torsdag 31. oktober 2013

Noen ord fra Moder Gavrilia

Hvilket som helst sted kan bli et Oppstandelsens sted, hvis Kristi ydmykhet blir vår livsstil.
Du kan sove, så lenge du er i en årvåken tilstand.
Det er noen som holder seg våkne for noen få, og noen som holder seg våkne for alle.
Ortodoks spiritualitet er kunnskap som læres gjennom lidelse og ikke lærdom.
Ønsk ikke mange ting, enten de er tilgjengelige eller ikke. Pass hellere på å helliggjøre det lille du har.
Å lære hvordan å elske Gud: det er den eneste utdannelsen.
Det er intet billigere enn penger.
Bedre å ha helvete i denne verden enn helvete i den neste.
Det er ikke hva vi sier, men hva vi lever. Det er ikke hva vi gjør, men hva vi er.
Jeg tar på meg min rasson (nonnehabiten) og snakker ikke hvis ingen spør. Min rasson taler.
Hvis du elsker hele verden, er hele verden vakker.
Noen sa at en kristen er den som renser kjærlighet og helliggjør arbeid.
Vårt mål burde være å ha Parakleten (Hjelperen) i våre hjerter, selv når vi har Parasitten i hodet.
Vi blir et speilbilde av himmelen ved å si: «Skje Din vilje, som i himmelen, så og på jorden.»
Den som elsker er ikke oppmerksom på det, slik han heller ikke er oppmerksom på at han puster.
Når himmelens dører er åpne, er de også åpne på jorden.
Når tankene ikke distraheres av verdslige affærer og forblir i enhet med Gud, da blir selv vår «God dag» en velsignelse.
I livets tidlige steg trenger vi nærværet til noen vi elsker. Mens vi vokser, fyller den ene God med sin kjærlighet og så mye glede at vi ikke lenger treger noen andre. Sjelen gjør dette i begynnelsen fordi den ikke enda vet hvem den elsker, og tror det er den eller den.
Ofte er det handlingen Gud øsker av oss, men intensjonen bak den. Vårt ønske om å følge Hans bud er nok for Ham.
Når Gud skapte oss, gav Han oss Live og pustet sin Hellige Ånd inn i oss. Denne Ånden er kjærlighet. Når kjærlighet forlater oss, blir vi som døde lik. Vi lever ikke lenger.
En kristen må ha ærefrykt for Eksistensens Mysterium i alle og alt.
Sann indre fremgang begynner bare når noen slutter å lese alt annet en Evangeliet. Det er bare da at, i enhet med Gud gjennom Jesusbønnen, vi hører Guds vilje.
Ønsk aldri noe annet enn Guds vilje, og godta med kjærlighet alle prøver som kommer din vei.
Døm aldri noen etter de onde gjerningene de gjør mot deg, men se Kristus i hans hjerte.
Spør aldri: «Hvorfor skjedde dette meg?» Når du ser noen som lider fra koldbrann, kreft eller blindhet, si aldri: «Hvorfor skjedde dette med ham?» Men be heller Gud om å vise deg det andre stedet… Da, like englene, vil du se ting som de virkelig er: Alt er Guds plan. ALT.
En vis man sa: Hvis du kun lever for deg selv, hadde det vært bedre om du aldri ble født.
Å være saktmodig er å ønske aldri å ha dårlig samvittighet.
Når det kommer tanker om å dømme andre, be til Gud om å fjerne dem med én gang, så du kan elske det mennesket som Han gjør. Da vil Gud hjelpe deg å se dine egne feil. Hvis Kristus var synlig, kunne du ha hatt slike tanker?
Hvis du ikke liker noen, prøv å se Kristus i det mennesket. Da hadde du ikke turt å si et eneste ord imot dem.
Vi må elske andre å godta dem i våre hjerter slik Gud viser dem for oss. Slik har Herren selv bestemt, samt vår Ortodokse Tradisjon.
Ingen burde bli en annen persons tjener. Vi er kun Guds tjenere. «For dere ble kjøpt til en pris,» sier Apostelen (1 Kor. 6:20). Derfor burde det ikke være noen form for trelldom i forhold blant mennesker.
Alt vi sier forblir i evighet.
Bare når du er fullkommen i kjærlighet kan du nå apatheia (lidelsesløshet).
Bare de som handler uten sann kjærlighet opplever vanskeligheter.
Når vi trenger hjelp sender Gud noen til oss. Vi er alle medreisende. 
Guds røst er stillhet.
Vårt mål er å tilbe Gud og elske vårt medmenneske.
Vi finner lykke og fred kun ved å leve etter Guds bud.
Det viktigste veldedighetshandlingen er å tale godt om vårt medmenneske.
Bedre å be med leppene enn ikke å be i det hele tatt.

Oversatt fra: "The Life and Sayings of Mother Gavrilia"

onsdag 30. oktober 2013

Ildelven

Ildelven
av Alexandre Kalomiros

En tale holdt ved The Orthodox Conference i Seattle, Washington i 1980

Et svar til spørsmålene: (1) Er Gud virkelig god? (2) Skapte Gud helvete?

+ I Faderens, og Sønnens, og Helligåndens Navn.

Ærverdige fedre, kjære brødre og søstre:

Det er ingen tvil om at vi lever i frafallens alder spådd for de siste dager. I praksis er de fleste ateister, selv om mange av dem fortsatt tror teoretisk. Likegyldighet og denne verdens ånd rår overalt.

Hva er årsaken til denne tilstanden?

Grunnen er kjøling av kjærligheten. Kjærlighet for Gud brenner ikke lenger i menneskers hjerter, og på grunn av dette har kjærligheten blant oss også dødd.

Hva er grunnen til menneskenes avtagende kjærlighet for Gud? Svaret er sannelig synd. Synd er den mørke skyen som ikke lar Guds lys nå våre øyne.

Men synd har alltid vært. So hvordan kom vi til ikke bare å overse Gud, men å hate ham? Menneskets holdning til Gud er ikke virkelig uvitenhet, eller virkelig likegyldighet. Hvis du gransker mennesker forsiktig vil du se at deres uvitenhet og likegyldighet merkes av et dypt hat. Men ingen hater det som ikke eksisterer.

Jeg har en mistanke om at mennesker i dag tror på Gud mer enn noen gang i menneskets historie. Mennesker kjenner Evangeliet, Kirkens lære, og Guds skapelse bedre enn noen annen gang. De har en dyp bevissthet om Hans eksistens. Deres ateisme er ikke en virkelig vantro. Det er heller en avvikelse fra noen vi kjenner godt men som vi hater med hele vårt hjerte, akkurat som demonene gjør.

Vi hater Gud, og derfor overser vi Ham som om vi ikke ser Ham, og later som vi er ateister. I virkeligheten ser vi på Ham som vår verste fiende. Vår negasjon er vår vrede, vår ateisme er vår hevn.

Hvorfor hater mennesker Gud? De hater Ham ikke bare fordi deres gjerninger er mørke mens Guds er lys, men også fordi de ser på Ham som en trussel, en forestående og evig fare, som en fiende i en rettssal, som en motstander i loven, som en offentlig aktor og en evig forfølger. For dem, er Gud ikke lenger den allmektige legen som kommer for å frelse dem fra sykdom og død, men heller en vond dommer og en hevngjerrig gransker.

Djevelen har klart å få mennesker til å tro at Gud ikke virkelig elsker oss, at Han egentlig elsker kun seg selv, og at Han godtar oss bare hvis vi oppfører oss som Han vil; at Han hater oss hvis vi ikke oppfører oss som Han befaler, og er så krenket av vår ulydighet at vi må betale for det med evig tortur, skapt av Ham til det målet.

Hvem kan elske en bøddel? Selv de som prøve hardt for å redde seg selv fra Guds vrede kan ikke virkelig elske Ham. De elsker kun seg selv, og prøver å unnslippe Guds vrede og vinne evig fryd ved å tilfredsstille denne fryktelige og ekstremt farlige Skaperen.

Ser du hvordan djevelen bakvasker vår all-kjærlige, barmhjertige, og absolutt gode Gud? Det er derfor djevelens greske navn er διάβολος, ”bakvaskeren.”

II

Men hva var middelet djevelen brukte til å bakvaske Gud? Hvilke midler brukte han for å overbevise menneskeligheten, for å forvrenge menneskelig tanke?

Han brukte ”teologi”. Han kom først med små endringer i teologi som han så klarte å øke mer og mer etter de ble godtatte helt til kristendommen ble helt ugjenkjennelig. Det er dette vi kaller ”Vestlig teologi”.

Har dere noen gang prøvd å definere hva Vestens teologis prinsipielle egenskap er? Dens prinsipielle egenskap er at den forstår Gud som ondskapens virkelige årsak.

Hva er ondskap? Er det ikke fremmedgjøring fra Gud som er Livet?[1] Er det ikke døden? Hva sier Vestens teologi om døden? Alle romersk-katolikker og de fleste protestanter forstår døden som Guds straff. Gud så på alle mennesker som skyldig i Adams synd og straffet dem med døden, dvs. ved å fremmedgjøre dem fra seg selv, og derved fratok dem sin livgivende energi, og så drepte dem først åndelig og så legemlig, ved en slags åndelig sult. Augustin tolker verset fra 1. Mosebok, ”Den dagen du spiser av [frukten], skal du dø” som ”Den dagen du spiser av den, skal Jeg drepe deg.”

Noen protestanter forstår døden, ikke som en straff, men som naturlig. Men er ikke Gud Skaper av alle ting? Så for begge to er Gud dødens virkelige årsak.

Og dette gjelder ikke bare legemlig død. Det gjelder like mye sjelens død. Forstår ikke vestlige teologer helvete, menneskets evige åndelige død, som en straff fra Gud? Og forstår de ikke djevelen som Guds bøddel for menneskenes evige straff i helvete?

Vestens ”Gud” er en krenket og sint Gud, full av vrede for menneskenes ulydighet, som ønsker i sin ødeleggende lidelse å torturere hele menneskeligheten i evighet for deres synd, hvis Han ikke mottar et evig tilfredsstillelse for sin krenkede stolthet.

Hva er det vestlige dogma om frelsen? Drepte ikke Gud Gud for å tilfredsstille sin egen stolthet, som de i Vesten kaller rettferdighet? Og er det ikke ved denne tilfredsstillelsen at Han godtar å frelse noen av oss?

Hva er frelse for vestlig teologi? Er det ikke frelse fra Guds vrede?[2]

Ser dere da at vestlig teologi lærer at den virkelige faren og vår virkelige fiende er vår Skaper og Gud? Frelse, for de i Vesten, er å bli frelst fra Guds hender!

Hvordan kan en elske en slik Gud? Hvordan kan vi ha tillit til noen vi hater? Tro i sitt dypere vesen kommer fra kjærlighet. Derfor hadde det vært vårt ønske at den som truer oss ikke engang eksisterer, særlig når trusselen er evig.

Selv om det finnes en måte å unngå dette allmektige men onde Vesenets evige vrede (Hans Sønns død i vårt sted), hadde det vært mye bedre om dette Vesenet ikke fantes. Dette var den mest logiske konklusjonen av de Vestliges tanker og hjerter, for selv evig Paradis hadde vært forferdelig med en slik grusom Gud. Slik ble ateismen født, og det er derfor Vesten er dens fødselssted. Ateisme var ukjent for østlig kristendom helt til vestlig kristendom ble innført der og. Mennesker ble ateister som et følge av vestlig teologi.[3] Ateisme er en fornektelse, en negasjon av en ondskapsfull Gud. Mennesker ble ateister for å bli frelst fra Gud, og gjemte sine hoder og lukket sine øyner som en struts. Ateisme, mine brødre og søstre, er en negasjon av den romersk-katolske og protestantiske Gud. Ateisme er ikke vår virkelige fiende. Vår fiende er den falsifiserte og forvrengte ”kristendommen.”

