lørdag 28. juni 2014

Fremmedgjørelse

Av Abbed Tryfon
Vårt svar til Guds kjærlighet kaster vekk all fremmedgjørelse.
Når vi føler oss fremmedgjort fra Gud er det et sikkert tegn på at vi må prøve hardere å bygge opp vår tro. Tro er en gave fra Gud som behøver vårt samarbeid og når vi føler oss tørre må vi raskt vende våre øyne mot Kristus og spørre Ham om å fylle vårt tomrom og levendegjøre vår tro. Vårt samarbeidende svar begynner når vi bestemmer oss for å tilbringe mer tid i bønn, både alene og sammen med andre. Kirkens fellesbønner gir oss kontakt med De hellige mysterier, som er føde for våre sjeler.
Å høre Guds Ord og å delta i Herrens Legeme og Blod, med et omvendt hjerte, skyver fremmedgjørelse til side og åpner døren til en fordypning av troen. Slik en hustru svarer hennes husbonds kjærlighet, svarer også vår sjel Guds kjærlighet og vår tro levendegjøres av Helligåndens makt.
En kvinne som aldri får høre fra hennes mann at han elsker henne vil føle at hennes kjærlighet for ham svekkes, mens mannen som uttrykker sin kjærlighet for sin kone vil se gjenoppbyggelsen av et forhold som begynte med kjærlighet og iver. Vår sjel, på samme måte, svarer vår uttrykkelse av gudskjærlighet og ser kjærligheten for Kristus øke og troen gjenopprettet med salig styrke, og all fremmedgjørelse kastet vekk.
Med kjærlighet i Kristus,
Abbed Tryfon

fredag 27. juni 2014

Alt utgår fra Guds miskunn

av Abbed Tryfon

Mange misforstår ordet «miskunn», som brukes gjennom Kirkens liturgiske gudstjenester, våre private bønner samt Jesusbønnen. Det er tatt for gitt at vi alle er syndere, men å be Gud om miskunn betyr ikke bare å be om Hans tilgivelse, eller at Han må overse vår synd. Når vi ber førti ganger «Herre, miskunne Deg,» anerkjenner vi at ALT utgår fra Guds miskunn. Luften vi puster, vår helse, maten vi har på bordet, vannet i springen, vennskapene vi setter høyt, vår familie, alle goder, strømmer til oss ved Guds miskunn.

Herre Jesus Kristus, miskunne Deg.

Med kjærlighet i Kristus,
Abbed Tryfon

torsdag 26. juni 2014

Ortodokse Menigheter i Norge

BERGEN
Hl. Filoteia, Tatiana og Sunniva Menighet (Rumenske Patriarkat)
Ovsttun kapell, Dynevoll 2, 5227 Nesttun
Prest: f. Andrei Marius Pop
Tlf: Mobil: {+47}(0) 46 363 227
e-mail: [email protected]
Nettside: www.parohiabergen.no

Jomfru Maria Bebudelse (Økumeniske Patriarkat)
St. Sunniva kapell på "Florida", Nygårdsgaten 124
Styreleder: Sturla Olsen
Telf: 56 33 09 05

Kristi Åpenbaringsmenighet (Moskva-patriarkatet)
Kvernhusrenen 131 B, 5200 Os
Prest: f. Dmitrij Ostanin
e-post: [email protected]
Nettside: https://www.ortodoks.no/bergen

FØRDE
Kristihimmelfart Menighet (Rumenske Patriarkat)
Førde Bedehus, Elstervegen 2A, 6809 Førde
Prest: f. Andrei Marius Pop
Tlf: Mobil: {+47}(0) 46 363 227
e-mail: [email protected]

HAUGESUND
Hl. Makarios Menighet (Rumenske Patriarkat)
Udland Kirke, Austrheimvegen 60, 5517, Haugesund
Prest: f. Valeriu-Dumitru Chiorbeja
e-post: {+47}(0) 463 50 375
Nettside: [email protected]

HURDAL
Hl. Trifon Skita (Økumeniske Patriarkat)
Skabland, 2090 Hurdal
Prest: Arkimandritt Johannes Johansen
e-post: [email protected]
Nettside: www.ortodoks.org

KIRKENES
Hl. Trifon Menighet (Moskva-patriarkatet)
Hans Vaggersvei 5, 9900 Kirkenes
Styreleder: Elena Huseby
Tlf: (+47) 404 00 304
e-post: [email protected]
Nettside: https://www.ortodoks.no/kirkenes

KRISTIANSAND
Hl. Demetrios av Thessaloniki Menighet (Serbiske Patriarkat)
Voie kirke, Steindalen 131
Prest: Todor Mišković
Styreleder: Branimir Simic
Tlf: + (47) 38 07 50 36
Nettside: www.svetidimitrije.no/

Hl. Mina Menighet (Rumenske Patriarkat)
f. Cristian Silviu Comănescu
Tlf: {+47}(0) 96 674 994
e-post: [email protected]

MOSS
Hellige Hallvard Menighet (Økumeniske Patriarkat)
Korsvollbakken 27, 0880 Oslo
Prest: f. Olav Lerseth
Tlf: 40060975
e-post: [email protected]

NEIDEN
St. Georgs-kapellet 
Sekretær: Mikit Iwanovitz
Telf: 78 99 34 14

OSLO
Maria Bebudelses Kirke (Økumeniske Patriarkat)
Thor Olsens gate 9, 0177 Oslo
Styreleder: Kiriaki Papadopoulou Samuelsen
Tlf: 97624935
e-post: [email protected]

De Hellige Martyrer Ioan Romanul og Hallvard Menighet (Rumenske Patriarkat)
Ullern kapell, Holgerslystveien 22, 0280 Oslo
Prest: f. Marius Alin Țeican
Tlf: 454 20 196
e-post: [email protected]
Nettside: http://www.parohiaoslo.net/

Hl. Nikolai Menighet (Økumeniske Patriarkat)
Tveteveien 13, Helsfyr
Prest: Arkimandritt Johannes Johansen
e-post: [email protected]
Nettside: www.ortodoks.com

NB. Menigheten har flyttet midlertidig til St. Nikolai-kapellet i Majorstua kirke (Kirkevn 84).

Hl. Olga Menighet (Moskva-patriarkatet)
Akersveien 33
NO-0177 Oslo
Prest: f. Kliment Huhtamäki
Tlf: tlf: (+47) 22 20 56 00 (hjem), (+47) 22 20 56 03 (kontor, fredager kl 10-14) Mob: (+47) 934 60 465
e-post: [email protected]
Nettside: https://www.ortodoks.no/oslo

Hl. Treenighet Kirkeforening (Moskva-patriarkatet)
Kontaktperson: Guro Theodora Hotvedt
Tlf: (+47) 98 69 73 81
e-post: [email protected]

Hl. Vasilije Ostroski Menighet (Serbiske Patriarkat)
Frognerveien 47, 0266 Oslo
Prest: f. Timotej
Tlf. 24200992

STAVANGER
Hl. Elisabets Kapell (Økumeniske Patriarkat)
Pedersgata 37
Styreleder: Wayne Thomas Brasel
Telf: 97 54 30 42
Nettside: http://ortodoksstavanger.no/

Hl. Irina Menighet (Moskva-patriarkatet)
Line Bedehus, Hauglandsvegen 100, Bryne
Prest: f. Kliment Huhtamäki
Tlf: tlf: (+47) 22 20 56 00 (hjem), (+47) 22 20 56 03 (kontor, fredager kl 10-14) Mob: (+47) 934 60 465
e-post: [email protected]
Nettside: https://www.ortodoks.no/stavanger

Maria Bebudelse og Hl. Kalinikus og Swithun av Winchester Menighet (Rumenske Patriarkat)
Lagård Kapell, Kirkegardsveien 6, 4015 Stavanger
f. Cristian Silviu Comănescu
Tlf: {+47}(0) 96 674 994
e-post: [email protected]
Nettside: www.parohiastavanger.no

STIKLESTAD
Hl. Olavs Kapell (Moskva-patriarkatet)
f. Aleksander Volokhan
Tlf: (+47) 73932621 Mob.: (+47) 91182847
e-post: [email protected]

SVALBARD
Den Russiske Ortodokse Menighet På Svalbard (Moskva-patriarkatet)
Nettside: https://www.ortodoks.no/svalbard

