre om du gir meg en enkel feltseng. Når en i kleresiet blir verdslig, blir han djevelens kandidat.»


Oversatt fra Åndelige Råd, 1. vol., s.358-359.

Bønn om kristen enhet

av Hl. Johannes Kronstadski


Foren i denne troen alle de store kristne samfunn, sørgelig bortfalne fra enheten til den hellige, ortodokse, katolske og apostoliske Kirke, som er Ditt legeme og hvilkens hode og frelser Du er . .. Gi deres hjerter å kjenne Din Kirkes sannhet og frelsende natur, og å forene seg med den; knytt til Din hellige Kirke alle som lider uvitenhet, vrangforestillinger, og splittelsenes stahet… Bring alle folkeslag på jord til denne tro, slik at de må opphøye Deg, alles eneste Gud, med ett hjerte og én munn.


Oversatt fra: Nadieszda Kizenko, A Prodigal Saint: Father John of Kronstadt and the Russian People, Pennsylvania: The Pennsylvania State University Press, 2000, s. 54.

Hl. Gregorios Palamas om Islam

av Hl. Gregorios Palamas (ca. 1296-1359)



Det er sant at Mohammed startet fra øst og kom til vest, slik solen reiser fra øst til vest. Men han kom med krig, kniver, ran, trelldom, drap og handlinger som ikke kommer fra den gode Gud, men fra menneskemordernes leder, djevelen. Tenk dere om, i gamle dager, seiret ikke Alexander (den Store) fra øst til vest? Det har også vært mange andre, i mange andre tider, som startet militærkampagner og fikk herredømme over verden. Men allikevel trodde intet folk på sine ledere slik dere har ærbødighet for Mohammed. Selv om Mohammed kan bruke vold og tilby nytelser, kan han ikke sikre seg verdens samtykke. Men Kristi lære, selv om den vender bort fra (verdslige) nytelser, har tatt fatt i verdens ender, uten vold, siden den står det imot. Dette fenomenet er seieren som bekjemper verden (1 Joh. 5:4).


Om å høre og lytte

av Metropolitt Anthony Bloom
Tidsskrift 61, April 1975

I Faderens og Sønnens og Helligåndens Navn.


Det er visse steder i Evangeliene som inneholder en alvorlig advarsel for oss. Flere ganger sier Kristus, «Den som har ører, la ham høre» - gi akt på hvordan du lytter. Et annet sted minner Han oss på at vi skal gi svar for det vi har hørt, hvordan vi har lyttet, hvordan vi har reagert og hva vi har gjort med det i livet. Det finnes millioner av mennesker, og gjennom Kirkens historie har det vært millioner som hadde gitt mye for å høre en brøkdel av det vi hører stadig og gjentatte ganger.

Ved hver liturgi lytter vi til Evangeliet, til Kristi egne ord, eller ordene til Hans disipler, og vi møter spørsmålet – hvordan lytter vi og hva er det vi hører? Kanskje lytter vi nærme, våre hjerter røres kanskje, i en stund er vi kanskje inspirerte, men så, etter å ha beundret skjønnheten og visdommen i Kristi ord, forlater vi kirken og setter dem ikke i verk. Men på andre hånd kan vi holde på disse ordene i vårt minne og gjenta dem til andre, beundre deres forstandighet, men fortsatte forbli fruktløse. Våre ord, Kristi ord ved oss, kan til og med nå sitt mål, rører kanskje en annens hjerte men treffer ikke vårt eget. Vår vilje forblir urørt, vårt liv uforandret.

Men noen ganger treffer et ord hjertet og tenner en flamme som gir varme og lys ikke bare til oss selv men også til andre. Kristus sier at når noen tenner en lampe, legger han den ikke under et kar eller til side der den ikke kan sees, men tvert imot setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Er vi i stand til å lytte til Kristi ord på denne måten? Er vi i stand til å høre dem, motta dem i våre hjerter, gjøre en innsats med viljestyrken og gjøre dem en del av vårt liv? Eller er vi ikke det? Derfor advarer Kristus oss om å gi akt på hvordan vi lytter og hvordan vi bryr oss, fordi tiden vil komme da ordene vi har hørt vil dømme oss – ikke fordi vi hørte sannhetens ord, Guds ord, men fordi, etter å ha svart det som sannhet, skjønnhet og inspirasjon, og etter å ha beundret det, har vi lagt det til side for å ta det opp en annen gang, når vi gidder. Og det er nettopp slik sånne ord blir til de tomme, virkeløse ordene våre liv er så fulle av. Og vi skal gi svar for dem. La oss derfor lytte til Evangeliets ord, eller til ordene i en preken, på en slik måte at de ikke bare gjennomtrenger våre tanker og hjerter, men hele vårt liv, slik av det vi har hørt kan bli levende, slik at noen andre gjennom oss kan se lyset til Kristi lys, føle varmen til Kristi kjærlighet og at alt rundt oss blir fornyet fordi vi har følt fornyelsen til Kristi liv.