III
I Vesten snakker de ofte om ”Den gode Gud” (f.eks. i Frankrike sier man nesten alltid le bon dieu når man snakker om Gud). Men Vest-Europa og Amerika var aldri overbevist om at en slik god Gud eksisterte. Tvert imot, kalte de Gud god på samme måte som grekere kalte kopperens forbannelse, ευλογία, dvs. en velsignelse, en benediksjon, for å drive den bort. Av samme grunn kalte de Svartehavet Εύξεινος Πόντος – den gjestfrie sjøen – selv om det var en forferdelig og farlig sjø. Dypt inni den vestlige sjelen, føles det at Gud er en ondskapsfull Dommer, som aldri glemmer noe som har krenket Ham i våre overtredelser mot Hans lover.

Denne juridiske forståelsen av Gud, denne helt forvrengte tolkningen av Guds rettferdighet, var ikke annet enn en projeksjon av menneskelige lidelser på teologi. Det var en tilbakevending til den hedenske tendensen til å menneskeliggjøre Gud og guddommeliggjøre mennesket. Mennesker er sinte og harme når de ikke tas på alvor, og anså det som en ydmykelse kun hevn kunne fjerne, enten ved forbrytelse eller duell. Dette var den verdslige, lidenskapelige forståelsen av rettferdighet som rådet i tankene til et såkalt ”kristent” samfunn.

Vestlige kristne forsto Guds rettferdighet på samme måte også; Gud, det evige Vesen, var uendelig krenket av Adams ulydighet. Han bestemte at skylden for Adams overtredelse ble overført til alle hans barn, og at alle skulle dømmes til døden for Adams synd, som de selv ikke begikk. Guds rettferdighet for Vesten var som en vendetta. Ikke bare den som krenket deg, men også hele hans familie må dø. Og menneskets håpløse tragedie var at ingen mennesker, selv ikke hele menneskeligheten, kunne tilfredsstille Guds krekede ære, selv om alle mennesker gjennom hele historien hadde blitt ofret. Guds ære kunne bare reddes hvis Han kunne straffe noen med same ære som Ham. Så for å redde både Guds ære og menneskeligheten, var det ingen annen løsning enn Hans Sønn inkarnasjon, så et menneskelig med guddommelig ære kunne ofres for å redde Guds ære.

IV
Denne hedenske forståelsen av Guds rettferdighet, som krever uendelige ofre for å tilfredsstilles, gjør Gud helt klart til vår fiende og årsaken til all vår uheldighet. Det er også en form for rettferdighet som ikke er rettferdig i det hele tatt siden den straffer og krever tilfredsstillelse fra personer som ikke på noen måte var ansvarlige for deres forfedres synder.[4] Med andre ord, det Vesten kaller rettferdig burde heller kalles forakt og hevngjerrighet av verste slag. Selv Kristi kjærlighet og offer mister all betydning og logikk i denne schiznoide forståelsen av en Gud som dreper Gud for å tilfredsstille Guds såkalte rettferdighet.

Har denne rettferdigheten noe å gjøre med rettferdigheten Gud har åpenbart for oss? Har uttrykket ”Guds rettferdighet” denne betydningen i de Gamle og Nye Testamenter?

Kanskje begynnelsen av denne misforståtte tolkningen av ordet rettferdighet i Den hellige skrift var dens oversettelse med det greske ordet δικαιωσύνη. Ikke fordi det er en dårlig oversettelse, men fordi dette ordet, som hadde tilknytning til hedensk, humanistisk gresk sivilisasjon, hadde mange menneskelige definisjoner og kunne lett misforstås.

Ordet δικαιωσύνη innebærer lik fordeling. Det er derfor den representeres av en vekt. De gode belønnes og de onde straffes av et menneskelig samfunn på en rettferdig måte. Dette er menneskelig rettferdighet, slik man ser i en rettssal.

Men er det dette Guds rettferdighet innebærer?

Order δικαιωσύνη, ”rettferdighet”, er en oversettelse av det hebraiske ordet צדקה (şedaqah). Dette ordet betyr ”den guddommelige energi som utretter menneskets frelse.” Det er parallelt og nesten synonymt med det andre hebraiske ordet, חסד (hesed), som betyr ”nåde”, ”medlidenhet”, ”kjærlighet”, og ordet, אמת (emeth), som betyr ”troskap”, ”sannhet”.  Som dere ser gir dette det vi kaller rettferdighet en helt ny dimensjon.[5] Det er slik Kirken forsto Guds rettferdighet. Det er dette kirkefedrene lærte om det. ”Hvordan kan du kalle Gud rettferdig,” skriver Hl. Isak Syreren, ”når du leser ligningen om belønningen gitt til arbeiderne? ’Venn, jeg gjør deg ikke urett. Jeg vil gi ham som kom sist, det samme som den som kom ved den første time’.” ”Hvordan kan et menneske kalle Gud rettferdig,” forsetter Hl. Isak, ”når han leser om den bortkomne sønnen, som sløste bort formuen sin i et vilt liv, og allikevel, kun på grunn av angeren han viste, løp faren ham i møte og kastet seg om halsen på ham, og satte ham over all sin rikdom? Om vi tviler var det ingen annen en Guds selveste Sønn sa dette om Gud, og bar vitne om Ham. Hvor er da Guds rettferdighet, for mens vi var syndere, døde Kristus for oss!”[6]

Så vi ser at Gud ikke er rettferdig, som mennesker forstår dette ordet, men at Hans rettferdighet betyr Hans godhet og kjærlighet, som gis på en urettferdig måte, dvs. at Gud alltid gir uten å ta, og Han gir til folk som oss som ikke er verdige til å motta. Det er derfor Hl. Isak lærer oss: ”Ikke kall Gud rettferdig, for Hans rettferdighet vises ikke i det som angår deg. Og hvis David kaller Ham rettferdig og oppriktig, åpenbarte Hans Sønn for oss at Han er god og barmhjertig. ’Han er god,’ sier Han, ’mot de onde og vantro’.”[7]

Gud er god, kjærlig, og barmhjertig mot dem som overser, er ulydige mot, og ser bort fra Ham.[8] Han gjengjelder aldri vondt med vondt, og Han hevner seg aldri.[9] Hans straff er alltid en kjærlig form for rettledning, så lenge noe kan rettes på og leges i dette livet.[10] Den fortsetter aldri i evigheten. Han skapte alt godt.[11] Ville dyr anerkjenner som sin hersker den kristne som ved ydmykhet har oppnådd Guds likhet. De nærmer seg ham, ikke med frykt, men med glede, i takknemlig og kjærlig underordning; de nikker med hodene og slikker hendene hans og tjener ham med takknemlighet. Dyrene vet at deres Hersker og Gud ikke er vond, ond og hevngjerrig, men full av kjærlighet (Se også Hl. Isak Syreren, Σωζόμενα Ασκητικά [Athen, 1871], pp.95-96). Han beskyttet og frelste oss når vi falt. Det evige onde har ikke noe å gjøre med Gud. Det kommer i stedet fra Hans forstandige skapningers frie vilje, og denne viljen respekterer Han.[12]

Døden var ikke påført oss av Gud.[13] Vi falt i det ved vår opprør. Gud er Liv og Liv er Gud. Vi gjorde opprør mot Gud, vi lukket portene til Hans livgivende nåde.[14] ”For så mye som han forlot livet,” skrev Hl. Basilios, ”så mye nærmet han seg døden. For Gud er Liv, og deprivasjon av liv er død.”[15] ”Gud skapte ikke døden,” fortsetter Hl. Basilios, ”men vi påførte den på oss selv.” ”Men han hindret ikke oppløsningen…så svakheten ikke ble udødelig i oss.”[16] Som Hl. Irenaeus sier: ”Separasjon fra Gud er død, seperasjon fra lys er mørke… og det er ikke lyset som straffer dem med blindhet.”[17]

”Døden,” sier Hl. Maximos Bekjenneren, ”er først og fremst separasjon fra Gud, som måtte følges av legemlig død. Livet er først og fremst Han som sa, ’Jeg er Livet’.”[18] Og hvorfor falt døden over hele menneskeligheten? Hvorfor, lik Adam, døde de som ikke hadde syndet med ham? Her er svaret til Hl. Anastasios Sinaiten: ”Vi arvet Adams forbannelse. Vi ble ikke straffet som om vi hadde brutt det guddommelige budet med Adam; men fordi Adam ble dødelig, overførte han synd til hans etterkommere. Vi ble dødelige siden vi ble født av en dødelig.”[19] Hl. Gregorios Palamas sier dette: ”[Gud] sa ikke til Adam: ’vent tilbake til det du ble tatt av’; men Han sa til ham: ’Støv er du, og til støv skal du vende tilbake’…Han sa ikke: ’Den dagen du spiser av det, dø!’ men, ’den dagen du spiser av det, skal du dø.’ Etterpå sa Han heller ikke: ’vend nå tilbake til jorden,’ men Han sa, ’du skal vende tilbake,’ på denne måten varslet, tillot og stanset ikke det som skulle skje.”[20] Vi ser at døden ikke kom ved Guds befaling men som en følge at Adam kuttet sitt forhold til Livets kilde, ved sin ulydighet; og Gud i sin barmhjertighet bare advarte ham om det.

”Kunnskapens tre”, sier Theofilos av Antik, ”var godt, og dens frukt var god. For det var ikke treet som bar på døden, som noen tror, men ulydigheten; for i frukten var det ikke annet enn kunnskap, og kunnskap er godt når det brukes riktig.”[21] Kirkefedrene forteller oss at budet om å ikke spise fra kunnskapens tre var midlertidig, ikke evig. Adam var et åndelig spedbarn. Ikke all mat kan spises av spedbarn. Noe mat kan til og med drepe dem selv om det er sundt for voksne. Gud plantet kunnskapens tre for mennesket. Det var godt og sundt. Men det var fast føde, mens Adam bare kunne fordøye melk.

V
I Den hellige skrift betyr ”rettferdig” derfor god og kjærlig. Vi snakker om Det gamle testaments rettferdige mennesker. Det betyr ikke at de var gode dommere men at de var gode og gud-elskende folk. Når vi sier at Gud er rettferdig, mener vi ikke at Han er en god dommer som dømmer mennesker i lik grad med deres forbrytelser, men tvert imot at Han er barmhjertig og kjærlig, og tilgir alle overtredelser og ulydigheter, og at Han ønsker å frelse oss på alle måter, og aldri gjengjelder vondt med vondt.[22] I det første bind av Filokalia finner vi en praktfull tekst fra Hl. Antionios som jeg må lese for dere her:
Gud er god, ulidenskaplig, og uforanderlig. Noen som tror det er forstandig og riktig å bekjenne at Gud ikke forandrer seg, vil kanskje spørre hvordan vi kan da si at Gud gleder seg over de gode og viser miskunn til dem som lover Ham, og at Han vender seg bort fra de onde og er harm mot syndere. Vi må svare her at Gud verken gleder seg eller blir sint, for å være glad eller krenket er menneskelige lidelser; Han er heller ikke vunnet over av gaver fra dem som lover Ham, for det hadde betydd at Han påvirket av nytelse. Det er ikke riktig at Guddommen føler glede eller misnøye over menneskelige tilstander. Han er god, og Han gir bare velsignelser og skader aldri, og forblir alltid den samme. Men vi mennesker, hvis vi forblir gode ved å etterlikne Gud, forenes vi med Ham, men hvis vi blir vonde ved ikke å etterlikne Ham, skilles vi fra Ham. Ved å leve i hellighet holder vi oss til Gud; men ved å bli onde gjør vi Ham til vår fiende. Det er ikke at Han blir harm på oss på en vilkårlig måte, men det er våre egne synder som hindrer Gud i å skinne sitt lys inne i oss og vise for oss demonene som piner oss. Og hvis vi blir fridd fra våre synder ved bønn og veldedighet, betyr ikke dette at vi har vunnet Gud over og fått Ham til å endre seg, men at vi ved våre gjerninger og å vende oss til Guddommen, har helbredet vår ondskap og derved kan igjen oppleve Guds godhet. Å si at Gud vender seg bort fra de onde er derfor som å si at solen gjemmer seg for de blinde.[23] [Kap. 150]
VI
Jeg håper dere nå ser hvordan Gud ble bakvasket av vestlig teologi. Augustin, Anselm, Thomas Aquinas og alle deres elever bidro til denne ”teologiske” bakvaskelsen. Og de er grunnlaget for Vestens teologi, både romersk-katolsk og protestantisk. Disse teologene sier så klart ikke tydelig at Gud er et vondt og lidenskapelig Vesen. De tror heller at Gud er bundet av en høyere makt, en dyster og uforsonlig Nødvendighet, lik den som hersket over de hedenske gudene. Denne Nødvendigheten tvinger Ham til å gjengjelde vondt med vondt og tillater Ham ikke å tilgi og glemme det vonde gjort imot Hans vilje, hvis ikke en evig tilfredsstilling ofres til Ham.