TROMSØ
Hl. Josef den Nye Menighet (Rumenske Patriarkat)
Prest: f. Andrei Marius Pop
Tlf: Mobil: {+47}(0) 46 363 227
e-mail: [email protected]

Den Russiske Ortodokse Menighet i Tromsø (Moskva-patriarkatet)
Tromsø Bymisjons kapell, Parkgaten 22
Kontaktperson: Boris Kruglikov
e-post: [email protected]
Nettside: https://www.ortodoks.no/tromso

TRONDHEIM
Hl. Anna Menighet (Moskva-patriarkatet)
Bakke kirke, Inneherresveien 3
Prest: f. Aleksander Volokhan
Tlf: (+47) 73932621 Mob.: (+47) 91182847
e-post: [email protected]
Nettsider: https://www.ortodoks.no/trondheimhttp://ortodokstrondheim.wordpress.com/

De Hellige Konger Stefan, Neagoe og Olav Menighet (Rumenske Patriarkat)
Bakke kirke, Innherredsveien 3, Trondheim
Prest: f. Marius Alin Țeican
Tlf: 454 20 196
e-post: [email protected]

ÅLESUND
Hl. Mucenici Zotic, Atal, Camasie og Filip Menighet (Rumenske Patriarkat)
Kviltunvegen 6b, 6009, Ålesund.
Prest: f. Marius Alin Ţeican

onsdag 25. juni 2014

Kristne fariseer

av Abbed Tryfon

Hvis ditt åndelige liv bare handler om utvendige handlinger og tradisjoner, men ikke fører til noen virkelig forandring, har du ikke gagnet noe. Alt for mange tror at de er gode ortodokse kristne så lenge de holder fastereglene, ber sine bønner og går i kirken. Men hvis du er uten kjærlighet, veldedighet og tilgivelse av andre, og ditt liv er fult av sladder og dom, er din ortodokse kristne tro verdiløs. Kristus fordømte fariseerne, ikke fordi de holdt loven og jødetroens tradisjoner, men fordi de gjorde det med stolthet og hovmod. Uten sann omvendelse og et hellig liv, førte deres forhold til Gud til tomhjertethet.

Siden vår ortodokse tro er en av tradisjon og liturgisk struktur, er det lett å falle i denne fellen, å ikke la seg være mer enn en fariseer. Å være streng i vår ortodokse praksis kan lett føre til stolthet og hovmod. Hvis du merker at du føler du er bedre enn andre og stolt av din fromhet, da har du ikke gagnet noen ting. Uten hjertelig ydmykhet og omvendelse fører den ortodokse kristnes utvendige praksis til åndelig ødeleggelse.

Kirken er sjelens sykehus, men leging skjer bare hvis vi selv gjør en innsats. Hvis legen gir deg en resept for medisin til å hjelpe din sykdom, men du ikke følger legens råd, vil du ikke bli frisk. Kirken har alt du trenger for åndelig forvandling, men helbredelse kommer bare hvis du samarbeider med legeprosessen. Målet er hellighet (helhet) og er en direkte følge av at vi i all ydmykhet underlegger oss et liv av omvendelse. Når du gjør dette, forandrer Kristus deg. Hvis din ortodokse tro bare er utvendig, er du ikke bedre enn fariseerne som Kristus formante.

Kjærlighet i Kristus,

Abbed Tryfon

mandag 23. juni 2014

"Hva har Den ortodokse kirke å tilby nordmenn?"

Hva har Den ortodokse kirke å tilby nordmenn?

For nordmenn flest er Den ortodokse kirke noe fremmed. Mange har aldri hørt om den, og de som kjenner til den forbinner den kanskje med fremmede nasjonaliteter - russisk, gresk, rumensk, serbisk – eller har hørt snakk om østkirken”. Uansett tilfellet, er det forståelig hvis kristne i Norge kanskje føler at Den ortodokse kirke har lite å tilby eller lite å gjøre med dem. Forståelig, ja, men riktig? Mange hadde kanskje vært overrasket dersom de fant ut at kirken i Norge, og hele Vesten for den sakens skyld, var ortodoks frem til 1054, da paven i Roma brøt kommunion med patriarken i Konstantinopel og deretter de andre østlige patriarkatene - at Olav den Hellige og Hallvard fra Lier er ortodokse helgener.  De tidlige norske kongene vi leser om i Heimskringla, som Haakon den Gode, Olav Tryggvason og Harald Hardråde, eller oppdageren Leif Eriksson, tilhørte alle Den ortodokse kirke. Rundt oss finner vi fortsatt minner om vår fortid som et ortodoks land, slik som øksen på kongeflagget eller Oslos ikonlike våpenskjold.

Ikke bare var Kirken i Norge ortodoks som del av det romerske patriarkat før 1054, men den hadde sterk tilknyttning til de samme østlige kirkene som nå i dag har brakt ortodoksien – apostlenes uendrede lære – tilbake til Norge, både ved misjonsarbeid og som en følge av innvandring. I 988, etter å ha undersøkt både jødedommen og islam, lot Valdemar Svainaldsson, storfyrste av Kievriket, seg døpe av misjonærer fra Konstantinopel, eller Miklagard som det het på gammalnorsk. Han kristnet deretter hele Kievriket og giftet seg med datteren til den øst-romerske keiseren Basilios II, Anna av Bysants. Dette var begynnelsen på det vi i dag kaller den russisk-ortodokse kirke, som forble et bispedømme underlagt patriarkatet i Konstantinopel helt til slutten av 1500 tallet da det ble et selvstyrt patriarkat. Sentralt i dannelsen av Kievriket var nordiske varjager eller væringer, og riket hadde sterk tilknyttning til Norge. I sagaene hører vi at Olav Tryggvason selv vokste opp i Kievriket hos nettopp denne Valdemar, og at Olav den Hellige også dro til Novgorod da Knut den mektige erobret Norge. Så nær sto Norge den østlige kirke at Harald Hardråde, Norges siste ortodokse konge, ble formant av den romerske paven på grunn av det store antallet med østlige biskoper i landet. Sterk tilknyttning til Skandiavia var det også i Konstantinopel, der keiseren ble voktet av den nordiske væringegarden. Ved Irenekirken, som fortsatt står der i dag, sto en liten kirke ved navn Panagia Varangiotissa – Den allhellige (Jomfru Maria) av Væringene - der det også var et sidekapell til ære for Hellige Olav.

Selv om Den ortodokse kirke i Norge var underlagt Roma og brukte Latin som liturgisk språk og en form for vestlig ritus, sto den på andre måter like nærme, om ikke nærmere, bispedømmer underlagt Konstantinopel, og bruk av bysantinsk ritus var på ingen måter mer fremmed for de første kristne skandinavere enn det romerske.

Historien viser tydelige at Den ortodokse kirke ikke er noe nytt i Norge, og etableringen av nye ortodokse menigheter nå i senere tider burde anses som en gjenkomst av Norges opprinnelige kirkesamfunn. Vi nordmenn som har valgt å forene oss med Den ortodokse kirke har ikke vendt bort til noe fremmed og eksotisk, men har vendt tilbake til våre egne røtter og føler oss hjemme i våre forfedres Kirke.

Men det var nesten 1000 år siden. Hva med i dag? Ortodoksien var kanskje ikke fremmed før, men den er det nå. Hva har den å tilby oss nordmenn i dag?

Kristus sier, “Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg” (joh. 14:6). Det er dette Den ortodokse kirke har å tilby, ikke bare nordmenn, men hele verden. Den ortodokse kirke er veien vår Frelser etablerte for oss så vi kunne ha evig liv i Ham. Den er Jesu Legeme, den opprinnelige Kirke, grunnlagt av Kristus og Hans apostler, og den alene har bevart den apostoliske lære – sannheten - uendret helt til i dag. Vår Herre sier ”Om noen vil følge etter Meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge Meg” (matt. 16:24). Å bli ortodoks i Norge i dag er kanskje vanskelig og krevende for enkelte, men kristendommen handler om selvfornektelse. For de første kristne konvertitter, tidligere hedninger, var kristendommen en helt annen verden. Dåpen betydde et helt nytt liv, en helt ny måte å tenke på, å se verden på, en helt ny måte å tilbe Gud (som det bare var én av!) på. Men dette var intet hinder for dem. De elsket Kristus og fornektet alt, til og med sine egne liv, for sannheten. Brevet til Diognetus (ca. 150e.kr.) sier om de første kristne: Hvert fremmed land er deres fedreland, og hvert fedreland er fremmed...De bor på jord, men er himmelens statsborgere.”