Oversatt fra: On Listening and Hearing

torsdag 22. januar 2015

Tjenere i den himmelske Liturgi

av f. Michael Wood


Vår tilbedelse på jord har utviklet seg over to tusen år, inspirert av Tempelet i Jerusalem som var det store møtepunktet mellom Gud og Hans folk. Kristen tilbedelse fulgte og forklarte den originale apostoliske teologien og som en følge gir den oss nå et glimt av tilbedelsen i himmelen.

Derfor forskjønner vi våre kirker og tilbedelsen deri. Se på en gudstjeneste i en ortodoks katedral, for eksempel. Biskopen omringes av prester, diakoner og subdiakoner – ingen forherligede mennesker, men tjenere som utfører sine plikter i Tempelet.

Tenk på et britisk hoff for hundre, hundre og femti år siden. Du hadde butleren, husholdersken, tjenerne, stuepikene og kokkene, og alle så til butleren som sjef blant tjenerne. Han var ofte en storslagen mann selv og styrte hoffet – og tilfeldigvis gikk de også i uniformer til hver sin rolle - men han og alle de andre var tjenere. På samme måte i Kirken – i den katedralgudstjenesten – har vi Patriarken som leder, og biskoper, prester, diakoner, subdiakoner og folket – de er alle tjenere, og oppsender tilbedelsesoffer til den høyeste Gud.

Her ser vi det nærmeste vi i dette liv kommer til himmelens tilbedelse – her ser vi gjennom et sotet glass, der vil vi se det tydelig. Der vil vi telta i himmelens umiddelbare tilbedelse. Så la oss forberede oss så godt vi kan her.

Ikke bare i vår tilbedelse – men våre liv. Vi har hele Bergprekenen, den er ikke så vanskelig å følge. Det er Veien vi må følge. Kristus har forberedt den for oss. Alt vi må gjøre er å stadig nærme oss Hans Vei og Hans Vilje – theosis.


Så la oss veldig varsomt kombinere disse to – leve Veien og tilbe Den høyeste.

Oversatt fra et Facebook innlegg på f. Michaels profil.

onsdag 21. januar 2015

Hva er antidoron?

Før jeg besøkte en ortodoks kirke ble jeg fortalt at kun ortodokse kunne delta i Nattverden, men etter Liturgien gav presten meg en brødbit i hånden. Hvorfor fikk jeg delta i Kristi Legeme men ikke Kalken?


Brødet du mottok var ikke Kristi Legeme, ikke Nattverden, men velsignet brød som kalles «antidoron.» Antidoron (άντίδωρον) betyr «i stedet for Gavene», og deles ut til dem som av en grunn eller annen ikke kunne delta i Nattverden.

Det er også vanlig at folk tar med seg brødet hjem og spiser en liten bit hver morgen etter å ha bedt sine morgenbønner. Denne skikken har sitt opphav i oldkirken, da det var vanlig at de troende tok med seg Kristi Legeme og Blod hjem etter Søndagsliturgien og deltok daglig, slik at de alltid var forberedt på å dø for sin tro. Når kristenforfølgelsen tok slutt og en slik praksis ikke lenger var passende eller nødvendig, fortsatte den i stedet på denne måten, ved å delta i antidoron.

Ved daglig deltakelse i antidoron mottar vi ikke bare Guds velsignelse, men det gir oss en synlig måte å opprettholde vår tilknytning til resten av den universale Kirken og vår lokale menighet på.

Antidoron mottas alltid på tom mage, som med Nattverden. Det er også vanlig at troende drikker litt helligvann på samme måte. I det tilfellet drikkes helligvannet først og deretter brødet.


Et tips: Skjær brødet opp i småbiter og la dem tørke. Da er de enklere å oppbevare og vil ikke mugne. Mange har et lite skrin i sitt ikonhjørne der de oppbevarer brødet, samt en glassflaske til helligvannet.

Kristi Dåp feires i Oppstandelseskirken i Jerusalem (Bilder og Video)

6. / 19. januar 2015












Bilder hentet fra romfea.gr

tirsdag 20. januar 2015

Hl. Johannes Krysostomos feires på Vatopaidi-klosteret på Athos (Bilder)

27. / 13. November 2014



























Bilder fra pemptousia.com
Nyere innlegg Eldre innlegg Start