Vi åpner her det store spørsmålet om hedensk, gresk innflytelse på kristendommen.

Den hedenske tankegangen var all vranglæres grunnlag. Den var sterk i Østen fordi Østen var møtestedet for alle filosofiske og religiøse bevegelser. Men som vi leser i Det nye testament, ”der synden ble stor, ble nåden enda større.” Så når vranglære blomstret, blomstret også Ortodoksien, og selv om den ble forfulgt av verdens stormenn, overlevde den alltid seirende. Men i Vesten, kom den hedenske tankegangen diskret, uten vranglære. Den kom gjennom den store mengden latinske tekster diktert av Augustin, biskop av Hippo. Hl. Johannes Kassian, som da levde i Vesten, forsto giften Augustins lære inneholdt, og kjempet imot den. Men siden Augustins bøker var skrevet på latin og var veldig lange betydde at det ikke var mulig for resten av kirkefedrene å granske dem, og derfor var de aldri kondemnerte slik Origenes verk var i Østen. Dette lot dem bli veldig innflytelsesrike i senere vestlig tanke og teologi. I Vesten, litt etter litt, forsvant kunnskap om det greske språket, og Augustins tekster var de eneste oldtidsbøkene tilgjengelige der på et forståelig språk. Så Vesten mottok som kristen lære en lære som på mange måter var hedensk. Cæsaropapistiske utviklinger i Roma tillot ikke en sunn reaksjon til denne situasjonen, og Vesten druknet derfor i den humanistiske, hedenske tankegangen som rår der til i dag.[24]

Så vi har Østen på den ene siden, som snakket og skrev på gresk, og forble Det Nye Israel med israelitisk tanke og hellig tradisjon, og Vesten på den andre siden, som hadde glemt det greske språket og mistet kontakt med den østlige tilstand, og hadde arvet gresk tanke og dens mentalitet, og derved utviklet en forvrengt kristen lære.

I virkeligheten er motstanden mellom Ortodoksien og vestlig kristendom intet annet enn fortsettelsen av motstanden mellom Israel og Hellas.

Vi må aldri glemme at kirkefedrene så seg selv som Abrahams sanne åndelige barn, at Kirken så seg selv som Det Nye Israel, og at de ortodokse folkeslagene, om det så var gresk, russisk, bulgarsk, serbisk, rumensk, osv. var bevisste på at de var som Nathaniel, sanne israelitter, Guds Folk. Og mens dette var den sanne bevisstheten bak østlig kristendom, ble Vesten mer og mer et barn av de hedenske og humanistiske Hellas og Roma.

VII
Hva var de prinsipielle egenskapene av disse tankeforskjellene mellom Israel og hedenskapen? Jeg gjør dere oppmerksomme på denne viktige saken.

Israel tror på Gud.

Hedningene tror på skapelsen. Det vil si, hedningene guddommeliggjør skapelsen. For hedningene, er Gud og skapelsen én og den samme. Gud er upersonlig, personliggjort av en rekke guder.

Israel (og når vi sier Israel mener vi den sanne Israel, Abrahams åndelige barn, som har troen Gud har gitt til sitt utvalgte folk, ikke dem som har avviket fra denne troen. Abrahams sanne sønner er Kristi Kirke, ikke hans kjødelige etterkommere, det jødiske folket), Israel vet at Gud og skapelsen er to helt forskjellige former for eksistens. Gud er selveksisterende, personlig, evig, udødelig, Livet og Livets Kilde, Eksistens og Eksistensens Kilde; Gud er den eneste virkelige Eksistensen: ΩΝ, den Eksisterende, den eneste Eksisterende; det er dette artikkelen betyr.[25]

Skapelsen derimot har ingen selveksistens. Den er fullstendig avhengig av Guds vilje. Den eksisterer bare så lenge Gud vil at den skal eksistere. Den er ikke evig. Den hadde ingen eksistens. Den var null, den var fullstendig ingenting. Den var skapt av intet.[26] I seg selv har den ingen værekraft; den eksistere ved Guds energi. Hvis Guds kjærlige energi noen gang stopper, vil hele skapelsen og alle skapninger, forstandige og uforstandige, forsvinne. Vi vet at Guds kjærlighet for Hans skapelse er evig. Vi vet at Han vil aldri la oss falle bort til den intetheten Han skapte oss fra. Det er vårt håp og Gud holder sine løfter. Vi, skapninger, engler og mennesker, vil leve evig, ikke fordi vi selv har evighetens kraft i oss, men fordi dette er viljen til Gud som elsker oss. Alene er vi ingen ting. Vi har ingen livsenergi eller eksistens i vår natur; det vi har kommer kun fra Gud; ingenting er vårt. Vi er støv, og når vi glemte dette, lot Gud oss i sin miskunn å vende tilbake til det vi er, for å forbli ydmyke og ha nøyaktig kunnskap om vår intethet.[27] ”Gud,” sier Hl. Johannes Damaskinos et annet sted, ”kan gjøre alt Han vil, selv om Han ikke vil alt det Han kan – for Han kan ødelegge skapelsen, men Han ønsker ikke å gjøre det” (Ibid. 1,14).[28]

I Den store euchologion (Venezia, 1862), en av Kirkens viktigste liturgiske bøker, leser vi:
”O Gud, Du store og høyeste, som alene er udødelig”
[7. vesperbønn, p.15]
 ”Du som alene er livgivende i Din natur…Du eneste udødelige”
[5. Ode, begravelseskanon for en lekmann, p.410]
 ”Du er den eneste udødelige”
[p.410]
 ”Den eneste udødelige etter sin guddommelige natur”
[1. Ode, begravelseskanon for en lekmann, p.471]
Dette er Israels tro.

Hva er den hedenske lære? Hedenskap er en følge av at kontakten med Gud har blitt brutt. Menneskelighetens mangfoldige synder gjorde det umulig for mennesker å motta det guddommelige lys eller å ha noe forhold til den Levende Gud. En følge av dette var å se som noe guddommelig den skapelsen de så foran dem hver dag.

Hedningene ser på skapelsen som noe selveksisterende og udødelig, noe som alltid har vært og alltid vil være. I hedenskap er gudene en del av skapelsen. De skapte den ikke fra intethet, de formet kun det som allerede var. Materie kan ta forskjellige former. Former blir til og forsvinner, men materie i seg selv er evig. Engler, demoner, og menneskenes sjeler er de virkelige gudene. Evig i sin natur, som materie, men høyere enn materie. De påtar seg kanskje forskjellige materielle former i en rekke materielle eksistenser, men de forblir først og fremst åndelige.

Så i hedenskap ser vi to fundamentale egenskaper: 1) Å tilskrive skapelsen guddommelige egenskaper, dvs. evighet, udødelighet, selveksistens. 2) Å skille mellom det åndelige og materielle og en antagonisme mellom de to som noe høyere og lavere.

Hedenskap og humanisme er én og samme ting. I hedenskap, er mennesket gud fordi han er evig i sin natur. Derfor er hedenskap alltid hovmodig. Det er narsissisme. Det er selvtilbedelse. I Hellas, hadde gudene menneskelige trekk. Gresk religion var mennesketilbedelse. Menneskets sjel var ansett som hans virkelige vesen, og var udødelig i dens natur.

Så vi ser at i hedenskapen klarte djevelen å skape en universal tro om at mennesker var guder og derfor ikke trengte Gud. Derfor var stoltheten så sterk i Hellas, og ydmykhet utenkelig. I sitt verk Den nikomakiske etikk, skrev Aristoteles det følgende: ”Å ikke hate krenkelser er et tegn på et dyrisk og trellbundet menneske.” Det mennesket som djevelen overbeviser til å tro at sin sjel er evig i sin natur, kan aldri være ydmyk og kan aldri virkelig tro på Gud, fordi han ikke trenger Gud, siden han selv er gud, som hans feil får ham til å tro.

Der derfor kirkefedrene, som forsto hvor farlig denne dumheten var, advarte kristne helt fra begynnelsen av at, som Hl. Irenaeus sier: ”Læren om at menneskesjelen er udødelig i sin natur kommer fra djevelen” (Bevis på Den apostoliske lære, III, 20.1). VI finner samme advarsel i Hl. Justin (Dialog med Tryfo 6. 1-2), i Teofilos av Antiokia (Til Autolykos 2.97), i Tatianos (Til grekerne 13), osv.

Hl. Justin forklarer den fundamentale ateismen som tilhører troen om menneskesjelens naturlige evighet og udødelighet. Han skiver: ”Det er noen som tenker at sjelen er udødelig og umateriell, og derfor tror at selv om de har begått vondt ikke vil lide straff (for det som er umaterielt kan heller ikke føle), og at sjelen, på grunn av dens udødelighet ikke trenger noe fra Gud” (Dialog med Tryfo 1).

Hedenskap er uvitenhet om den sanne Gud, en feil tro om at Hans skapelse er guddommelig, og virkelig er en gud. Men denne guden, som er naturen, er upersonlig, en blind kraft, over alle personlige guder, og kalles Nødvendighet (ανάγκης). I virkeligheten er denne Nødvendigheten en projeksjon av menneskelig forstand, en matematisk nødvendighet for orden i verden. Det er en projeksjon av rasjonalitet på naturen. Denne rasjonalistiske Nødvendigheten er hedenskapens sanne og blinde overgud. De hedenske gudene er en del av verden, og de er udødelige på grunn av deres vesentlige naturs udødlighet. Innen denne hedenske tankegangen er også mennesket en gud som de andre, fordi for hedningene er det virkelige mennesket kun hans sjel,[29] og de tror at menneskets sjel er udødelig, siden den er del av universets vesen, som i seg selv er udødelig og selveksisterende. Så mennesket er også gud og en målestokk for alle ting.

Men gudene er ikke frie. De herskes av Nødvendighet som er upersonlig.

VIII
Det er denne hedenske tankegangen som ble blandet med den kristne lære i de forskjellige vranglærene. Det var dette som skjedde i Vesten også. De begynt å skille ikke bare mellom Gud og Hans skapelse, men mellom ånd og materie.[30] De begynte å forstå menneskets sjel som noe evig i seg selv, og begynt å se på menneskets tilstand etter døden, ikke som en søvn i Guds hender, men som menneskets virkelige liv,[31] som de dødes oppstandelse ikke hadde noe å tilføye og selv oppstandelsens nødvendighet var i tvil. Feiringen av vår Herres Oppstandelse, som var alle Ortodoksiens høytiders oppfyllelse, falt til andre plass, fordi dens nødvendighet var like uforståelig for kristne i Vesten som for atenerne som hørte Apostelen Paulus’ preken.