”Når vi har så stor en sky av vitner omkring oss” (heb. 12:1), kan vi virkelig fornekte sannheten fordi vi kanskje ikke er helt vant med bysantinsk ritus eller østlig musikk, fordi vi kanskje må reise litt lenger til kirken eller bor ved en menighet der Liturgien bes delvis på et fremmed språk, fordi venner og familie kanskje stiller vanskelige spørsmål eller ser rart på oss? ”Den som elsker far eller mor mer enn Meg, er Meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn Meg, er Meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter Meg, er Meg ikke verdig” (matt. 10:37-38). Elsker vi vårt språk mer enn Herren? Vår kultur? Vårt land? Våre vaner? Eller er vi ydmyke nok og trofaste nok til å følge Sannheten, selv når det er ubehagelig eller ukjent (mens vi, så klart, strever for å gjøre det enklere for andre)? Når Gud sa til Abram, Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som Jeg skal vise deg” (1. mos. 12:1), dro han med én gang. Skal vi da våge å si Gud imot når Han kaller oss, ikke til et fremmed land, men tilbake til våre kristne røtter, til våre fedres Kirke, til sannheten?

Sannhetens fylde, nådens fylde, troens fylde, Kristi liv, apostlenes arv, de helliges samfunn, veien til frelsen. Det er dette Den ortodokse kirke har å tilby. Hvis vi virkelig tror dette, hvordan kan vi da velge å forbli utenfor? 


Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri,
her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.

Gal. 3:28

søndag 22. juni 2014

Er kirkekanonene påbud?

av Hl. Barsanoufrios
(Fra Evergetinos, 1. Bok, Hypotese XXI)

En broder spurte:
”Fader...som du vet, har vi kirkekanoner og tekster med kirkefedrenes meninger. Skal vi se på disse som påbud, og er det nødvendig å følge dem uten unntak?”

Elderen svarte:

”...Fra kirkekanonene burde vi ta som påbud kun det som har med dogma å gjøre. På samme måte må du ikke følge ukritisk de patristiske råd som formuleres som direktiver. Følg dem kun når du henvender deg til åndelige fedre og eldre, og ved deres råd bekrefter du dine tanker; for det er godt mulig at du ikke alltid vil forstå riktig de patristiske tekstenes og kirkekanonenes dypere betydning. Av den grunn må vi henvende oss til eldre og lyde deres råd.

Oversatt fra: The Evergetinos: A Complete Text: Book 1, Etna, CA: CTOS, 2008, p.180.

lørdag 21. juni 2014

Jakka du ikkje brukar, tilhøyrer den som frys

av St. Basilios den store (330 - 379)
preike over Lukas 12,18


Kom du ikkje naken frå mors liv? Skal du ikkje igjen venda tilbake til jorda naken? Kor har dei tinga du no eig kome frå? Dersom du seier at dei berre spontant vart til, er du ein ateist. Du gjev ikkje Skaparen merksemd, og viser ikkje takksemd til han som gav dei. Men dersom du seier at dei kjem frå Gud, forklar for oss årsaka til at du mottok det. Er Gud urettferdig, slik at han deler ulikt mellom ulike menneske? Kvifor er du rik, medan andre er fattige? Er det kanskje for at du skulle få løn for å vera gåvmild og ein trufast forvaltar, og at den fattige skulle få ære ved å halda ut?

Men når det gjeld de som sopar mest mogeleg til dykk sjølve, i dykkar umettelege grådigheit, trur de ikkje at de gjer gale når de held unna så mykje for så mange? Kva er ein grådig mann? Ein som ikkje er nøgd med det som er tilstrekkjeleg. Kva er ein tjuv? Ein som tek det som høyrer til andre. Høyrer ikkje du til desse som tek det du mottok som forvaltar, og gjorde det til ditt eige? Ein som stel ein annan mann sine klede vert kalla ein tjuv. Men når nokon ikkje kler ein naken mann, sjølv om han var i stand til å gjera det, fortener ikkje ein slik mann same tittel?

Brødet som du held for deg sjølv tilhøyrer den svoltne. Jakka som du vaktar i eit låst skåp tilhøyrer den nakne. Skoa som råtnar i skåpet ditt tilhøyrer den berrføtte. Sølvet du har gøymt på ein trygg stad tilhøyrer den trengande. Difor, så mange som du kunne ha hjelpt, så mange har du synda mot.

Omsett av Øystein J. Lid

fredag 20. juni 2014

Ver ikkje sint, reager ikkje, bevar indre stille

av Metropolitt Jonah (Paffhausen)

Då eg studerte teologi hadde eg den store velsigninga av å verta åndeleg son av ein gresk biskop, Biskop Kallistos av Xelon. Siste delen av hans liv var han biskop i Denver i det greske erkebispedømet. Det var han som lærde  meg Jesusbøna. Hans åndelege visjon hadde tre veldig enkle punkt:

Ver ikkje sint. Reager ikkje. Bevar indre stille.

Desse tre åndelege prinsippa, eller disiplinane, er eigentleg heile Filokalia i ein sum, samlinga av ortodoks kristen åndeleg visdom. Og dei er disiplinar kvar enkelt av oss kan praktisera, uansett kor me er livet - om me er i eit kloster eller på skulen; om me er ektemakar eller pensjonerte; om me har ein jobb eller om me har små born å springa etter. Viss me kan halda fast på og øva oss i desse tre prinsippa vil me vera i stand til å gå djupare og djupare i vårt åndelege liv.

Blir ikkje sint.
Når me ser på det indre rotet som er er i våre liv, hjarto og sjeler, kva finn me? Me finn gamalt sinne [resentments]. Me finn minner om gale ting gjort mot oss. Me finn sjølv-rettferd. Me finn desse i oss på grunn av stoltheit. Det er stoltheita som gjer at me held fast på våre unnskyldningar for fortsatt sinne mot andre menneske. Og det er såra stoltheit, eller sjølvskryt, som matar vår misunning og sjalusi. Misunning og sjalusi fører til sinne og bitterheit.

Bitterheit fører til ei rekkje problem. Dess meir bitre me er på andre menneske, dess meir deprimerte vert me. Og dess meir vert me oppslukt av attrå etter å ha det dei har, som er misunning. Ofte vil me så ty til vanedannande bruk av substansar frå den materielle verda – om det er mat eller alkohol eller piller eller sex eller noko anna – det handlar om å sjølvmedisinera oss til å gløyma og distrahera oss bort frå vårt sinne.

Ein av dei mest verdifulle og viktige tinga som me dermed kan gjera er å ta ei vurdering av sinnet vårt. Og ein av dei beste tinga måtane å gjera dette på er å gå til skrifte. Og ikkje berre ein gong, før me blir døypt eller krismert. I løpet av vårt åndelege liv kan me skrifta fleire gonger, for å verkeleg grava ned i fortida vår og sjå på dei bitre tankane me ber mot andre menneske. Dette vil hjelpa oss til å gjera den tøffe jobben det er å overvinna bitterheita gjennom tilgjeving.

Kva tyder tilgjeving? Tilgjeving tyder ikkje å unnskylda eller rettferdiggjera det nokon har gjort. Til dømes ved å seia «Ja, han misbrukte meg, men det er OK, det er berre hans natur», eller «Eg fortente det». Nei, viss einkvan misbrukte deg så var det ei synd mot deg. Men når me held fast på det vonde, når me held på sinne og bitterheit inni oss sjølv, mot dei som har misbrukt oss, så held me deira misbruk mot oss i live. Me fortsetter misbruket deira mot oss sjølve. Den vonde sirkelen lyt stoppast. Den personen er truleg langt borte og har for lenge sidan gløymt oss, eller at me nokon gong har eksistert. Men kanskje ikkje. Kanskje var det ein forelder eller ein annan nær person, som gjer sinnet desto meir bittert. Men for din eigen fred og di eiga sjel si skuld, treng me å tilgi. Me bør ikkje rettferdiggjera handlinga, men me bør undersøka handlinga og sjå at bak stod ein person som slit med synd. Me bør sjå at den personen som me har vore bitre på, den personen me treng å tilgi, ikkje er noko forskjellig frå oss, at dei syndar akkurat som me gjer, og me syndar akkurat som dei gjer.


Sjølvsagt, det hjelper viss personen som me er bitre på, den personen som såra eller misbrukte oss på nokon måte, spør oss om tilgjeving. Men me kan ikkje venta på dette. Og me kan ikkje halda fast på vårt sinne etter å ha sagt at me har tilgitt. Tenk på Fadervår: «Forlat oss vår skuld som me og forlet våre skuldmenn». Viss me ikkje tilgir, så kan me ikkje ein gong be Fadervår utan å fordømma oss sjølve. Det er ikkje det at Gud fordømmer oss. Me fordømmer oss sjølv ved å nekta å tilgi. Me vil aldri ha fred viss me ikkje tilgir, berre sinne. Det er ein av dei vanskelegaste tinga å gjera, og vår kultur forstår det ikkje. Det er å sjå på den personen me treng å tilgir, og så elska dei – på trass av korleis dei har synda mot oss. Deira synd er deira synd, og den treng dei å handsama sjølv. Men me syndar i vår reaksjon mot deira synd.

Så det fyrste åndelege prinsippet – hald ikkje fast på sinne – fører til det andre. Me må læra å ikkje reagera. Dette er berre ei naturleg følgje av å «venda det andre kinnet til». Når nokon seier noko som sårar oss, eller når nokon gjer noko sårande, kva er det som vert såra? Det er vårt ego. Ingen kan i sanning såra oss. Dei kan kanskje forårsaka fysisk smerte eller emosjonell smerte. Dei kan jamvel drepa kroppen vår. Men ingen kan skada våre sanne sjølv. Me må ta ansvar for våre eigne reaksjonar. Då kan me kontrollera våre reaksjonar. 

Det finst ei rekkje nivå til dette prinsippet. På det mest openberre planet; viss nokon slår deg, så slår du ikkje tilbake. Vend det andre kinnet til, er Herrens lære. Det er vanskeleg nok. Men det er eit endå djupare nivå. For viss nokon slår deg og du unnlet å slå tilbake – men i hjarta ditt foraktar dei, og ber på sinne og hat og bitterheit mot dei, så har du framleis tapt. Du har framleis synda. Du har framleis brote din relasjon med Gud, fordi du ber det sinnet i hjarta ditt. 

Ein av dei tinga som er så vanskeleg å koma til rette med, er den realiteten at når me ber på sinne og  bitterheit i våre hjarto, stiller me opp barrièrar mellom Guds nåde inne i oss sjølve. Det er ikkje det at Gud sluttar å gi oss sin nåde. Problemet er at me seier « Nei. Eg vil ikkje ha den». Kva er Hans nåde? Det er kjærleiken hans, miskunna hans, medkjensla hans, hans aktivitet i våre liv. Dei heilage fedrane lærer oss at kvart menneske som nokon gong har vorte født på denne jorda ber Guds bilete uforfalska i seg. I vår tradisjon er det ikkje noko som heiter ein fallen natur. Det finst falne menneske, men ikkje fallen natur. Implikasjonane i denne sanninga er at me ikkje har noko unnskyldning for synda vår. Me er ansvarlege for syndene, for vala me gjer. Me er ansvarlege for handlingane våre og får reaksjonane våre. «Djevelen fekk meg til å gjera det», er ikkje noko unnskyldning, for djevelen har ikkje meir makt over oss enn me gir han. Dette er vanskeleg å akseptera, for det er veldig greitt å skulda på djevelen. Det er også veldig greitt å klandra einkvan i vår fortid. Men det er også lygn. Vår val er våre eigne.

På eit endå djupare nivå, lærer dette åndelege prinsippet – reager ikkje – at me treng å læra å ikkje reagera på tankane våre. Eit av dei mest fundamentale aspekta av dette er å vakta over sitt eige indre. Det kan verka som ei overveldande oppgåve, når ein tek i augnemål kor mange tankar me har.  Likevel, den indre vaktinga treng ikkje å vera forkusert på tankane. Vaktinga må vera fokusert på Gud. Me treng å oppretthalda det vedvarande medvitet om Guds nærvær. Viss me gjer det, vil tankane våre ikkje ha makt over oss. Me kan, for å seia det med heilage Benedikt, slå tankane våre mot nærværet åt Gud. Dette er eldgamal fedrelære [patrologi]. Me fokuserer vår merksemd på å hugsa Gud. Viss me kan gjera det, vil me begynna å kontrollera våre vanskelege tankar.  Våre reaksjonar handlar om våre tankar. Når alt kjem til alt, viss nokon seier eitkvart stygt til oss, korleis reagerer me? Me reagerer fyrst i tankane. Kanskje er me vane med å slå tilbake med eit stygt svar etter å ha vorte fornærma. Men å vaka over sinnet vårt, slik at me opprettheld det levande fellesskapet med Gud gir ikkje rom for distraherande tankar. Det finst mykje rom viss me bestemmer oss for at me treng å tenkja nøye gjennom noko, i Guds nærvær. Men så snart me tek del i noko hatefullt, så lukkar me Gud ut. Det motsette er også sant - så lenge me held vår kopling til Gud open, vil me ikkje vera i stand til å delta i noko hatefullt. Me reagerer ikkje.

Omsett av Øystein J. Lid

Se til din egen sjel

av Abbed Tryfon

Når vi hører om problemer i Kirken er det naturlig å ville lese alt om det og finne alle detaljene. Men hvis vi virkelig ønsker å gagne våre sjeler, burde vi lytte til Elder Paisios av Athosfjellets råd: «Hvis du ønsker å være rolig, les ikke bøker eller brosjyrer som diskuterer kirkesaker, siden du ikke har ansvar for slike alvorlige ting. Du trenger bøker som vil hjelpe deg til omvendelse. Hvis du ønsker å hjelpe Kirken, rett på deg selv og derved retter du med en gang en liten del av Kirken. Hvis alle gjorde dette, ville naturligvis hele Kirken ordnes.»

Så lenge vi kjemper mot denne verdens lidelser og synd, vil det være problemer i Kirken. Akkurat som nasjoner og alle menneskelige institusjoner lider på grunn av folkets lidenskaper, sånn er det og med Kirken. Selv om den var guddommelig grunnlagt av Kristus selv, består Kirken av syndige menn og kvinner som tar med seg bagasjen til sin syndige natur. Dette helbredelsesstedet, som alle sykehus, rommer både friske og syke. Hvis vi vil telles iblant de friske, må vi holde oss unna kirkepolitikkens støy, og la hierarkene styre Legemet.

Når vi ser den falne siden av menneskenaturen innenfor kirkeveggene, må vi ikke svare som en nyhetsredaktør som leter etter alle detaljer. Vi burde heller ikke tro at å vite Kirkens indre gang vil forandre noen ting. Bedre er det å konsentrere oss om vår egen sjel og holde oss unna krangelen. La dem som har blitt kalt til Kirkens tjeneste, biskopene, gjøre sin jobb. Hvis vi setter vår lit til Gud og ber for våre biskoper, vil Helligånden lede dem i deres rolle som våre hyrder, Kirken vil holde kurs, og «dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (Matteus 16:18).

Oversatt fra: Abbot Tryphon, Tend to Your Own Soul (Facebook 20/06/14)


torsdag 19. juni 2014

Apostelen Andreas den Førstkalte

av Krysostomos, Biskop av Kyanea

I Kristi kirke er Apostelen Andreas kjent som «den førstkalte» (ο πρωτόκλητος), fordi, som vi tydelig ser fra historien i Evangeliet etter Johannes Teologen, var Andreas sammen med Johannes de første to disiplene som Herren kalte til seg (Joh. 1:37 og 1:40). Før de fulgte Kristus var Andreas og Johannes disipler av Johannes Forløperen (Joh. 1:35). Han viste dem Kristus-Messias. En dag så Døperen Kristus gående i nærheten av Jordan og sa til sine to disipler (Andreas og Johannes), som var i nærheten: «Dette er Guds Lam» (Joh. 1:36). Da fulgte de to disiplene Jesus, men nølte for å nærme seg Ham. Men de nærmet seg Jesus. Han snudde seg, så at de fulgte Ham og spurte: «Hva søker dere?» Men ved Herrens spørsmål skyndet Andreas seg, som den største i gruppen, til å spørre: «Rabbi, hvor bor du?» (Joh. 1:40), som betyr, Lærer det er Deg jeg søker. Herren sa med én gang til Andreas: «Kom og se,»…«De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen» (Joh. 1:40). Etter dette tilfellet fikk Andreas tittelen «den førstkalte», siden Andreas ble først kalt av Herren. Det er vennen til Apostelen Andreas, Evangelisten Johannes, som gir oss noen episoder fra hans liv. Det er fire slike episoder, der Apostelen Andreas skiller seg ut, som viser oss Apostelen Andreas i et meget elskverdig lys.