Men viktigere for vårt tema er at de begynte å føle at Gud var bundet av Nødvendighet, denne rasjonalistiske Nødvendigheten som ikke var noe annet en menneskelig forstand. De fastslo at Han ikke kunne komme i kontakt med lavere vesen som mennesker, fordi deres rasjonalistiske, filosofiske ideer ikke tillot dette, og det var denne meningen som var grunnen til uenighetene over hesykasme; det hadde allerede begynt når Augustin lærte at det ikke var Gud som talte med Moses, men en engel i stedet.

Det er innenfor denne ideen om Nødvendighet, som selv gudene er bundet av, at vi må forstå Vestens juridiske forståelse av Guds rettferdighet. Det var nødvendig for Gud å straffe menneskets ulydighet. Det var umulig for Ham å tilgi; en overlegen Nødvendighet krevde hevn. Selv om Gud virkelig var god og kjærlig, kunne Han ikke handle kjærlig. Han måtte handle imot sin kjærlighet; det eneste Han kunne gjøre for å frelse menneskeligheten, var å straffe sin Sønn i menneskets plass, og derved tilfredsstille Nødvendigheten.

IX
Dette er hellenismens triumf i kristendommen. Som en hellenist, hadde Origenes kommet til samme beslutning. Gud var en dommer ved nødvendighet. Han måtte straffe, hevne seg, og sende folk til helvete. Helvete var Guds skapelse. Det var en straff rettferdigheten krevde. Dette kravet på nødvendighet var en nødvendighet Gud måtte underordne seg. Det tillot Ham ikke å tilgi. Det var en overlegen kraft, en Nødvendighet som ikke tillot Ham å elske uten betingelser.

Men Origenes var også en kristen og han viste at Gud var full av kjærlighet. Hvordan kan man bekjenne en kjærlig Gud som piner mennesker i all evighet? Hvis Gud skapte helvete, må det da ta slutt en gang, ellers kan vi ikke si at Gud er god og kjærlig. Den juridiske forståelsen av Gud som bundet av en høyere, upersonlig kraft eller gud som heter Nødvendighet, fører til apokatastasis, ”gjenopprettelsen av alle ting og helvetes ødeleggelse,” ellers må vi innrømme at Gud er vond.

Den hedenske greske tankegangen kunne ikke forstå at det ikke var Gud som var årsaken til helvete, men heller Hans forstandige skapninger. Hvis Gud ikke virkelig var fri, hvis Han ble styrt av Nødvendighet, hvordan kunne Hans skapninger da være frie?  Gud kunne ikke gi andre noe Han ikke selv hadde. Videre kunne ikke gresk hedenskap forstå ubetinget kjærlighet. Men frihet er den største gaven Gud kunne gi til en skapning, for frihet gjør den forstandige skapningen lik Gud. Dette var utenkelig for greske hedninger. De kunne se for seg en skapning som kunne si ”nei” til Ham. Så hvis Gud gav menneskene sin nåde, kunne ikke menneskene fornekte den. Ellers hadde ikke Gud vært allmektig. Hvis vi sier at Gud er allmektig, må Hans nåde derfor være uimotståelig. Mennesker kan ikke rømme fra den. Det betyr at de som ikke har Hans nåde ikke har den fordi Gud ikke gav dem sin nåde. Så tapet av Guds nåde, som er evig, åndelig død, helvete med andre ord, er i virkeligheten noe helt avhengig av Gud. Det er Gud som straffer disse menneskene ved å nekte dem sin nåde, ved å ikke la den lyse på dem. Så Gud er grunnen til de fordømtes evige, åndelige død. Fordømmelse er Guds handling, en rettferdig handling, en nødvendig og vond handling. Derfor trodde Origenes at hvis vi skulle forbli kristne, hvis vi skulle forsette å tro at Gud virkelig er god, må vi da tro at helvete ikke er evig, men vil ta slutt, til tross for det som står skrevet i Den hellige skrift og det Kirken lærer. Dette er den fatale, logiske konklusjonen. Hvis Gud er årsaken til helvete, må helvete ta slutt, ellers er Gud en ond Gud.

X
Origenes og likesinnede rasjonalister kunne ikke forstå at det å godta eller fornekte Guds nåde er fullstendig avhengig av den forstandige skapningen; at Gud, som solen, aldri slutter å skinne på både de gode og onde; men at forstandige skapninger er helt frie til å godta eller fornekte denne nåden og kjærligheten; at Gud i sin ekte kjærlighet ikke tvinger sine skapninger til å elske Ham, men respekterer fullstendig deres frie valg.[32] Han trekker ikke tilbake sin nåde og kjærlighet, men de forstandige skapningenes holdning til denne uendelige nåden og kjærligheten er forskjellen mellom paradis og helvete. De som elsker Gud er lykkelige hos Ham, mens de som hater Ham er ekstremt ulykkelige når de må være i Hans nærvær, og det er intet sted der man ikke finner Guds barmhjertige allestedsnærvær.

Paradis og helvete er avhengig av hvordan vi mottar Guds kjærlighet. Vil vi gjengjelde kjærlighet med kjærlighet, eller vil vi svare med hat? Dette er den kritiske forskjellen. Og denne forskjellen er fullstendig avhengig av oss, vår frihet, vårt innerste frie valg, en fullstendig fri holdning som ikke påvirkes av eksterne eller interne omstendigheter i vår materielle og psykologiske natur, fordi det ikke er en ekstern handling men en intern holdning som kommer fra hjertets indre, som ikke påvirker våre synder, men måten vi tenker på våre synder. Dette kan vi tydelig se fra Tolleren og Fariseeren og de to tyvene korsfestet med Kristus. Denne friheten, dette valget, denne indre holdningen mot vår Skaper er vår personlighets innerste kjerne, vår dypeste egenskap, det som gjør oss til det vi er, det er vårt evige ansikt – lyst eller mørkt, kjærlig eller hatende.

Nei, mine brødre, paradis og helvete er dessverre ikke avhengig av Gud. Hvis det var avhengig av Gud, hadde vi ikke hatt noe å frykte. Vi har intet å frykte fra Kjærligheten. Men det er ikke avhengig av Gud. Det er helt avhengig av oss, og dette er hele tragedien. Gud ønsker at vi skal være i Hans bilde, i evig frihet. Han respekterer oss fullstendig. Dette er kjærlighet. Uten respekt kan vi ikke snakke om kjærlighet. Vi er mennesker fordi vi er frie. Hvis vi ikke var frie, hadde vi vært intelligente dyr, ikke mennesker. Gud vil aldri ta fra oss frihetens gave som gjør oss det vi er. Dette betyr at vi vil alltid være det vi ønsker å være, Guds venner eller fiender, og det er ikke noe endring av vårt dypeste indre i dette. I dette livet, er det dype og overfladiske endringer i vårt liv, våre egenskaper, vår tro, men alle disse er bare et uttrykk av vårt dypeste evige selv. Dette dype ’selv’ er evig, på alle måter. Vi endrer aldri den vi virkelig er. Våre kortvarige egenskaper og vår livshistorie er avhengig av mange overfladiske ting som blir borte i døden, men vår virkelige personlighet er ikke overfladisk og er ikke avhengig av endrende og forsvinnende ting. Det er vårt virkelige selv. Det forblir med oss når vi sover i graven, og vil være vårt virkelige ansikt i oppstandelsen. Det er evig.

XI
Hl. Johannes Klimakos sier et sted i sitt verk at ”før fallet sier demonene til oss at Gud er menneskenes venn; men etter vår fall sier de at Han er ubønnhørlig.” Dette er djevelens slue løgn: å overbevise oss om at alt vondt i vårt liv har som årsak Guds gemytt; at det er Gud som tilgir eller straffer oss. De ønsker å hive oss tilbake til synd og deretter få oss til å miste alt håp om å bli fridd fra det, og derfor sier de noen ganger at Gud tilgir all synd, men andre ganger at Han er ubønnhørlig. Mange kristne, selv ortodokse kristne, har falt i denne fellen. De holder Gud ansvarlig for vår straff eller forlatelse. Dette, mine brødre, er en forferdelig løgn som får de fleste mennesker til å miste det evige liv, fordi de, med tanke på Guds kjærlighet, overbeviste seg om at Gud, i sin kjærlighet, kom til å tilgi dem. Gud er alltid kjærlig, Han tilgir alltid, Han er alltid menneskenes venn. Men det som aldri tilgir, som aldri er menneskets venn, er synd, og vi tenker aldri på det som vi burde. Synd ødelegger sjelen uavhengig av Guds kjærlighet, fordi synden er veien som fører oss bort fra Gud, fordi synd setter opp en vegg som skiller oss fra Gud, fordi synd ødelegger våre åndelige øyne så vi ikke kan se Guds lys. Demonene vil at vi skal tenke på vår frelse eller evige åndelige død på en juridisk måte. De vil at vi skal tro at enten frelse eller evig død er et spørsmål om Guds valg. Nei, mine brødre, vi må våkne for ikke å gå fortapt. Vår frelse eller vår evige død er ikke et spørsmål om Guds valg, men er et spørsmål om vårt valg, det er et spørsmål om valget vi tar med vår frie vilje, som Gud respekterer fullstendig. La oss ikke narre oss med tanker om Guds kjærlighet. Faren kommer ikke fra Gud; den kommer fra oss.

XII
Mange vil si: ”Taler ikke Den hellige skrift selv ofte om Guds harme? Er det ikke Gud selv som sier at Han vil straffe oss eller tilgi oss? Står det ikke skrevet at ’Han lønner dem som søker Ham’ (Heb. 11:6)?[33] Sier Han ikke at hevnen hører Ham til og at Han vil gjengjelde ondskapen gjort mot oss? Står det ikke skrevet at det er fryktelig å falle inn i hendene på den levende Gud?”[34]

I sitt verk Gud er ikke ondskapens årsaker, skriver Hl. Basilios den Store det følgende: ”En kan si, hvis Gud ikke er årsaken til det vonde, hvorfor står det i Jesaja, ’Jeg former lys og skaper mørke, Jeg stifter fred og skaper ulykke’ (45.7).” Og igjen, ’Men ulykke fra Herren kommer ned ved Jerusalems port’ (Mik. 1:12). Og, ’Skjer det en ulykke i byen uten at Herren har gjort det?’ (Amos 3:6). Og i Moses’ store ode, ’Se nå, Jeg er Ham. Det finnes ingen annen gud enn Jeg. Jeg tar liv og gir liv, Jeg sårer og helbreder’ (5. Mos. 32:39). Men for en som forstår Skriftens dypere mening, kaster ingen av disse sitatene skyld på Herren, som om Han var det vondes årsak og skaper, for Han som sa, ’Jeg former lys og skaper mørke,’ viser seg som universets Skaper, ikke at Han skaper noe vondt… ’Han skaper ulykke,’ betyr, ’Han gjenskaper dem og bedrer dem, så de skal forlate sin ondskap og ta til seg en god natur’.”[35]

Og Hl. Isak Syreren skriver, ”I Den hellige skrift sies ofte ting og mange navn som ikke er ment bokstavlig…de som er forstandige forstår dette” (Preken 83, p.317).

Hl. Basilios i det samme verket[36] forklarer disse uttrykkene i Den hellige skrift: ”Det er fordi frykt,” sier han, ”bygger opp enklere folk,” og det gjelder ikke bare enkle folk men oss alle. Etter vårt fall, trenger vi frykt for å gjøre godt for oss selv og andre. For å forstå Den hellige skrift, sier kirkefedrene at vi må tenke på dens formål, som er vår frelse, og å føre oss litt etter litt til en forståelse om vår Gud og Skaper og vår usle tilstand.