Den første er at Apostelen Andreas i bevisstheten til Den apostoliske kirke ikke fikk den store ære passende til en med hans personlighet og hans prestasjoner i Kirkens liv, fordi han hadde det privilegium å bli født som «Simon Peters bror» (Joh. 1:40). Og dette var naturlig, fordi Simon Peter var en veldig sterk personlighet, slik som den dagen da Saul av Tarsus, senere kalt Paulus, kom inn i Kirken. Simon Peter var den mest dominerende personligheten i hele Den apostoliske kirke. Men dette endret ikke Andreas’ følelser for sin bror, fordi Andreas var kronet med de kristne dåders krone, med en tålsom og ydmyk ånd.

Den andre episoden i Andreas’ liv, som Johannes forteller om, er at mens Andreas ble disippel en dag og apostel neste dag. Med én gang sprang han for å fortelle nyhetene til sin bror, Peter. «Han traff nå først sin bror Simon og sa til ham: Vi har funnet Messias» (Joh. 1:42).

I den tredje episoden, åpenbares det for oss en annen detalj om Andreas’ personlighet. Den viser oss et menneske med tro i sitt hjerte. Han var ute i ødemarken. Folkemengden hadde flokket fra alle kanter for å høre Jesu lære.  Når Han var ferdig med å tale, hadde solen vendt seg mot vesten. Et stort problem møtte disiplene den kvelden, og disiplene besto ikke denne prøvelsen. Det er nettopp her Andreas skiller seg ut fra de andre. «Det er en liten gutt her, som har fem byggbrød og to fisker» (Joh. 6:9). Han er den eneste fra gruppen med disipler som hadde i sitt hjerte tro om at, hvis han tok med denne gutten og det lille brødet han hadde til læreren, kunne han gjøre et eller annet under. Når Peter og disiplene med de fem talent trakk seg tilbake fra problemet, når disiplenes sjef hadde gitt opp alt håp om a mette folkemengden, tok Andreas den lille gutten i hånden og førte ham til Herren. Og så skjedde underet (Joh. 6:11). 

Og nå til den fjerde episoden, som viser oss Andreas som et storhjertet menneske.

Biskop Krysostomos av Kyanea
Det var noen av mine landsmenn, grekere, som gav årsak til denne siste episoden. Påsken nærmet seg, og det var også noen grekere blant pilgrimene som dro for å tilbe ved Solomos tempel. Disse var tydeligvis proselytter til Israels åndelige tro. De hørte om Kristus og følte inni seg et ønske om å bli kjent med Ham. De talte med Fillip, som har et gresk-makedonisk navn og ser ut til å ha kunnet gresk, og spurte om han kunne føre dem til Kristus, «Herre, vi vil gjerne møte Jesus» (Joh. 12:21). Dette var et problem for Fillip. Han visste at Messias hadde kommet kun til jødene. Hva hadde disse grekerne å gjøre med jødenes Messias? Og hans første tanke var sikkert å nekte å høre det de ba om, men i et øyeblikk tenkte han at han kunne spørre Andreas om sitt problem, siden Andreas skilte seg ut som disippelen som ville se problemet, ikke med jødenes forbud, men som et storhjertet menneske. Andreas med sitt greske navn (av de tolv disiplene hadde kun Andreas og Fillip greske navn, mens de andre hadde hebraiske) hadde rykte som en storhjertet mann. Han så inni seg hvordan disse menneskene ikke hadde rett til å ta veien til Kristus kun fordi de ikke kom fra samme religiøse miljø som ham. Og han tok dem med til Kristus (Joh. 12:22).

På pinsedagen mottok apostlene Helligåndens opplysning, og deretter spredte de seg for å forkynne for verden, siden de hadde mottatt «kraft ovenfra». Apostelen Andreas reiste opp til Svartehavskysten og forkynte Evangeliet mest i gresk-talende land, der greske kolonier hadde blomstret. Ifølge gresk-kypriotisk tradisjon, reiste Apostelen Andreas gjennom Kypros på en av sine reiser. Ved Apostelen Andreas’ kyst på Kypros, er det bygd et kloster til hans ære. Og vi, her i London sentrum, på Kentish Town Road, NW1, har satt opp vårt hellige tempel i hans navn, for å vise vår ærbødighet og kjærlighet for hans martyrnavn, der tusener av gresk-ortodokse flommer inn på den 30. november når vi minner hans martyrdød…

…Til slutt gikk Apostelen Andreas om bord i et skip og dro til Bysants, som da fortsatt var en liten landsby – en koloni som tilhørte Megara – der han grunnla det første kristne samfunnet, og ut av dette blomstret frem Det Nye Sion, kristendommens metropol, Konstantinopel. Der bygde han Mariakirken og ordinerte Hl. Stakys, en av de sytti disiplene, som biskop.

Etter Bysants dro han ned til Moria og slo seg ned i Patra, som var den viktigste byen i Hellas etter Korint. Denne byen var full av romere og hadde mangfoldige hedningetempler. Apostelen Andreas vant fort mange sjeler med sine prekener og undergjerninger. Underet han gjorde med Maximilla, konen til Egeati, den romerske prokonsul i Akaia, og hans syke tjener Sofoklis, Egeatis bror og deres tro til Kristus, førte til at Apostelen Andreas ble arrestert, fengslet og til slutt korsfestet. Tradisjonen forteller hva slags kors han gav opp sitt liv på, at han var naglet til et X-formet kors, og ba om å bli korsfestet med hode nedover, fordi han ikke følte seg verdig samme korsfestelse som Kristus. Apostelen Andreas’ korsfestelse skjedde den 30. november, på stedet der hans hellige kirke befinner seg i dag, nær havet. Hans hellige reklivier ble fraktet til Konstantinopel og lagt under det hellige alterbordet i De hellige apostlers kirke. Apostelens hodeskalle ble igjen i Patra. Herskeren av Morea, Thomas Paleologos, når han dro fra Patra etter tyrkerne først hadde erobret området i 1460 e.kr. tok med seg Den førstkaltes hodeskalle til Ancona i Italia. Derfra ble den senere fraktet til Peterskirken i Roma. I 1962 overtalte Det hellige metropolis og komunestyret i Patra Pave Paulus VI til å sende Apostelen Andreas’ hellige hodeskalle tilbake til landet han led sin martyrdød, til Patra, noe som skjedde den 26. september 1964. I dag befinner hans hellige hodeskalle seg i den nye og utmerkede Andreaskirken i Patra, bygd på stedet han led sin martyrdød. Den 19. januar 1980 ble også hans halvbrente kors gitt tilbake til Patra, som i lang tid var oppbevart i Marseille, i den romersk-katolske kirken av Hl. Viktor.

Nåde og takknemmelighet til Den romersk-katolske kirke for at den sendte relikvene – hodeskalle og kors – til Apostelen Andreas tilbake til Patra, til byen der han led martyrdød. Han var den eneste av de tolv disiplene som led martyrdød i Hellas.

La oss alle ta med oss det vi har lært av Apostelen Andreas. Nødvendige lærdommer om vårt åndelige liv. Han var et menneske med ydmykt hjerte, som ikke arbeidet for sitt eget rykte...La oss alle åpne våre hjerter til Kirkens Herre og la oss be denne Herren, vår Gud, å gi hver av oss en rik andel av Apostelen Andreas’ sjel, til gagn og åndelig oppbyggelse for vårt verdige folk. Amen.


Oversatt fra: 'Ο Απόστολος Ανδρέας ο Πρωτόκλητος' i ΑΓΑΘΟΕΡΓΙΗ: Τιμητικός Τόμος για τον Επίσκοπο Κυανέων Χρυσόστομο Μαυρογιαννόπουλο: Athen, 2008, s.132-137.

onsdag 18. juni 2014

Om Abort

av Erkebiskop Stylianos av Australia
Mine kjære,

Med dette brevet ønsker jeg å tale til de troendes følsomhet og nåde, for å minne om menneskelivets hellighet, som vi tydligvis ikke har tatt like alvorlig som vi burde ha gjort.

Jeg snakker ikke om daglige gjerninger som går ut over vår eller våre medmenneskers legemlig og åndelig helse, som vi er ansvarlige for foran Gud.

Jeg mener heller den harde og kriminelle holdningen ovenfor menneskeliv i embryonal tilstand, som hverken kan forsvare seg selv eller motsi noen.

Jeg mener spørsmålet om masseabort som stille forvandler våre moderne –visstnok kristne, eller i hvert fall humanitære – samfunn til en usynlig slagmark uten noen offentlig kondemnering av antall ofre og størrelsen av denne grusomheten.

Myndighetens offisielle statistikker hevder at det bare i New South Wales pågikk 31351 aborter i år 1988-89. Av disse var bare 1% nødvendige i følge medisinsk mening, tilfeller der den gravide kvinnen var i direkte fare.

Disse tallene utgjør et forferdelig tegn på vår oppførsel i denne helligste saken der Gud kaller oss til å være Hans nære medarbeidere. Men dessverre virker det som abort har blitt en vanlig sak i moderne samfunn, uten noe moralsk problematikk. Ellers kan vi ikke forklare hvor enkelt det er å bestemme seg for abort i dag, slik en bestemmer seg for å trekke en tann.

Vi må derfor huske at uansett hva grunnen er til at et par bestemmer seg for å gjøre slutt på et uønsket svangerskap på en voldelig måte, ligger livets og eksistensens godhet fullstendig i Guds hender, og vi må vite at dette innblander oss i et dypt mysterium.

Vår Kirke, som i alle like moralske spørsmål, svarer ikke med et blindt ”ja” eller ”nei.” Det første den sier er ”La oss stå høvisk!” Dette betyr: ”Vær forsiktig!” Og når man så innser at det er snakk om et spørsmål om liv eller død – ikke bare fysisk død, men også åndelig – da er man i stand til å vurdere med gudsfrykt både ansvarlig vitenskapelig mening og ens åndelige skriftefars råd.

Jeg ønsker og ber inderlig at våre troende må se dette enorme moralske temaet med fornyet ansvarlighet og handle i hver situasjon i følge problemets hellighet.

Med faderlig kjærlighet i Herren,
Erkebiskop Stylianos

Oversatt fra: On Abortion

tirsdag 17. juni 2014

Dødens mysterium i Hl. Johannes Damaskinos' hymner

av f. Joseph Frawley

Hl. Johannes Damaskinos, som døde i 749, er kjent som en av Den ortodokse kirkes store teologer og hymngrafer. Hans hymner synges i dag som del av den daglige bønnesyklus, samt høytider og påsketiden, og til begravelsesgudstjenesten. Hans komposisjoner karakteriseres av en viss skjønnhet i form og stil, og av en klar fremvisning av teologiske sannheter gjennom poesi.

Hans mest berømte komposisjon er kanskje Påskekanonen, basert på Hl. Gregorios Naziansus’ Første Preken. Her taler Hl. Johannes om opplysning, veien fra døden til livet, og «Oppstandelsens utilnærmelige lys.» En annen kjent komposisjon av Hl. Johannes finner en i begravelsesgudstjenesten. Idiomela (hymner sunget etter egen komposisjon og meter) referer til sørg, svake skygger, og legemets fordervelse i graven. Men de taler også om Kristus som den Udødelige Konge som er medfølende og gir hvile til de hensovnede.

Disse hymnene fra begravelsesgudstjenesten vi synger i dag ble skrevet for å trøste en av brødrene i Hl. Saba klosteret som hadde mistet en venn. Hl. Johannes gjorde dette med god hensikt, men uten sin elders velsignelse. Siden Hl. Johannes ikke hadde holdt til sin regel, så hans elder på disse komposisjonene som drevet av selvvilje, stolthet og ulydighet. Derfor ba han om at Hl. Johannes skulle drives ut fra klosteret. De andre munkene gikk i forbønn for Johannes og hans elder ble enig om at han kunne bli hvis han var villig til å gjøre en ubehagelig jobb. Hl. Johannes frydet seg over dette og begynte arbeidet med iver. Hans elder frydet seg også over sin disippels ydmykhet og omvendelse.

I begynnelsen virker det som begravelsesgudstjenesten bare omtaler sorg og fortvilelse over det sjelen gjennomgår når den skilles fra kroppen (Idiomelon II), og «støvet, skyggene og asken» (IV), og hvordan vår skjønnhet, «skapt etter Guds bilde» (VIII), ligger vansiret i graven. Det er ikke rart om vi gråter og hyler når vi tenker på det mysterium som rammer oss. Ved å fokusere på dødens tragedie, Hl. Johannes ønsker at vi også tenker på vår egen død og syndens følger (dvs. død og fordervelse).

På den andre hånd er Påskekanonen «høyt festlig» og «skinner av lys.» For å uttrykke Oppstandelsens hemningsløse glede, valgte Hl. Johannes å komponere denne kanonen i 1. Tone, som karakteriseres av en viss storhet og glede. Hl. Johannes ber oss å være opplyst (1. Ode), fordi Kristus er livets soloppgang for alle (5. Ode). Frelseren fører oss fra døden til livet, fra jord til himmelen (1. Ode), og de døde «haster seg til lyset med gledelige steg» (5. Ode). Hl. Johannes taler gjentatte ganger om lys, om Kristi rettferdighet og medlidenhet, og Hans seier over døden. Kristus, den Nye Adam, kommer for å redde den falne Adam (og hele menneskeligheten) og gjenopprette ham til det livet han ble skapt til. Kristi Oppstandelse er «forløper til Oppstandelsens strålende og lyse Dag» (7. Ode) da Kristus, det tidløse Lys i legemlig form, skinner frem fra graven for alle! Vi vet dette, fordi vi hører denne kanonen om og igjen i påsketiden.

Men begravelsesgudstjenesten er ikke så godt kjent fordi vi ikke hører den ofte – kanskje bare et par ganger i året. Fordi vi sørger over tapet av en vi er kjær, pleier vi kun å huske disse hymnenes dystre deler. Men, selv midt i sorgen er det håp om det evige liv og forventning om Guds miskunn og medlidenhet. Gjennom Idiomela taler Hl. Johannes om Kristus som har utvalgt de døde (I) som er Hans tjenere (V, VI), ber Herren om å gi ham hvile blant dem som gleder seg (III), i velsignelse (IV), og i de levendes land (VI).

Ved første blikk virker kanskje Hl. Johannes’ begravelseshymner morbide og for opptatte av legemets oppløsning, men det er nyttig og lærerikt å tenke over dødens mysterium. Ortodoksiens helgener og åndelige veiledere har i alle tider forstått hvor viktig dette er. De som lengter etter frelse må tenke på død og dom. Tanken på vår egen dødelighet kan hindre oss i å synde, og også minne oss om den begrensede tiden vi har til å utarbeide vår frelse. Hl. Johannes Idiomela minner oss om hva som skjer med dem som er formørkede og forvrengte av synd. De blir fordervelsens arvinger, og deres død er virkelig sørgelig! Disse hymnene er også et håpsanker for de troende. De minner oss om at døden ikke lenger truer de rettferdige som har strevd for å rense seg selv fra synd og forene seg selv med Kristus.

Hl. Makarios av Egypt forteller oss, «Til den grad et menneske har ved egen styrke og tro deltatt i Helligåndens himmelske herlighet, og har utsmykket sin sjel med gode gjerninger, til samme grad vil også hans legeme forherliges på Oppstandelsesdagen» (Filokalia, Vol. IV, p. 349). De som ved omvendelse og åndelig strid mottar Helligåndens nåde vil bli guddommelige og himmelske i sjel og legeme. Men de som på andre hånd har sjeler forvrengte av synd vil vise et legeme som er full av hver motbydelighet.