Men den samme Hellige Skrift sier mer tydelig andre steder hvem som er den virkelige årsaken for våre ulykker. I Jeremia 2:17, 19 leser vi: ”Dette har du selv ført over deg, for du gikk bort fra Herren din Gud…Din egen ondskap straffer deg, ditt frafall går i rette med deg. Forstå og se hvor ondt og bittert det er at du har forlatt Herren din Gud.”


Den hellige skrift taler vårt språk, språket vi forstår i vår falne tilstand. Som Hl. Gregorios Teologen sier, ”For etter vår egen forståelse, har vi gitt Gud navn på våre egne egenskaper.”[37] Og Hl. Johannes Damaskinos forklarer videre at når Den hellige skrift ”taler om Gud som om Han var legemlig, er dette sagt symbolsk…[den inneholder] en skjult betydning, som gjennom det som tilsvarer vår natur, lærer oss det som går forbi vår natur.”[38]

XIII
Men det er straffedommer som er pålagt oss av Gud, eller heller ulykker som kommer fra djevelen men som Gud tillater. Men disse er hva vi kaller pedagogiske straffedommer. De har som mål vår rettledning i dette livet, eller i hvert fall rettledning av andre som kan lære fra vårt eksempel og rette seg ved frykt. Det er også straffedommer som ikke har rettledning som mål, men for å gjøre ende på noe vondt ved å gjøre ende på dem som begår ondskapen, slik at jorden kan reddes fra ustanselig korrupsjon og total ødeleggelse; det var dette som skjedde i Noas flod og Sodomas ødeleggelse.[39]

Alle disse straffedommene virker og har sine mål i denne fordervede tilstanden; de forsetter ikke forbi dette fordervede livet. Deres mål er å rette på det som kan rettes på, å endre ting til en bedre tilstand, mens ting fortsatt kan endres i denne endrende verden. Etter fellesoppstandelsen kommer ingen ting til å endres; ingen endringer kan skje da, bare utviklinger i den tilstanden valgt av frie personligheter; evige utviklinger men ingen endringer, ingen nye retninger, ingen tilbakevendelse. Den endrende verden vi ser rundt oss endrer fordi den er fordervelig. Den evige Nye Himmelen og Nye Jorden som Gud vil innføre ved Hans gjenkomst er ufordervelige, og det betyr uendrelige. Så i denne Nye Verden kan ingen ting rettes på; derfor er pedagogiske straffedommer ikke lenger nødvendige. All straffedom fra Gud i denne Nye Oppstandelsens Verden hadde klart og tydelig vært en hevngjerrig handling, upassende og motivert av hat, uten noe godt mål.

Hvis vi ser på helvete som Guds straffedom, må vi innrømme at det er en meningsløs straffedom, hvis ikke vi innrømmer at Gud er et evig vondt vesen.

Som Hl. Isak Syreren sier: ”Den som bruker pedagogiske straffedommer til å helbrede, straffer med kjærlighet, men den som er ute etter hevn, har ingen kjærlighet. Gud straffer med kjærlighet, ikke for å forsvare seg selv – nei, slett ikke -  men Han vil helbrede sitt bilde, og Hans harme er ikke langvarig. Denne kjærlighetens vei er oppriktighetens vei, og endres ikke med lidenskap til et forsvar. Et menneske som er rettferdig og vis er som Gud fordi han aldri straffer en annen i hevn på grunn av ondskap, men bare for å rettlede ham eller for at andre skal frykte” (Preken 73).

Så vi ser at Gud bare straffer så lenge det er håp om rettledning. Etter fellesoppstandelsen er det ikke noe spørsmål om noe straffedom fra Gud. Helvete er ikke en straffedom fra Gud, men en selvfordømmelse. Som Hl. Basilios den Store sier, ”Helvetes ulykker har ikke Gud som årsak, men oss selv.”[40]

XIV
Men en kan insistere på at Den hellige skrift og kirkefedrene alltid taler om Gud som den Store Dommer som på Dommedagen vil belønne de lydhøre og straffe de ulydige (2 Tim. 4:6-8). Hvordan burde vi forstå denne dommen hvis vi skal forstå de guddommelige ordene på en guddommelig og ikke menneskelig måte? Hva er Guds dom?

Gud er Sannhet og Lys. Guds dom er ikke annet en at vi kommer i kontakt med sannhet og lys. På Dommedagen vil alle mennesker stå nakne foran dette gjennomtrengende sannhetens lys. ”Bøkene” vil åpnes. Hva er disse ”bøkene”? De er våre hjerter. Våre hjerter vil åpnes av Guds gjennomtrengende lys, og det som er i våre hjerter vil åpenbares. Hvis det er kjærlighet til Gud i de hjertene, vil de fryde seg i å se Guds lys. Men hvis de er fulle av hat for Gud, vil de lide ved å åpnes av dette gjennomtrengende sannhetens lys som de har hatet hele sitt liv.

Så det som vil skille mellom ett menneske og et annet vil ikke være Guds valg, en belønning eller straffedom fra Ham, men det som var i hvert hjerte; det som var der i våre liv vil åpenbares på Dommedagen. Hvis det er en belønning eller straffedom i denne åpenbaringen – og det er det virkelig – kommer ikke dette fra Gud men fra kjærligheten eller hatet som rår i våre hjerter. Kjærlighet inneholder glede, hat inneholder fortvilelse, bitterhet, sorg, lidelse, ondskap, agitasjon, forvirring, mørke og alle andre indre tilstander som utgjør helvete (1 Kor. 4:6).

Sannhetens Lys, Guds energi, Guds nåde som på Dommedagen vil falle på alle mennesker, uhindret av fordervede tilstander, vil være den samme for alle mennesker. Det vil ikke være noe som helst forskjell. All forskjell ligger i den som mottar, ikke i Den som gir. Solen skinner likt på friske og syke øyne. Friske øyne nyter lyset og ved det ser tydelig alt det skjønne rundt dem. Syke øyne føler smerte, de gjør vondt, lider, og vil gjemme seg fra dette samme lyset som gir slik glede til dem med friske øyne.

Men dessverre er det ikke lenger noe mulighet for å flykte fra Guds lys som det var i dette livet. I Oppstandelsens Nye Skapelse, vil Gud være alle steder og i alt. Hans lys og kjærlighet vil være altomfattende. Det vil ikke være noe sted gjemt fra Gud, som det var i vårt fordervede liv i denne verdens herskers rike.[41] Djevelens rike vil være plyndret av fellesoppstandelsen og Gud vil igjen ta til seg sin skapelse.[42] Kjærlighet vil dekke alt med sin hellige Ild som renner som en elv fra Guds trone og vanner paradis. Men denne samme kjærlighetselven – for dem som har hat i sine hjerter – vil kvele og brenne.

”For vår Gud er en fortærende ild,” (Heb. 12:29). Den samme ild som rengjør gull, fortærer også tre. Kostbart metall skinner i den som solen, mens søppel brenner med svart røyk. Alle er iden samme kjærlighetens Ild. Noen skinner og andre blir svarte og mørke. I den samme ovn skinner stål lik solen, mens leire blir mørk og steinhard. Forskjellen er i mennesket, ikke i Gud.

Forskjellen kommer av menneskets frie valg, som Gud respekterer fullstendig. Guds dom er åpenbaringen av det som er i mennesket.

XV
Derfor sier Hl. Makarios, ”Og slik mørkets rike, og synd, gjemmer seg i sjelen helt til Oppstandelsesdagen, når syndernes legemer også skal dekkes av mørket som nå gjemmer seg i deres sjeler, opplyser også Lysets rike, og det himmelske Bildet, Jesus Kristus, nå sjelen, og hersker i de helliges sjeler, men gjemmes for menneskers øyne…helt til Oppstandelsesdagen; men da skal også legemet dekkes og forherliges av Herrens Lys, som nå er i menneskets sjel [fra dette jordiske liv], slik at kroppen må også herske med sjelen som nå deltar i Kristi rike og hviler og opplyses av evig lys” (Preken 2).

Hl. Symeon den Nye Teolog sier at det ikke er det et menneske gjør som teller i det evige liv, men det han er, om han er like Jesus Kristus vår Herre, eller om han er annerledes og ulik Ham. Han sier, ”I det fremtidige liv er ikke den kristne gransket for å se om han forlot hele verden for Kristi kjærlighet, eller om han har gitt sine rikdommer til de fattige, eller om han fastet, holdt vigilie eller ba, eller om han gråt og sørget over sine synder, eller om han har gjort noe godt i livet, men han vil gransket nøye for å se om han er lik Kristus, som en sønn er lik sin far.”

XVI
Hl. Peter Damskinos skriver: ”Vi mottar alle Kristi velsignelser i lik grad. Men noen av oss, når vi mottar Guds ild, dvs. Hans ord, blir myke som bivoks, mens andre blir steinharde som leire. Og hvis vi ikke vil ha Ham, tvinger Han ingen av oss, men lik solen sender Han sine stråler og opplyser hele verden, og den som vil se Ham, ser Ham, mens den som ikke vil se Ham, tvinger Han ikke. Og ingen er ansvarlige for den mangelen på lys bortsett fra den som ikke vil ha det. Gud skapte solen og øyet. Mennesket er fritt til å motta solens lys eller ikke. De samme gjelder her. Gud sender kunnskapens lys på alle, men Han ga oss også tro som et øye. Den som ønsker å motta kunnskap ved troen, beholder den ved sine gode gjerninger, og så gir Gud ham større vilje, kunnskap og styrke” (Filokalia, 3. bind, s.8).



XVII
Jeg tror vi nå har oppnådd riktig forståelse om hva evig helvete og evig paradis virkelig er, og hvem som er ansvarlig for forskjellen.

I Dommedagsikonet ser vi at vår Herre Jesus Kristus sitter på en trone. Ved Hans høyre side står Hans venner, de velsignede menn og kvinner som levde ved Hans kjærlighet. Ved Hans venstre side ser vi Hans fiender, alle de som hatet Ham gjennom livet, selv om de utvendig virket fromme og ærbødige. Og der, i midten av dem, ser vi en ildelv som springer frem fra Kristi trone. Hva er denne ildelven? Er det et torturinstrument? Er de en hevnens energi som kommer ut fra Gud for å seire over Hans fiender?

Nei, tvert imot. Denne ildelven er elven som ”går ut fra Eden og vanner paradis” (1. Mos. 2:10). Det er Guds nådes elv som vannet Guds hellige fra begynnelsen. Det en utøsing av Guds kjærlighet for sin skapelse. Kjærlighet er ild. Alle som elsker vet dette. Gud er Kjærlighet, og derfor er Gud Ild. Og ild fortærer alle dem som ikke selv er ild, og gjør lysende og strålende alle som selv er ild (Heb. 12:29).

Gud viste seg mange ganger som ild: Til Abraham, til Moses i den brennende busken, til Israels folk når Han viste dem veien som en ildsøyle om natten og en lysende sky om dagen når Han dekket tabernaklet med sin herlighet (2. Mos. 40:28, 32), og når Han lot ild regne ned på Sinaifjellet. Gud åpenbartes som ild på Forklarerlsesfjellet, og Han sa ”Ild er Jeg kommer for å kaste på jorden” (Lk. 12:49), dvs. kjærlighet, fordi, som Hl. Johannes Klimakos sier, ”Kjærlighet er ildens kilde” (Steg 30:18).

Den greske forfatteren, Fotis Kontoglou, sa et sted at ”Tro er ild, og gir hjertet varme. Helligånden kom ned over apostlenes hoder som ildtunger. De to disiplene, når Herren åpenbartes for dem, sa ’Brant ikke hjertet i oss da Han talte til oss på veien?’ Kristus sammenlikner tro med et ’brennende lys.’ Hl. Johannes Forløperen sier i sine prekener at Kristus vil døpe mennesker ’med Den hellige ånd og ild.’ Og sannelig, sa Herren, ’Ild er Jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne Jeg ville at den alt var tent!’ Troens mest synelige egenskap er varme; derfor snakker man om ’varm tro’, og ’tro som varmer.’ Og akkurat som troens kjennemerke er varme, er vantroens sikre kjennemerke kulde.

”Vil dere vite hvordan å forstå om noen har tro eller vantro? Hvis du føler at varme kommer ut fra ham – fra hans øyne, hans ord, hans oppførsel – vær sikker på at han har tro i hjertet. Hvis du føler kulde fra hele hans vesen, betyr dette at han ikke har tro, uansett hva han må si. Han kan knele, bøye hodet i ydmykhet, ytre all slags moralsk lære med en ydmyk stemme, men alle disse vil puste ut en kjølig ånd som treffer deg med en ufølsom kulde.”[43] Hl. Isak Syreren sier at ”Paradis er Guds kjærlighet, der man finner alle saligprisningenes gleder,” og at ”livets tre er Guds kjærlighet” (Preken 72).

”Narr ikke deg selv,” sier Hl. Symeon den Nye Teologen, ”Gud er ild og når Han kom inn i verden, og ble menneske, kastet Han ild på jorden, som Han selv sa; denne ilden ser seg om for å finne materie – dvs. en god gemytt og vilje – å falle inn i og påtenne; og i dem der denne ilden tennes, blir den en stor flamme, som når opp til himmelen… denne flammen først renser oss fra lidelsenes urenhet og så blir vår mat og drikke, lys og glede, og gjør oss lys fordi vi deltar i Hans lys” (Diskurs 78).

Gud er en barmhjertig ild, og Han er en barmhjertig ild for alle: gode og onde. Men det er en stor forskjell i måten folk mottar Guds barmhjertige ild. Hl. Basilios sier at ”ildsverdet ble plassert utenfor paradisets port for å vokte tilgangen til livets tre; det var forferdelig og fortærende for de vantro, men godt tilgjengelig for de troende, og brakte dem dagslys.”[44] Den samme barmhjertige ilden bringer dagen til dem som svarer kjærlighet med kjærlighet, og fortærer dem som svarer kjærlighet med hat.

Paradis og helvete er én og samme Guds elv, en kjærlighetens ild som omfavner og dekker alle med den samme gode viljen, uten noen forskjell eller diskriminasjon. Det samme livgivende annet er evig liv for de troende og evig død for de vantro; for de troende er det deres livselement, mens for de vantro er det et instrument for deres evige kveling; paradis for den ene er helvete for den andre. Ikke se på dette som rart. Sønnen som elsker sin far vil være lykkelig i sin fars armer, men hvis han ikke elsker ham, vil farens kjærlige omfavn være en plage. Det er også derfor, når vi elsker den som hater oss, er som å helle glødende kull over hodet på ham.

”Jeg sier,” skriver Hl. Isak Syreren, ”at de som lider i helvete, lider fordi de svepes av kjærlighet… Det er helt feil å tro at de i helvete er foruten Guds kjærlighet. Kjærlighet er et barn av kunnskap om sannheten, og gis til alle uten spørsmål. Men kjærlighetens kraft handler på to måter: den piner syndere, mens den gleder dem som har levd i samstemmighet med den” (Preken 84).

Guds er kjærlighet. Hvis vi virkelig tror på denne sannheten, vet vi at Gud aldri hater, aldri straffer, aldri hevner seg. Som Abba Ammonas sier, ”Kjærlighet hater aldri noen, fordømmer aldri noen, sårer aldri noen, avskyr aldri noen, verken troende eller vantro, fremmed, synder, horkar, eller noen uren, men det er nettopp syndere, de svake og uaktsomme sjeler den elsker mest, og har medfølelse for dem og sørger, den føler for de onde og syndere, mer enn de gode, og etterlikner Kristus som kalte syndere, og spiste og drakk med dem. Av den grunn, for å vise hva kjærlighet er, lærte Han oss, ’Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig,’ og som Han lar det regne over rettferdige og urettferdige og lar sin sol gå opp over onde og gode, slik er også en som har sann kjærlighet, og har barmhjertighet, og ber for alle.”[45]

XVIII
Hvis noen ikke kan forstå hvordan det er mulig for Guds kjærlighet å gjøre noen ynkelig, ulykkelig, ja, til og med brennende, la ham vurdere den bortkomne sønnens eldre bror. Var han ikke i sin fars hus? Tilhørte ikke alt ham? Hadde han ikke sin fars kjærlighet? Kom ikke faren til ham for å be ham om å delta i den gledelige festen? Hva gjorde ham ulykkelig og brant inni ham med en indre bitterhet og hat? Hvem nektet ham noe? Hvorfor gledet han seg ikke over sin brors gjenkomst? Hvorfor hadde han ikke kjærlighet for sin far eller bror? Var det ikke på grunn av hans onde, indre holdning? Forble han ikke i helvete av den grunn? Og hva var dette helvete? Var det et annet sted? Var det noen torturinstrument der? Forsatte han ikke å bo i sin fars hus? Hva skilte ham fra alle de lykkelige i huset bortsett fra hans eget hat og bitterhet? Sluttet faren eller broren hans å elske ham? Var det ikke nettopp denne kjærligheten som hardnet hjertet hans enda mer og mer? Var det ikke glede som gjorde ham ulykkelig? Brant ikke hat i hans hjerte, hat for hans far og bror, og hat for farens kjærlighet for hans bror, og brorens kjærlighet for hans far? Dette er helvete: kjærlighetens negasjon; å gjengjelde kjærlighet med hat; bitterhet i å se uskyldig glede; å være omringet av glede og ha hat i sitt hjerte. Dette er de fordømtes evige tilstand. De elskes høyt. De er inviterte til den gledelige festen. De bor alle i Guds rike, i den Nye Jord og den Nye Himmel. Ingen kaster dem ut. Selv om de vil gå bort kan de ikke flykte fra Guds Nye Skapelse, eller gjemme seg for Guds kjærlige nærvær. Det eneste alternative er kanskje å gå bort fra deres søsken og søke en bitter isolering fra dem, men de kunne aldri forlate Gud og Hans kjærlighet. Og verre enn det er at i dette evige livet, i denne Nye Skapelsen, er Gud alt for sine skapninger. Som Hl. Gregorios av Nyssa sier, ”I dette livet har vi talløse forhold, for eksempel: tid, luft, sted, mat og drikke, klær, sollys, lampelys, og resten av livets nødvendigheter. Så mange som disse er, er ingen av dem Gud. Den velsignede tilstanden vi håper for trenger ingen av disse tingene, men det Guddommelige Vesen vil bli alt, og i stedet for alt for oss, og vil fylle hvert krav i den tilstanden. Det er også klart fra Den hellige skrift at Gud blir for dem som fortjener det sted, hjem, klær, mat, drikke, lys, rikdom, rike, og alt som kan tenkes eller nevnes som kan gjøre livet lykkelig” (Om sjelen og oppstandelsen).[46]

I det nye evige liv, vil Gud være alt for sine skapninger, ikke bare de gode men også de onde, ikke bare for dem som elsker Ham, men også for dem som hater Ham. Men hvordan vil de som hater Ham tåle å ha alt fra endene til Den de hater? For en evig pine dette er, for en evig ild, for en tannskjæring!

”Gå bort fra Meg, dere som er forbannet, til den evige indre ild,”[47] sier Herren, for Jeg tørstet etter deres kjærlighet og dere ga Meg den ikke, Jeg sultet etter deres velsignelse og dere ga Meg den ikke, Jeg var i fengsel i Min menneskelige natur og dere besøkte Meg ikke i Min kirke; dere er frie til å gå dit deres onde viljer ønsker, bort fra Meg, i deres hjerters pinte hat som er fremmed for Mitt kjærlige hjerte som ikke hater noen. Gå fritt bort fra kjærligheten til den hatets evige pine, ukjent og fremmed for Meg og dem som er hos Meg, men av frihet forberedt for djevelen, fra den dagen Jeg skapte Mine frie forstandige skapninger. Men hvor enn dere går i mørket til deres hatende hjerter, skal Min kjærlighet følge dere som en ildelv, fordi uansett hva deres hjerter har valgt, er dere og vil alltid være Mine barn.

Amen.

Oversatt fra: Alexandre Kalomiros, The River of Fire, St. Nectarios Press, 1980.


Fotnoter ikke enda oversatt til norsk:



[1] "This is evil: estrangement from God." St. Basil the Great, That God is Not the Cause of Evils, "ΕΛΛΗΝΕΣ ΠΑΤΕΡΕΣ ΤΗΣ ΕΚΚΛΗΣΙΑΣ" [Greek Fathers of the Church) 7, 112 (hereafter cited as EPE). "As many... as stand apart in their will from God, He brings upon them separation from Himself; and separation from God is death." St. Irenaeus Against Heresies 5. 27.2. "Men, rejecting eternal things and through the counsel of the devil turning toward the things of corruption, became the cause to themselves of the corruption in death." St. Athanasius the Great On the Incarnation 5 (Migne, PG 25. 104-105). "For as much as he departed from life, just so much did he draw nearer to death. For life is God; deprivation of life is death. So Adam was the author of death to himself through his departure from God." St. Basil the Great (PG 31. 945).
[2] "The redemptive sacrifice... was accomplished in order to re-establish the formerly harmonious relation be-tween heaven and earth which sin had overturned, to atone for the flaunted moral law, to satisfy the affronted justice of God." Encyclical Letter for Pascha 1980 of Ecumenical Patriarch Demetrios, Episkepsis (in Greek), no. 229, 15 April 1980.
[3] "Truly foolish, therefore, and lacking all understanding and mind is he who says there is no God. Alongside him no less in this madness is he who says that God is the cause of evils. I consider their sins to be of equal gravity because each one similarly denies the good; the former denies that He exists at all, while the latter defines Him as not being good; for if he is the cause of evils, He is clearly not good; so from both sides there is a denial of God." St. Basil the Great, ΕΠΕ, op. cit., 7, 90.
[4]  "But someone will say, verily Adam fell, and by disregarding the divine commandment he was condemned to corruption and death, but how were the many made sinful on his account? What do his transgressions have to do with us? How is it that we who were not even born were condemned along with him, and yet God says, 'The fathers shall not be put to death for the children and the sons shall not be put to death for the fathers; everyone shall die in his own sin'? (Deut. 24:18). Surely, then, that soul that sins shall die; but we became sinners through the disobedience of Adam in this way: For Adam was created for incorruption and life, and his life in the Paradise of delight was holy, his whole mind was continually caught up in divine visions, and his body was tranquil and serene, since every shameful pleasure was calmed, for there was no disturbance of intemperate emotions in him. However, since he fell under sin and sank into corruption, thence pleasures and pollutions penetrated into the nature of the flesh, and so there was planted in our members a savage law. Nature became diseased with sin through the disobedience of the one, i.e., Adam; thus the many also became sinners, not as transgressing together with Adam ? for they did not exist at all ? but as being from his nature which had fallen under the law of sin... because of disobedience, human nature in Adam became infirm with corruption, and so the passions were introduced into it...." St. Cyril of Alexandria Interpretation of the Epistle to the Romans (PG 74. 788-789). "And furthermore, if they who were born from Adam became sinners on account of his sinning, in all justice, they are not liable, for they did not become sinners of themselves; therefore the term "sinners" is used instead of "mortals" because death is the penalty of sin. Since in the first-fashioned man nature became mortal, all they who share in the nature of the forefather consequently share mortality also." Euthymios Zigabenos, Interpretation of the Epistle to the Romans, 5:19.
[5] It means something totally different from what we customarily mean by the term "justice." This ignorance has caused us to consider as touchstones of Orthodoxy some very strange theories, most particularly the juridical conception of salvation which is based upon a justice that resembles the Necessity (ΑΝΑΓΚΗ) of the ancients, and oppresses not only man but God also, and gives a gloomy aspect to Christianity. See the relevant study of S. Lynonnett "La Soteriologie Paulienne," Introduction a la Bible Il, (Belgium: Desclees Bc Bower), p. 840.
[6] "If a man readily and joyfully accepts a loss for the sake of God, he is inwardly pure. And if he does not look down upon any man because of his defects, in very truth he is free. If a man is not pleased with someone who honors him, nor displeased with someone who dishonors him, he is dead to the world and to this life. The watchfulness of discernment is superior to every discipline of men accomplished in any way to any degree.