Hl. Johannes vil ikke at vi skal tenke på gravens stygghet, men heller tenke på syndens styggdom, og hvordan den kan omvandles til åndelig skjønnhet. Akkurat som vi ikke kan tenke på Kristi korsfestelse uten Hans Oppstandelse, kan vi ikke tenke på døden uten å huske at vi skal gjenoppreises på Den siste dag. Begravelsens Idiomela og Påskekanonen, når lest sammen, minner oss om syndens følger, og også om veien til Oppstandelsen som Kristus har åpnet for oss. Men før legemets oppstandelse, må først komme sjelens oppstandelse. Vi må gå fra dødsfrykt til sann omvendelse og lengsel etter Gud, som viser seg i et rettferdig og guddommelig liv. Den åndelige skjønnheten i et slikt liv henviser Den guddommelige skjønnhet, som er én grunn til at helgenberetninger har slik kraft til å inspirere oss.

Hl. Johannes Damaskinos’ liturgiske poesi kan føre oss fra sorg til anger, omvendelse og til og med glede når vi ser vårt eget liv i lyset av Kristi død og oppstandelse. Når vi lytter til disse hymnene og tenker over dem, finner vi i dem forsikring om at denne forgjengelige natur vil en dag kle seg i uforgjengelighet, dødelighet i udødelighet, og at døden er oppslukt og seieren vunnet (1 Kor. 15:54).
 

Her er landets første ortodokse nonnekloster

NRK
 

Vi har ein guddommeleg liturgi kvar morgon og tre bønnestunder utover dagen. Desse er opne for kven som helst, fortel abbedisse Thavoria. Ho er overhovud for nonneklosteret som er kalla Klosteret av de heilage Kong Olav og Profet Elias.

Om de heterodokse

av Fader Serafim Rose
 
Ortodoksien er Kirken grunlagt av Kristus for menneskelighetens frelse, og derfor må vi med våre liv bevare dens ubesudlede lære og vår trofasthet til den. Kun i Den ortodokse kirke gis nåde ved sakramentene (de fleste andre kirker hevder ikke en gang å ha sakramenter på noen alvorlig måte). Kun Den ortodokse kirke er Kristi Legeme, og hvis frelsen er vanskelig nok innenfor Den ortodokse kirke, må det være enda vanskeligere utenfor Kirken!

Men det er ikke for oss å si hvilken tilstand de utenfor Den ortodokse kirke er i. Hvis Gud ønsker å frelse noen som er kristne på den beste måte de vet om, uten å noen gang kjenne til Den ortodokse kirke, er det opp til Ham, ikke oss. Men når Han gjør dette, er det utenfor den vanlige frelsesveien Han har vist oss – som er Kirken, som del av Kristi Legeme. Jeg kan godta opplevelsene til protestanter som er «gjenfødte» i Kristus; jeg har møtt mennesker som har forandret hele livet ved å møte Kristus, og kan ikke fornekte deres opplevelse bare fordi de ikke er ortodokse. Jeg kaller disse menneskene «subjektive» eller «begynnende» kristne. Men før de forenes med Den ortodokse kirke kan de ikke ha kristendommens fylde, de kan ikke være objektive kristne som tilhører Kristi Legeme og mottar sakramentenes nåde. Jeg tror det er derfor det er så mange forskjellige grupperinger blant dem – de begynner det kristne liv ved en sann omvendelse til Kristus, men de kan ikke fortsette det kristne liv på riktig måte før de forenes med Den ortodokse kirke, og derfor erstatter de Kirkens lære og sakramenter med sine egne meninger og subjektive erfaringer.

Jeg ville derfor ha sagt dette om de kristne som er utenfor Den ortodokse kirke: de har ikke enda sannhetens fylde – kanskje den ikke enda har blitt åpenbart for dem, eller kanskje det er vår skyld for ikke å ha levd og lært Den ortodokse tro på en måte de kan forstå. Med slike mennesker kan vi ikke ha trosenhet, men det er ingen grunn til at vi burde anse dem som fullstendig bortkomne og lik hedninger (vi burde jo ikke være fiendtlige mot hedninger heller – de har heller ikke sett sannheten enda!). Det er sant at mange heterodokse hymner inneholder en lære eller i hvert fall legger vekt på noe som er galt – særlig ideen at når man først er «frelst» trenger man ikke å gjøre noe videre siden Kristus har gjort alt for deg. Denne ideen hindrer folk til å se ortodoksiens sannhet som understreker at vi må streve for vår frelse selv etter Kristus har gitt os den, som Hl. Paulus sier: arbeid på deres frelse med frykt og beven [Fil. 2:12]. Men nesten alle de religiøse julesangene er rette, og de synges av ortodokse kristne i [Vesten] (selv i de strengeste kloster!).

Ordet «heretiker» blir brukt alt for ofte i dag. Det har en viss bruk, å skille nye dogmer fra Den ortodokse lære; men få av de heterodokse kristne i dag er bevisste «heretikere,» og det gagner virkelig ingen å kalle dem det…

…Vi burde anse de heterodokse som mennesker som ortodoksien ikke enda har blitt åpenbart for, som mennesker som er potensielt ortodokse (om bare vi ga dem et bedre eksempel!). Det er ingen grunn til at vi ikke skall kalle dem kristne eller være vennlige med dem, å anerkjenne at vi i hvert fall har tro til Kristus i felles, og leve i fred særlig med våre egne familier. St. Innocents holdning til romersk-katolikkene i California er et godt eksempel for oss. En hard, polemisk holdning er nødvendig kun når de heterodokse prøver å villede vår flokk eller endre vår lære…

Når det gjelder fordommer, tilhører dette mennesker, og ikke Kirken. Ortodoksien krever ikke at du godtar noen slags fordommer eller meninger om andre raser, nasjoner, osv.
 
Oversatt fra: Father Seraphim Rose: His Life and Works, kapittel 84.


Hvorfor behøver vi å gå i kirken?

av Metropolitt Hilarion Alfejev

Mange som skjeldent går i kirken har en slags forbrukerholdning ovenfor kirken. De kommer til kirken, for eksempel, før en lang reise –tenner et lys bare for å gjøre det, så ingenting skjer på veien. De kommer i to eller tre minutter, korser seg raskt, tenner et lys og går sin vei. Noen, når de går inn i en kirke, sier: ”Jeg vil betale penger så Fader kan be for den-og-den” – og betaler og går. Presten må be, men disse menneskene deltar ikke i bønnen selv.

Dette er feil holdning. Kirken er ikke en Snickersautomat: legg på en mynt, så detter godteri ut. Kirken er et sted du går for å leve og lære. Hvis du opplever vanskeligheter eller en av dine neste er syke, begrens deg ikke til kun å gå og tenne et lys. Kom til kirken for gudstjeneste, fordyp deg selv i bønnens elementer, og løft opp din bønn om ditt behov sammen med presten og samfunnet.

Det er viktig at tilstedeværelse i kirken er regelmessig. Det er gagnelig å gå i kirken hver søndag. Den guddommelige liturgi, på søndager og andre helligdager, er en tid der vi kan, ved å gi opp et par timer av våre jordiske affærer, stupe inn i bønnenes elementer. Det er godt å komme til kirken med hele ens familie, for å skrifte og motta Nattverden.