"Do not hate the sinner. For we are all laden with guilt. If for the sake of God you are moved to oppose him, weep over him. Why do you hate him? Hate his sins md pray for him, that you may imitate Christ Who was not wroth with sinners, but interceded for them. Do you not see how He wept over Jerusalem? We are mocked by the devil in many instances, so why should we hate the man who is mocked by him who mocks us also? Why, O man, do you hate the sinner? Could it be because he is not so righteous as you? But where is your righteousness when you have no love? Why do you not shed tears over him? But you persecute him. In ignorance some are moved with anger, presuming themselves to be discerners of the works of sinners.

    "Be a herald of God's goodness, for God rules over you, unworthy though you are; for although your debt to Him is so great, yet He is not seen exacting payment from you, and from the small works you do, He bestows great rewards upon you. Do not call God just, for His justice is not manifest in the things concerning you. And if David calls Him just and upright (cf. Ps. 24:8, 144:17), His Son revealed to us that He is good and kind. 'He is good,' He says, 'to the evil and to the impious' (cf. Luke 6:35). How can you call God just when you come across the Scriptural passage on the wage given to the workers? 'Friend, I do thee no wrong: I will give unto this last even as unto thee. Is thine eye evil because I am good?' (Matt. 20:12-15). How can a man call God just when he comes across the passage on the prodigal son who wasted his wealth with riotous living, how for the compunction alone which he showed, the father ran and fell upon his neck and gave him authority over all his wealth? (Luke 15:11 ff.). None other but His very Son said these things concerning Him, lest we doubt it; and thus He bare witness concern-ing Him. Where, then, is God's justice, for whilst we are sinners Christ died for us! (cf. Rom. 5:8). But if here He is merciful, we may believe that He will not change [i.e., as regards the state after death, which St. Isaac mentions again a little below].

    "Far be it that we should ever think such an iniquity that God could become unmerciful! For the property of Divinity does not change as do mortals. God does not acquire something which He does not have, nor lose what He has, nor supplement what He does have, as do created beings. But what God has from the beginning, He will have and has until the [uneoding] end, as the blest Cyril wrote in his commentary on Genesis. Fear God, he says, out of love for Him, and not for the austere name that He has been given. Love Him as you ought to love Him; not for what He will give you in the future, but for what we have received, and for this world alone which He has created for us. Who is the man that can repay Him? Where is His repayment to be found in our works? Who persuaded Him in the beginning to bring us into being Who intercedes for us before Him, when we shall possess no [faculty of] memory, as though we never existed? Who will awake this our body [Syriac: our corruption] for that life? Again, whence descends the notion of knowledge into dust? O the wondrous mercy of God! O the astonishment at the bounty of our God and Creator! O might for which all is possible! O the immeasurable goodness that brings our nature again, sinners though we be, to His regeneration and rest! Who is sufficient to glorify Him? He raises up the transgressor and blasphemer, he renews dust unendowed with reason, making it rational and comprehending and the scattered and insensible dust and the scattered senses He makes a rational nature worthy of thought. The sinner is unable to comprehend the grace of His resurrection. Where is gehenna, that can afflict us? Where is perdition, that terrifies us in many ways and quenches the joy of His love? And what is gehenna as compared with the grace of His resurrection, when He will raise us from Hades and cause our corruptible nature to be clad in incorruption, and raise up in glory him that has fallen into Hades?

    "Come, men of discernment, and be filled with wonder! Whose mind is sufficiently wise and marvelous to wonder worthily at the bounty of our Creator? His recompense of sinners is, that instead of a just recompense, He rewards them with resurrection, and instead of those bodies with which they trampled upon His law, He enrobes them with perfect glory and incorruption. [St. Isaac speaks here of those who have repented, as is evident from other similar passages in his book.) That grace whereby we are resurrected after we have sinned is greater than the grace which brought us into being when we were not. Glory be to Thine immeasurable grace, O Lord! Behold, Lord, the waves of Thy grace close my mouth with silence, and there is not a thought left in me before the face of Thy thanksgiving. What mouths can confess Thy praise, O good King, Thou Who lovest our life? Glory be to Thee for the two worlds which Thou hast created for our growth and delight, leading us by all things which Thou didst fashion to the knowledge of Thy glory, from now and unto the ages. Amen." St. Isaac the Syrian, Homily 60.
[7] Ibid.
[8] "'For God so loved the world as to give His Only-begotten Son unto death for it.' Not that He could not have redeemed us by another means, but He wished to manifest to us His boundless love, and to draw us near Him through the death of His Only-begotten Son. Indeed, if He had anything more precious than His Son, He would have given it for our sakes, in order that through it our race would be found nigh to Him. Out of His abundant love, He was not pleased to do violence to our freedom, although it was possible for Him to do so; but He let it be in order that we would draw nigh to Him with the love and volition of our own will." St. Isaac the Syrian, Homily 81.
[9]  "In times of despondency, never fail to bear in mind the Lord's commandment to Peter, to forgive a person who sins seventy times seven, For He who gave this command to another will Himself do far more." St. John Climacus, Ladder of Divine Ascent, Step 26, (Boston: Holy Transfiguration Monastery, 1978), p. 147.
[10] "A man who is just and wise is like God because he never chastises a man in revenge for wickedness, but only in order to correct him, or that others be afraid." St. Isaac the Syrian, Homily 73. "God granted this great benefit to man: that he not abide in sin unto eternity." Theophilus of Antioch To Autolycus 2.26.
[11] "And God saw all the things that He had made, and behold, they were very good." Genesis 1,31. "[God) created everything which has good qualities, but the profligacy of the demons has made use of the productions of nature for evil purposes, and the appearance of evil which these wear is from them and not from the perfect God." Tatian Address to the Greeks 17. "The construction of the world is good, but the life men live m it is bad." Ibid. 19. "For nothing from the first was made evil by God, but all things good, yea, very good." Theophilus of Antioch To Autolycus 2. 17. "Pour l'hebreau, le sensible n'est pas mauvais, ni fautif. Le mal ne vient pas de la matiere. Le monde est tres bon." [ "For the Hebrew, perceptible things are not evil, nor are they deceptive (lit., erroneous). Evil does not come from matter. The world is 'very good.'"] C. Tresmontant, Essai sur la Pensee Hebraique (Paris, 1953). "There is nothing that exists which does not partake of the beautiful and the good." St, Dionysius the Areopagite On the Divine Names (PG 3. 704). "For even if the reasons why some things come about escapes us, let that dogma be certain in our souls, that nothing evil is done by the good." St. BasiI the Great,ΕΠΕ, 7, 112. "For it is not the part of a god to incite to things against nature.... But God, being perfectly good, is eternally doing good." Athenagoras, Embassy, 26.
[12] "The devil is evil in such wise, that he is evil in disposition, but not that his nature is opposed to good." St. Basil the Great, EPE, 7, 112. "Since God is good, whatever He does, He does for man's sake. But whatever man does, he does for his own sake, both what is good and what is evil." Philokalia, vol. 1, chap. 121, St. Anthony the Great.
[13] "For God made not death, neither hath He pleasure in the destruction of the living; for He created aIl things that they might have their being, and the generations of the world were healthful; and there is no poison of destruction in them, nor the kingdom of Hades upon the earth." Wisdom of Solomon 1:13-14. "For God created man to be immortal and made him to be an image of His own eternity. Nevertheless, through envy of the devil came death into the world." Wisdom of Solomon 2:23-24.
[14] "And so he who was made in the likeness of God, since the more powerful spirit [the Holy Spirit] is separated from him, becomes mortal." Tatian Address to the Greeks 7.
[15] "For as much as he departed from life, just so much did he draw nearer to death. For God is life; depriva-tion of life is death. So Adam was the author of death to himself through his departure from God, in accordance with the scripture which says: 'For behold, they that remove themselves from Thee shall perish.'" Psalm 72: 27.
[16] "Thus God did not create death, but we brought it upon ourselves out of an evil disposition. Nevertheless, He did not hinder the dissolution on account of the aforementioned causes, so that He would not make the infirmity immortal in us." St. Basil the Great (PG 31. 345).
[17] "But as many as depart from God by their own choice, He inflicts that separation from Himself which they have chosen of their own accord. But separation from God is death, and separation from light is darkness,... It is not, however, that the light has inflicted upon them the penalty of darkness." St. Irenaeus Against Heresies 5. 27:2. "But others shun the light and separate themselves from God...." Ibid., 5. 28:1.
[18] Philokalia, vol. 2, p. 27 (Greek edition), St. Maximus the Confessor.
[19] Philokalia, vo"We became the inheritors of the curse in Adam. Certainly we were not punished as though we had disobeyed that command along with him, but because he became mortal, he transmitted the sin to his seed; we were born mortals from a mortal." St. Anastasius the Sinaite, 19. Vide I.N. Καρμιρη, ΣΥΝΟΨΙΣ ΤΗΣ ΔΟΓΜΑΤΙΚΗΣ ΤΗΣ ΟΡΘΟΔΟΞΟΥ ΕΚΚΛΗΣΙΑΣ, σ. 38.l. 2, p. 27 (Greek edition), St. Maximus the Confessor.
[20] "Man's transgression against the Creator's righteousness brought the soul's death sentence into effect; for when our forefathers forsook God and chose to do their own will, He abandoned them, not subjecting them to constraint. And for the reasons we have stated above, God lovingly forewarned them of this sentence. But he forbore and delayed in executing the sentence of death upon the body; and while He pronounced it, He relegated its fruition to the future in the abyss of His wisdom and the superabundance of His love for man. He did not say to Adam: 'return to whence thou wast taken,' but 'earth thou art, and unto earth thou shalt return' (Gen. 3:19). Those who hear this with understanding can also comprehend from these words that God 'did not make death' (Wisdom 1:13), either the soul's or the body's. For when He first gave the command, He did not say: 'in whatsoever day ye shall eat of it, die!,' but 'In whatsoever day ye shall eat of it, ye shall surely die' (Gen. 2:17). Nor did He afterwards say: 'return now unto earth,' but "Thou shalt return' (Gen. 3:19), in his manner forewarning, justly permitting and not obstructing what should come to pass." St. Gregory Palamas Physical Theological Moral and Practical Chapters 51 (PG 1157-1160).
[21] "The tree of knowledge itself was good, and its fruit was good. For it was not the tree that had death in it, as some think, but the disobedience which had death in it; for there was nothing else in the fruit but knowledge alone; but knowledge is good when one uses it properly." Theophilus of Antioch To Autolycus 2. 25. "The tree did not engender death, for God did not create death; but death was the consequence of disobedience." St. John Damascene Homily on Holy Saturday 10 (PG 96. 612a).
[22] "'And what is a merciful heart?' It is the heart's burning for the sake of the entire creation, for men, for birds, for animals, for demons and for every created thing; and by the recollection and sight of them the eyes of a merciful man pour forth abundant tears. From the strong and vehement mercy which grips his heart and from his great compassion, his heart is humbled and he cannot bear to hear or to see any injury or slight sorrow in creation. For this reason he continually offers up tearful prayer, even for irrational beasts, for the enemies of the truth and for those who harm him, that they be protected and receive mercy. And in like manner he even prays for the family of reptiles because of the great compassion that burns in his heart without measure in the likeness of God." St. Isaac the Syrian, Homily 81.
[23] "It is not God who is hostile, but we; for God is never hostile." St. John Chrysostom (PG 61. 478).
[24] Vide.I.S. ΡΩΜΑΝΙΔΗΣ, ΤΟ ΠΡΟΠΑΤΟΡΙΚΟΝ ΑΜΑΡΤΗΜΑ, (Athens, 1957).
[25] "Therefore, we believe in one God: one principle, without beginning, uncreated, unbegotten, indestructible and immortal, eternal, unlimited, uncircumscribed, unbounded, infinite in power, simple, uncompounded, incorporeal, unchanging, unaffected, unchangeable, inalterate, invisible, source of goodness and justice, light intellectual and inaccessible; power which no measure can give any idea of but which is measured only by His own will, for He can do all things whatsoever He pleases; Maker of all things both visible and invisible, holding together all things and conserving them, Provider for all, governing and dominating and ruling over all in unending and immortal reign; without contradiction, filling all things, contained by nothing, but Himself containing all things, being their Conserver and first Possessor; pervading all substances without being defiled, removed far beyond all things and every substance as being supersubstantial and surpassing all, super-eminently divine and good and replete; appointing all the principalities and orders, set above every principality and order, above essence and life and speech and concept; light itself and goodness and being insofar as having neither being, nor anything else that is derived from any other; the very source of being for all things that are, of life to the living, of speech to the articulate, and the cause of all good things for all; knowing all things before they begin to be; one substance, one godhead, one virtue, one will, one operation, one principality, one power, one domination, one kingdom; known in three perfect Persons and adored with one adoration, believed in and worshipped by every rational creature, united without confusion and distinct without separation, which is beyond understanding. We believe in Father and Son and Holy Spirit in Whom we have been baptized. For it is thus that the Lord enjoined the apostles: 'Baptizing them in the name of the Father, and of the Son, and of the Holy Spirit." St. ]John Damascene Exact Exposition of the Orthodox Faith 1. 8.
[26] "He created without matter." St, John Chrysostom (PG 59. 308).
[27] St. John Damascene, op. cit. 1. 14.
[28] St. John Damascene, op. cit. 1. 8.
[29] "The soul without the body can do nothing, whether good or evil. The visions which some see concerning those things that are yonder are shown to them by God as a dispensation for their profit. Just as the lyre remains useless and silent if there is no one to play, so the soul and body, when they are separated, can do nothing." St. Athanasius the Great.
[30] "For each of these, after its kind, is a body, be it angel, or soul, or devil. Subtle though they are, still in substance, character, and image according to the subtlety of their respective natures they are subtle bodies." St. Macarius the Great, Fifty Spiritual Homilies, 4, 9.
[31] "Let us go and behold in the tombs that man is bare bones, food for worms and a stench." Great Euchologion, (Venice, 1862), p. 415. "For just as the light when it sets in the evening is not lost, so man also is given over to the grave as if setting; yet he is preserved for the dawn of the resurrection." St. John Chrysostom.
[32]  "He who berates the Creator for not making us sinless by nature, does naught but esteem the irrational nature above the rational." St. Basil the Great, ΕΠΕ, 7, 110.
[33] Also, "Cast not away therefore your confidence, which hath great recompense of reward." Hebrews 10:35.
[34] "For if we sin willfully after that we have received the knowledge of the truth, there remaineth no more sacrifice for sins, but a certain fearful looking for of judgment and fiery indignation, which shall devour the adversaries, He that despised Moses' law died without mercy under two or three witnesses: Of how much sorer punishment, suppose ye, shall he be thought worthy, who hath trodden under foot the Son of God, and hath counted the blood of the covenant, wherewith he was sanctified, an unholy thing, and hath done despite unto the Spirit of grace? For we know him that hath said, Vengeance belongeth unto me, I will recompense, saith the Lord. And again, The Lord shall judge his people. It is a fearful thing to fall into the hands of the living God. Hebrews 10:26-31.
[35] St. Basil the Great, op. cit. 7, 94-96. In this particular passage, St. Basil carefully makes a distinction between the Greek verbs κτηζω and δημιουργεω, both of which are generally translated into English as "create." However, κτιζω has a long history, beginning with the Sanskrit kshi, which, as in early Greek, meant "to people a country," "to build houses and cities," "to colonize." Later, in Greek, the word came to mean "to establish," "to build up and develop," and finally, "to produce," "create," "bring about." Having in mind these other connotations of the verb κτιζω, St. Basil discerned the proper implication of the word in this context and hence made a point of emphasizing this distinction.
[36] Ibid. 7.98.
[37] St. Gregory the Theologian Fifth Theological Oration 22 (PG 36. 15 7).
[38] St. John Damascene, op. cit. 1.11.
[39] "Famines and droughts and floods are common plagues of cities and nations which check the excess of evil. Therefore, just as the physician is a benefactor even if he should cause pain or suffering to the body (for he strives with the disease, and not with the sufferer), so in the same manner God is good Who administers salvation to everyone through the means of particular chastisements. But you, not only do you not speak evilly of the physician who cuts some members, cauterizes others, and excises others again completely from the body, but you even give him money and address him as savior because he confines the disease to a small area before the infirmity can claim the whole body. However, when you see a city crushing its inhabitants in an earthquake, or a ship going down at sea with all hands, you do not shrink from wagging a blasphemous tongue against the true Physician and Savior." St. Basil the Great, op. cit. 7, 94. "And you may accept the phrase 'I kill and I will make to live' (Deut. 32:39) literally, if you wish, since fear edifies the more simple. 'I will smite and I will heal' (Deut. 32:39). It is profitable to also understand this phrase literally; for the smiting engenders fear, while the healing incites to love. It is permitted you, nonetheless, to attain to a loftier understanding of the utterance. I will slay through sin and make to live through righteousness. 'But though our outward man perish, yet the inward man is renewed day by day' (II Cor. 4:16). Therefore, He does not slay one, and give life to another, but through the means which He slays, He gives life to a man, and He heals a man with that which He smites him, according to the proverb which says, 'For thou shalt beat him with the rod, and shalt deliver his soul from death' (Prov. 23:14). So the flesh is chastised for the soul to be healed, and sin is put to death for righteousness to live.... When you hear 'There shall be no evil in a city which the Lord hath not wrought' (cf. Amos 3:6), understand by the noun 'evil' that the word intimates the tribulation brought upon sinners for the correction of offenses. For Scripture says, 'For I afflicted thee and straitened thee, to do good to thee' (cf. Deut. 8:3); so too is evil terminated before it spills out unhindered, as a strong dike or wall holds back a river.