Hvis man lærer å leve fra søndag til søndag, i gudstjenestenes og Den guddommelige liturgis rytme, endres hele ens liv dramatisk. Det vil først og fremst bli disiplinert. Den troende vet at han neste søndag må svare til Gud, og han lever anderledes: han lar seg ikke delta i mange synder han ellers hadde deltatt i dersom han ikke gikk i kirken. Den guddommelige liturgi er også en mulighet for å delta i Nattverden, dvs. å forenes med Gud, ikke bare åndelig, men fysisk. Til sist, er Den guddommelige liturgi en helhetlig gudstjeneste der hele kirkesamfunnet og hver av dets medlemmer kan be for alt og alle som plager eller bekymrer ham eller henne. Under Liturgien kan de troende be for seg selv, for deres neste og deres fremtid, å frembære omvendelse for deres synder og be om Guds velsignelse for deres fremtidige tjenester. Det er viktig å lære seg å delta fullstendig i Liturgien. Kirken har også andre gudstjenster som, f.eks., Vigiljen – en forberedelse for Nattverden. En kan be om moleben [en forbønns gudstjeneste] for en annens helse. Men ingen såkalt ”privat” gudstjeneste – dvs. gudstjenester som utføres for en eller annen person – kan erstatte Den guddommelige liturgi, fordi Liturgien er kirkebønnens kjerne, og burde være det åndelige livets kjerne for hver kristen og kristen familie.

mandag 16. juni 2014

Hl. Silouan av Athos om de heterodokse

av Elder Sofroni av Essex

Jeg husker en samtale [Hl. Silouan] hadde med en viss arkimandritt som drev med misjonsarbeid. Denne arkimandritten respekterte Staretsen og besøkte ham mange ganger mens han var på Det hellige fjell. Staretsen spurte ham hva slags prekener han gav folket. Arkimandritten, som fortsatt var ung og uerfaren viftet med hendene, svaiet med hele kroppen og svarte ivrig, «Jeg sier til dem, ‘Troen deres er helt feil, forvrengt. Ingen ting er riktig, og hvis dere ikke omvender dere, vil dere ikke finne frelse.»
Staretsen lyttet til ham, og sa, «Si meg, Fader Arkimandritt, tror de på Herren Jesus Kristus, at Han er den sanne Gud?»
«Ja, det tror de.»
«Og har de ærbødighet for Guds Moder?»
«Ja, men de har ikke riktig lære om henne.»
«Og hva med de hellige?»
«Ja, dem har de ærbødighet for, men siden de har falt vekk fra Kirken, hva slags helgener kan de ha?»
«Feirer de de guddommelige gudstjenester i deres kirker? Leser de Evangeliene?»
«Ja, de har kirker og gudstjenester men sammenliknet med våre, er de så kalde og livløse!»
«Fader Arkimandritt, folk føler i sine hjerter når de gjør noe riktig, å tro på Jesus Kristus, å ha ærbødighet for Guds Moder og de hellige, som de påkaller i bønn, så hvis du fordømmer deres tro vil de ikke lytte til deg… Men hvis du bekrefter at de gjør godt ved å tro på Gud og ha ærbødighet for Guds Moder og de hellige; at de gjør vel ved å gå i kirken, og be hjemme, lese Det guddommelige ord, osv.; og deretter forsiktig viser dem hva de gjør galt og viser dem hva de burde rette på, da vil de lytte til deg, og Herren vil fryde seg over dem. Og på denne måten vil vi alle finne frelse ved Guds nåde… Gud er kjærlighet, og derfor må alltid forkynnelsen av Hans ord komme fra kjærlighet. Da vil det være til gagn for både predikant og lytter. Men hvis du ikke gjør annet enn å fordømme, vil ikke folkets sjel lytte til deg, og intet godt vil komme av det.»
Oversatt fra: Archimandrite Sophrony, St. Silouan the Athonite, Crestwood, NY: St. Vladimir's Seminary Press, 1999.


fredag 13. juni 2014

Hvile som ærbødighet for Skaperen

av Erkebiskop Demetrios av Amerika
 
I denne juni måned trer vi med glede over sommertidens terskel. For mange av oss, gir sommermånedene oss en mulighet til å hvile fra vårt arbeid, en pause fra jobb eller studier, og til å tenke på det viktige i resten av livet.

Vår dyrebare tid borte fra arbeidet gir oss en mulighet til å fornye oss selv igjen, så vi kan vende tilbake til arbeidet med fornyet tanke og ånd.

Vi mennesker følger en syklus, og gjentar et mønster med arbeid og hvile hvert år, i enstemmighet med årstidene, så våre liv kan fylles med orden, rytme og struktur.

Et sunt forhold mellom arbeid og hvile er sterkt understreket i moderne samfunn; vår hvile fra arbeidets byrde, fra uro og stress skaper mer produktive arbeidsmiljø og sunnere forhold.

Men forstått som et teologisk konsept, har hvile mye mer enn en praktisk eller funksjonell betydning. Hvile har et guddommelig aspekt, som Gud viser oss selv, siden Han ifølge Bibelen hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt skapelsesarbeid (1 Mos 2:2). Dette foreslår at hvile er noe mye mer enn slutt på arbeid. Det er heller en åndelig imitasjon av vår Skaper, og innebærer dyp ærbødighet for Ham.

Å hvile er å anerkjenne med ydmykhet vår privilegerte plass innenfor Guds skapelse, der vi deltar i Hans guddommelige skapelseshandling ved vår menneskelige tilbedelse, lovpris og kjærlighet.

Derfor kan vår hvile fra arbeid i sommertiden aldri tolkes som en «ferie» eller fravær fra vår tilbedelse og lovprisning av Herren. Tvert imot gir vår hvile fra vårt arbeid oss forfriskende muligheter for åndelig fornyelse, og lar oss trekke vekk fra arbeidsplassens ansvar slik av vi kan gjenopplive vår sjeler ved bønn og stille kontemplasjon om Gud.

Vi har et perfekt eksempel på åndelig retrett i vår Herre Jesu Kristi person, som lettet det intensive arbeidet i sin tjeneste ved hvilens åndelige goder, en mulighet til å være alene med Gud Faderen.

Mange ganger, ser vi at Kristus trekker seg tilbake fra samfunnet for å finne hvile og styrke ved bønn og kontemplasjon av Hans himmelske Faders vilje. Denne regelmessige hvilen var i seg selv en åndelig styrkende handling, med røtter i trofast religiøs handling, stadig lydhørhet ovenfor Gud, og en udødelig kjærlighet for hele menneskeligheten.

Når vi nå begynner sommertiden, ber jeg at vi må huske hvilens åndelige dimensjon, og de store mulighetene for åndelig fornyelse våre ferietider gir oss.

Må Gud, hele menneskelighetens Skaper, alltid bevare dere i sin kjærlige beskyttelse, og må Han gjøre deres ferietid til en tid for åndelig og legemlig fornyelse.

Oversatt fra: The Orthodox Observer, June-July 2003

torsdag 5. juni 2014

Om bønn for de hensovnede

av Metropolitt Hilarion Alfejev

Vi burde ikke be kun for våre neste som er i live, men også for dem som har gått inn i den andre verden.

Bønn for de hensovnede er nødvendig først og fremst fordi, når noen står oss nær, har vi en naturlig følelse av tap, som vi lider dypt av. Men den personen fortsetter å leve: han lever bare i en annen dimensjon, fordi han har gått inn i den andre verden. Vi burde be for den hensovnede slik at vi ikke mister kontakten med ham. Da føler vi hans nærvær, at han ikke har forlatt oss, og at den levende forbindelsen mellom oss forblir.

Men den andre personen trenger så klart også våre bønner for de hensovnede, fordi når noen dør går de inn i en annen verden, der de møter Gud for å svare på alt de gjorde i dette liv, godt og ondt. Det er veldig viktig at en slik person følges på veien av bønnene til sine kjære, de som har forblitt her på jorden og bevarer hans minne. Vi, som forblir på jorden, kan be Gud om at Han letter denne personens byrde. Og Kirken tror at den hensovnedes byrde er lettet av bønnene til dem som ber for ham her på jord.

Helten i Dostojevskis roman Brødrene Kharamazov, Elder Zosima (basert på Hl. Tikhon av Zadonsk), sier dette om bønn for de hensovnede: «Kom også i hu: hver dag og hver stund du har tid, gjenta inni deg: ‘Herre, forbarm Deg over alle dem som kommer foran Deg i dag.’ For hver time og hver stund forlater tusener av mennesker sine liv på jorden, og deres sjeler kommer foran Herren – og så mange av dem skilles fra jorden i ensomhet, ukjente, og sørger over at ingen vil sørge over dem, eller vite om de noen gang har levd. Og derved, kanskje fra den andre siden av verden, vil din bønn om hans hvile stige opp til Herren, selv om du aldri kjente ham, eller han deg. Hvor rørende det er for hans sjel, når han i frykt kommer foran Herren, å føle at noen i det øyeblikk ber også for ham, og at det fortsatt finnes et menneske på jorden som elsker ham. Og Gud vil også se til dere begge med større miskunn, for hvis du så til han med slik medlidenhet, hvor mye mer vil Han som er uendelig mer miskunnelig og kjærlig enn deg gjøre det. Og Han vil tilgi ham for din skyld.»
 
Nyere innlegg Eldre innlegg Start