    "For these reasons, diseases of cities and nations, droughts, barrenness of the earth, and the more difficult conditions in the life of each, cut off the increase of wickedness. Thus, such evils come from God so as to uproot the true evils, for the tribulations of the body and all painful things from without have been devised for the restraining of sin. God, therefore, excises evil; never is evil from God.... The razing of cities, earthquakes and floods, the destruction of armies, shipwrecks and all catastrophes with many casualties which occur from earth or sea or air or fire or whatever cause, happen for the sobering of the survivors, because God chastises public evil with general scourges.

    "The principal evil, therefore, which is sin, and which is especially worthy of the appellation of evil, depends upon our disposition; it depends upon us either to abstain from evil or to be in misery.

    "Of the other evils, some are shown to be struggles for the proving of courage... while some are for the healing of sins... and some are for an example to make other men sober." St. Basil the Great, op. cit. 7, 98-102.
[40] Ibid. 7, 92.
[41] "The devil became the 'Prince of matter.'" Athenagoras, Embassy, 24, 25. "They [the demons] afterwards subdued the human race to themselves... and... sowed all wickedness. Whence also the poets and mythologists, not knowing that it was the angels and those demons who had been begotten by them that did these things to men, and women, and cities, and nations which they related, ascribed them to God Himself." St. Justin Martyr Second Apology 5.
[42] "For this purpose the Son of God was manifested, that He might destroy the works of the devil." I John 3:8.
[43] Fotis Kontoglou, "ΕΚΚΛΗΣΙΑΣΤΙΚΑ ΗΜΕΡΟΛΟΓΙΑ,"Ορθοδοξος Τυπος, "Church Calendars," Orthodoxos Typos] 131 (Athens), 1 January 1971.
[44]  St. Basil the Great, Homily 13. 2, Exhortation to Holy Baptism (PG 31. 428 and 95, 1272).
[45] "ΒΙΒΛΙΟΘΗΚΗ ΕΛΛΗΝΩΝ ΠΑΤΕΡΩΝ" [Library of Greek Fathers], vol. 40, pp. 60-61.
[46] "'I am father, I am brother, I am bridegroom, I am dwelling place, I am food, I am raiment, I am root, I am foundation, all whatsoever thou willest, I am.' 'Be thou in need of nothing, I will be even a servant, for I came to minister, not to be ministered unto; I am friend, and member, and head, and brother, and sister, and mother; I am all; only cling thou closely to me. I was poor for thee, and a wanderer for thee, on the Cross for thee, in the tomb for thee, above I intercede for thee to the Father; on earth I am come for thy sake an ambassador from my Father. Thou art all things to me, brother, and joint heir, and friend, and member.' What wouldest thou more?" St. John Chrysostom, Homily 76 on the Gospel of Matthew (PG 58. 700).
[47] "'The end of the world' signifies not the annihilation of the world, but its transformation. Everything will be transformed suddenly, in the twinkling of an eye.... And the Lord will appear in glory on the clouds. Trumpets will sound, and loud, with power! They will sound in the soul and conscience! All will become clear to the human conscience. The Prophet Daniel, speaking of the Last Judgment, relates how the Ancient of Days, the Judge, sits on His throne, and before Him is a fiery stream (Dan. 7:9-10). Fire is a purifying element; it burns sins. Woe to a man if sin has become a part of his nature: then the fire will burn the man himself. This fire will be kindled within a man; seeing the Cross, some will rejoice, but others will fall into confusion, terror, and despair. Thus will men be divided instantly. The very state of a man's soul casts him to one side or the other, to right or to left.

    "The more consciously and persistently a man strives toward God in his life, the greater will be his joy when he hears: 'Come unto Me, ye blessed.' And conversely: the same words will call the fire of horror and torture on those who did not desire Him, who fled and fought or blasphemed Him during their lifetime!

    "The Last Judgment knows of no witnesses or written protocols! Everything is inscribed in the souls of men and these records, these 'books', are opened at the Judgment. Everything becomes clear to all and to oneself.

    "And some will go to joy, while others -- to horror.

    "When 'the books are opened,' it will become clear that the roots of all vices lie in the human soul. Here is a drunkard or a lecher: when the body has died, some may think that sin is dead too. No! There was an inclination to sin in the soul, and that sin was sweet to the soul, and if the soul has not repented of the sin and has not freed itself from it, it will come to the Last Judgment also with the same desire for sin. It will never satisfy that desire and in that soul there will be the suffering of hatred. It will accuse everyone and everything in its tortured condition, it will hate everyone and everything. 'There will be gnashing of teeth' of powerless malice and the unquenchable fire of hatred.

    "A 'fiery gehenna' -- such is the inner fire. 'Here there will be wailing and gnashing of teeth.' Such is the state of hell." Archbishop John Maximovitch, "The Last Judgment," Orthodox Word (November- December, 1966): 177-78.
Nyere innlegg Eldre innlegg Start